Når man har smerter kan det føles naturlig og fornuftig å unngå bevegelser man frykter forverrer smertene. Dette kan imidlertid være uheldig hvis man gjør det over tid. Leger og fysioterapeuter prøver derfor å avdekke om en slik bevegelsesfrykt er tilstede. Men fungerer verktøyene de bruker?

Rygg- og nakkeplager er svært vanlig i befolkningen. Så vanlig at hele 1,2 millioner rammes hvert år. Årsakene antas å være sammensatte, og samspill mellom biologiske, psykiske og sosiale faktorer er trolig av betydning. Bevegelsesfrykt (fear-avoidance) er etablert som en av de viktigste risikofaktorene for langvarig nedsatt funksjon ved ryggsmerter.

Spørreskjemaet Fear-avoidance beliefs questionnaire (FABQ) er utviklet for å si noe om graden av slik bevegelsesfrykt. Personer som skårer høyt på spørreskjemaet har vist seg å ha et lengere sykefraværsforløp enn de som skårer lavt.

Dette spørreskjemaet er mye brukt av både leger og fysioterapeuter som jobber med muskelskjelettplager. Men måler dette spørreskjemaet virkelig bevegelsesfrykt? Dette spørsmålet er nettopp undersøkt i en ny studie fra NTNU og UiO.

Måler FABQ-spørreskjemaet det vi tror?

Når man utvikler nye spørreskjema så er det mange sider av spørreskjemaet som må undersøkes, blant annet om det måler det det faktisk skal måle og om det kan fange opp endringer. Bevegelsesfrykt er det vi kaller et konstrukt. Det betyr at det er et fenomen som er konstruert av forskere, noe som betyr at det ikke finnes en klar fasit på hvordan det måles. Det man imidlertid kan være enige om er at spørsmålene som settes sammen til et spørreskjema må måle det samme fenomenet.

I denne undersøkelsen brukte vi FABQ spørreskjema som 722 deltakere i arbeidsrettet rehabilitering hadde fylt ut. Ved hjelp av statistiske analyser (Rasch analyse) så testet vi om FABQ spørreskjemaet målte ett fenomen. I Rasch analysen vurderes om spørsmålene henger nært nok sammen med hverandre uten å spørre om det samme, og om skåringene fra flere spørsmål kan summeres på en meningsfull skala.

Vi fant at for FABQ så stemmer ikke Rasch analysen. Det betyr at spørreskjemaet ikke er et godt mål for bevegelsesfrykt, og at leger og fysioterapeuter bør bruke andre metoder for å finne ut om pasienten har bevegelsesfrykt.

Hva med betydningen for tilbakeføring til jobb?

Tidligere forskning har som nevnt vist at FABQ spørreskjemaet er godt til å si noe om hvor hurtig folk kommer tilbake i jobb. Hvordan kan dette forklares hvis skjemaet ikke måler bevegelsesfrykt?

Hvis man ser på de enkelte spørsmålene i spørreskjemaet så ser man at et av utsagnene man blir bedt om å ta stilling til handler om forventninger («Jeg tror ikke jeg vil være tilbake på det vanlige arbeidet mitt innen tre måneder»). Forventninger er noe man vet er av stor betydning for hvordan utfallet blir. Vi undersøkte derfor også hvor gode de enkelte spørsmålene i FABQ var til å si noe om fremtidig sykefravær. Dette gjorde vi ved å hente ut informasjon om deltakernes sykefravær de 12 første månedene etter de deltok på rehabilitering. Vi fant at forventningsspørsmålet faktisk var bedre enn de andre spørsmålene, og faktisk bedre enn hele spørreskjemaet til sammen, når det gjaldt å forutsi lengden på sykefraværet hos deltakerne.

Det enkle er altså ofte det beste.

Hva betyr disse resultatene?

Våre resultater viser at FABQ spørreskjemaet ikke er et godt mål på bevegelsesfrykt og derfor ikke bør brukes til å måle dette. Ønsker man å si noe om hvor lenge en pasient blir sykmeldt så bør man heller spørre hva personen selv tror. Det enkle er altså ofte det beste.

Ønsker du flere forskningsoppdateringer på dette feltet- følg Lene (@LAasdahl) og Sigmund (@SigmundGismerv1) på Twitter.

Dette er et sammendrag av artikkelen The Fear Avoidance Beliefs Questionnaire (FABQ)
Does it really measure fear beliefs? som nylig ble publisert i tidsskriftet Spine.

Ellen Marie Bardal (t.v.) og Hilde Bårdstu. (Foto: Kim L’Orange Sørenssen)

Januar. Måneden etter jul, måneden etter sofakos og ribbefett. Måneden der treningssentrene får flest nye medlemmer og de fleste nyttårsforsetter settes ut i livet….

Er du som «nordmenn flest» vil det å trene mer være høyt oppe på lista av nyttårsforsetter.  Og hvis du var riktig så heldig lå det kanskje en liten hard pakke under juletreet som er designet for å hjelpe deg å nå akkurat dette forsettet.

De kommer i alle former og farger, fra treningsklokker til pene armbåndsur i rosegull, fra smykker til brikker du kan feste direkte på huden eller sy inn i klærne dine. De markedsføres bredt, både til sofagrisen som trenger en ekstra dytt ut av sofaen og til supermosjonisten som ønsker å optimalisere treningen sin. Og de har blitt det nye «hotte» innen både kliniske og epidemiologiske studier som fokuserer på bevegelse. Vi snakker selvfølgelig om aktivitetsmålere.

Aktivitetsmålerne er gjerne koblet sammen med en tilhørende App og gir oss detaljert informasjon om blant annet hvor mye energi vi har brukt, antall skritt vi har tatt, hvor lenge vi har sittet på rumpa, og hvor godt vi har sovet. De gir sofagrisen motiverende meldinger hvis han ikke beveger seg nok, estimerer hvor mye restitusjon supermosjonisten behøver før neste økt, og kan gi oss forskere et unikt innblikk i hvor mye deltakerne i studiene våre egentlig beveger seg.

…..Men hvordan kan et enkelt armbånd eller en brikke gi oss informasjon om alt dette???

Vi har laget denne lille humoristiske filmen om utfordringene med å lage en spesialtilpasset aktivitetsapp:

SMART: Selv-Monitorerende, Analyserende and Reporterende Teknologi.

Aktivitetsmålere er en del av det vi kaller «smart teknologi». Uttrykket brukes i mange sammenhenger, og hva som legges i begrepet varierer fra fagfelt til fagfelt.

For å få et innblikk i hvordan en aktivitetsmåler kan vite eksempelvis hvor mange steg du tar i løpet av en dag har vi tjuvlånt anagrammet ovenfor fra datateknologi. I overført betydning vil det si at aktivitetsmåleren er teknologi som overvåker eller måler bevegelse av små sensorer som er inkorporert i aktivitetsmåleren, analyserer disse målingene og gir oss tilbakemelding om vår adferd, eksempelvis hvor mange steg vi har tatt.

Smart teknologi kan deles inn i 2 komponenter – hardware og software. Hardware i en typisk aktivitetsmåler består av sensorer (f.eks akselerometer og gyroskop), micro controller, minnekort, koblinger (f.eks USB og bluetooth) og batteri. Hardwaret i en aktivitetsmåler registrerer og lagrer bevegelse av sensorene.

Dette er ikke avansert teknologi og er noe som alle som har smarttelefoner har med seg store deler av døgnet. Det er derimot en lang vei fra et akselerasjonsignal lagret på en minnebrikke til et mål på hvor mange steg du tar. For å kunne komme fram til denne informasjonen må vi gjøre teknologien smart.

Softwaret i aktivitietsmåleren består av datamodeller som analyserer registreringene fra sensorene og det er disse som gjør teknologien smart. I disse datamodellene ligger hemmeligheten bak hvorfor aktivitetsarmbåndet vet hvor mange steg du har tatt. Og hvordan data er analysert er gjerne en godt bevart hemmelighet hos de aller fleste kommersielle produktene på markedet.

….Men hvor riktig er egentlig informasjonen vi får fra aktivitetsmålerne?

Hvor riktig informasjonen vi får fra aktivitetsmålerne er avhenger av presisjonen til datamodellene som analyserer registreringene fra sensorene. Presisjonen er en konsekvens av måten datamodellene er utviklet på. Det finnes flere ulike metoder for å utvikle disse. Den ene er basert på teoretisk modellering av bevegelse, mens en annen metode er å bruke data fra virkelige bevegelser slik at datamodeller kan læres opp til å kjenne igjen spesifikke bevegelsesmønster, som for eksempel et steg.

Dette er dessverre lettere sagt enn gjort, og det er flere utfordringer som vi møter på vår vei mot en velfungerende datamodell. Den første utfordringen er at vi mennesker beveger oss ulikt. Du går for eksempel forskjellig fra naboen din, og i alle fall forskjellig fra barna i skolegården og pensjonisten over gata.

Datamodellene i de kommersielle aktivitetsmålerne er som regel utviklet basert på data fra unge friske voksne. Dette medfører at modellen trenes opp til å gjenkjenne bevegelsesmønster med relativt liten variasjon og at de vil ha dårligere presisjon hos andre deler av befolkningen som for eksempel barn, ungdom, eldre eller personer med bevegelsesutfordringer.

En annen utfordring er måten bevegelsesdataene er samlet inn på. For utviklere av software og oss forskere er den enkleste og den mest nøyaktige måten å samle inn data på å ta personene inn i laben vår og måle hvordan forsøkspersonene beveger seg på. Vi putter på det utstyret vi ønsker og gir dem så instruksjoner om hvilke bevegelser de skal utføre.

Men… så er det nå slik at vi alle er menneskelige og vi ønsker gjerne å prestere når vi vet at vi blir observert. På samme måte som du er nøye med og ikke kjøre for fort når du ser en politibil, og at du ikke sjekker facebook når sjefen står rett utenfor i gangen, vil du heller ikke subbe av sted når noen ber deg å gå som du vanligvis gjør.

Det at de som studeres endrer adferd fordi de blir studert kalles for Hawthorneeffekten. Og for noen tar dette ønske om å gå perfekt litt overhånd og de begynner å gå litt kunstig. Dette kaller vi gjerne for lab-gange.

Problemet er da at vi utvikler datamodeller som er og skal kjenne igjen gangmønster basert på målinger av lab-gange. Og selv om disse har en presisjon på opp mot 100 % er det ikke sikkert at datamodellen gjenkjenner gangen din hvis du egentlig subber deg gjennom livet. Det er derfor et svært utfordrende å utvikle software som kan få aktivitetsmålere til å gi presis informasjon for alle personer i alle gitte situasjoner.

Vi kan få gode estimat på gjennomsnittlig aktivitet hos en gruppe, og vi kan lett skille mellom sofagrisen og supermosjonisten, men vi har fortsatt en vei å gå før vi har gode nok løsninger som kan gi oss så detaljert informasjon på individnivå slik som mange av de kommersielle produktene lover oss.

Så kanskje er de ikke denne teknologien fullt så smart som den gir seg ut for å være, men fancy er det og motiverende kan det være.

Og det er kanskje akkurat det vi trenger i januar. Januar, måneden der de fleste nyttårsforsetter ryker… Riktig godt nytt år!!

Blogger: Torunn Askim

Som deltidsansatt ved både HiST (Program for fysioterapeututdanning) og NTNU (Institutt for nevromedisin) er mitt nyttårsønske at de to nytilsatte rektorene, ved henholdsvis HiST og NTNU, forener krefter for å sikre enda bedre samhandling mellom helsefagutdanningene.

Fra og med 1. januar 2014 kan vi ved Institutt for nevromedisin (INM) ved Det medisinske fakultet (DMF) ønske nye medarbeidere fra Bevegelsesvitenskap ved Dragvoll velkommen til Øya. Fra og med høsten 2014 flytter studentene i bevegelsesvitenskap etter.

DMF jobber med å utvikle et nytt bachelor og masterprogram i bevegelsesvitenskap hvor helseprofilen styrkes.

I følge et tidligere innlegg her på #NTNUmedisin jobber DMF med å utvikle et nytt bachelor og masterprogram i bevegelsesvitenskap hvor helseprofilen styrkes. Målet er at det nye programmet skal ta opp studenter fra høsten 2015. Dette vil forhåpentligvis gi synergieffekter som kan styrke forskningen og undervisning innen bevegelsesrelaterte tilstander som er en av de fire strategiske satsningsområdene ved INM.

Flyttingen av Bevegelsesvitenskap til DMF forutsetter altså at helseprofilen ved programmet styrkes. Selv om bachelor i bevegelsesvitenskap per i dag ikke gir rett til å utføre klinisk pasientarbeid, så er samfunnsoppdraget til DMF å utdanne gode helsearbeidere som kan møte utfordringene i fremtidens helsetjeneste (pdf), nasjonalt og internasjonalt.

Utfordringene i fremtidens helsetjeneste i den vestlige verden er ikke lenger bare å redde liv. En minst like viktig utfordring er å gi et best mulig liv til alle de som lever med kroniske sykdommer. Psykiske lidelser og sykdommer som rammer bevegelsesapparatet utgjør vår tids største helseutfordring.

Fysioterapi er en anerkjent behandling for disse pasientgruppene og fysioterapeuter er selvskrevne både innen spesialist- og kommunehelsetjenesten. Tradisjonelt sett har fysioterapifaget blitt beskyldt for å være empirisk basert i motsetning til kunnskapsbasert. Dette er imidlertid en myte. Både nasjonalt og ikke minst internasjonalt drives det fysioterapifaglig forskning på høyt vitenskapelig nivå hvor blindede randomiserte kontrollerte studier er gullstandarden. Ved DMF har vi nå tre professorer som alle har bidratt betydelig til å styrke kunnskapsgrunnlaget innen hvert sitt fysioterapifaglige område. I tillegg har vi en rekke forskere, postdoc- og PhD-stipendiater som hver på sitt vis gir verdifulle bidrag til en kunnskapsbasert praksis. Dette er en trend som bare vil øke da stadig flere søker seg til masterprogrammene innen helsefag både ved HiST og NTNU.

Det er ingen profesjon som kommer til å løse fremtidens helseutfordringer alene.

Det er imidlertid ingen profesjon som kommer til å løse fremtidens helseutfordringer alene. Vi trenger økt fokus på samhandling og tverrfaglig samarbeid innen både forskning og utdanning. De to samhandlingsdagene (TverrSam) som nå er obligatorisk for alle helsefagprofesjonene ved HiST og medisinerutdanningen ved NTNU er således et første skritt i riktig retning. Men, dersom vi virkelig skal kunne møte fremtidens helseutfordringer mener jeg at samarbeidet mellom HiST og NTNU må videreutvikles utover dette. Et fremtidig felles Medisinsk og helsefaglig fakultet med et fortsatt sterkt fokus på basalfagene og økt fokus på samhandling vil være et viktig bidrag til å løse samfunnsoppdraget og utdanne helsearbeidere som er enda bedre rustet til å møte utfordringene i fremtidens helsetjeneste.

Fra 1. januar 2014 vil 16 av de ansatte ved Institutt for bevegelsesvitenskap være ansatt ved Institutt for nevromedisin (INM) (9 faglige, 4 stipendiater og 3 teknisk-administrativt ansatte).

Tre av de ansatte med faglig profil inn mot epidemiologi og samfunnsmedisin ved BEV tilknyttes Institutt for samfunnsmedisin (ISM). Dette gjelder professorene Xiao-Mei Mai, Tom Ivar Lund Nilsen og Paul J. Mork, med tilhørende stipendiatstillinger.

Senter for toppidrettsforskning (SenTIF) i Granåsen flyttes også organisatorisk over til INM.

Ganglaboratorium ved INM. Foto: Geir Mogen.

Inngå i forskningsgrupper ved INM og ISM

– Vi ønsker å flytte til DMF for å komme nærmere de fagmiljøene vi har mest forskningssamarbeid med, sier Paul Jarle Mork, instituttleder ved BEV, og fortsetter:

– Vi har mye å lære av de medisinske fagmiljøene, men samtidig håper vi at vi bringer med oss kompetanse og nye perspektiver som også er interessante for de medisinske fagmiljøene. Til sammen vil dette forhåpentligvis gi grobunn for utvikling av sterke forskningsmiljøer.

Hoveddelen av BEV vil inngå i instituttgruppen innen bevegelsesrelaterte sykdommer ved INM. Jorunn Helbostad er leder for denne gruppen.

Noe av dagens forskning ved BEV vil bli en integrert del av forskningen ved ISM.

Mulighet for synergier

– På INM synes vi det er veldig spennende å få bevegelsesvitenskap inn i instituttet, og vi ser mulighet for mange synergier, sier Lars Jacob Stovner, Instituttleder ved INM.

– Klinikerne som jobber med pasienter med bevegelsesforstyrrelser vil kunne få en større basalfaglig dybde i forskningen sin, og de fra bevegelsesvitenskap vil få en klinisk arena å anvende sin kunnskap på, sier Stovner.

– Med toppidrettssenteret i Granåsen får vi et spennende miljø. Kunnskap om hvordan vi skal heve prestasjoner er viktig også for alle som driver med opptrening og rehabilitering av pasienter. Og for oss ansatte som prøver å levere forskning og undervisning i verdensklasse, sier Stovner.

Styrkede fagområder

ISM er glade for å få styrket forskningen sin når tre forskere pluss stipendiater kommer flyttende fra BEV.

– Dette betyr mye for forskningsmiljøet hos oss. En del fagområder blir styrket, spesielt når det gjelder epidemiologi og forskning på data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og innen muskel og skjelett. Vi kjenner godt til disse personene fra før gjennom samarbeidsprosjekter – og to av dem har vært ansatt hos oss tidligere, sier Siri Forsmo, instituttleder ved ISM.

Studentene flyttes først høsten 2014

Studieåret for studentene i bevegelsesvitenskap vil gå som normalt med undervisning ved Dragvoll frem til sommeren.

For masterstudenter er det avsatt 24 lesesalsplasser i 3. etasje i 1902-bygget på Campus Øya. For 2.-årsmasterstudenter som ikke har undervisning på Dragvoll i vårsemesteret og hvor veileder har flyttet til Øya, vil det derfor være mulig å flytte allerede fra 1. januar. Alle studenter kan forøvrig bruke de «åpne» lesesalsplassene som finnes på Øya.

Fra høsten 2014 flyttes også studentene til Det medisinske fakultet på Campus Øya. DMF jobber med å utvikle nye studieprogram for bachelor og master i Bevegelsesvitenskap. Programmene vil som tidligere vinkles både mot prestasjonsevne og helse, men med overflytting til DMF vil helseprofilen styrkes. De nye programmene vil ta opp studenter fra høsten 2015. Studenter som ble tatt opp i 2013 og som vil tas opp i 2014, følger gammel studiemodell.

Samarbeidsprosjekter

– For masterstudentene i bevegelsesvitenskap vil flyttingen av fagmiljøet til Det medisinske fakultet bety at det i enda større grad åpnes for å gjennomføre forskningsprosjekter i tett samarbeid mellom bevegelsesvitenskap og de medisinske fagmiljøene, sier Mork ved BEV.

Stovner ved INM gleder seg også til å få studentene i bevegelsesvitenskap til Det medisinske fakultet.

– Studiene i bevegelsesvitenskap på bachelor-, master- og PhD-nivå vil kunne få mer helsefaglig relevans og økt anvendelighet i samfunnet. Og disse studentene vil kunne tilføre oss både kompetanse og arbeidskraft til våre prosjekter, sier Stovner ved INM.

Ønsker å utvide med flere bacheloremner

For bachelorprogrammet er ambisjonene å utvide til et 3-årig løp. I dagens studietilbud for bachelorstudentene inngår det bare 2 år med bevegelsesvitenskapelige emner

– Dette har vært etterspurt blant studentene og vi håper å få på plass et slik bachelorløp til studiestart høsten 2015. Videre håper vi at man i undervisningen på både bachelor og masternivå i enda større grad enn i dag kan dra veksler på den kompetansen som finnes i de medisinske fagmiljøene. Vi ønsker å utdanne studenter med høyt kompetansenivå som kan bidra til å løse fremtidens helseutfordringer og med overføringen til DMF ligger det godt til rette for at vi kan realisere denne ambisjonen, sier Mork.