Verdens kreftdag markeres 4. februar hvert år. Dagen organiseres av den internasjonale foreningen Union for International Cancer Control (UICC) og frontes i Norge av Kreftforeningen. Målet er å styrke den globale kampen mot kreft.

Vi kan alle bidra

Kampanjen vil de neste tre årene (2019-2021) ha overskriften: «I Am and I Will» og fokuserer på at hver og en av oss kan bidra på sin måte. «Uansett hvem du er, har du mulighet til å redusere effekten kreft har på deg selv, de du er glad i og for resten av verden. Det er på tide med personlig engasjement».

Så hvem er jeg i denne sammenhengen og hvordan kan jeg bidra?

Jeg er et individ, en forsker og en underviser.
Jeg skal være et medmenneske for de som er berørt av kreft, jobbe for bedre forståelse og behandling av kreft og bidra til å spre kunnskap om kreft.

Jeg vil her fortelle dere litt om min hverdag som forsker på beinmargskreft, også kjent som myelomatose.

Beinmargskreft er en av de vanligste formene for hematologisk kreft, det vil si kreft knyttet til blodsystemet og beinmargen. I 2017 fikk mer enn 450 pasienter denne diagnosen i Norge og forekomsten er økende, hovedsakelig på grunn av en befolkning som blir stadig eldre. Det er ikke kjent hva beinmargskreft kommer av, men utviklingen skjer gradvis. Kreftcellene er som regel i beinmargen og de fleste pasientene utvikler en beinsykdom med nedbryting av bein. Smerter og beinbrudd er derfor en av de største problemene for pasienter som lever med denne sykdommen. Det finnes en del gode behandlinger for beinmargskreft og mange pasienter har veldig god effekt i starten. Likevel utvikler de aller fleste pasientene med tiden resistens mot behandling. Det er derfor et stort behov for å utvikle nye behandlingsmetoder.

Celleprøver av beinmargskreft studeres i laboratoriet. Foto: Geir Mogen

Vår forskningsgruppe studerer Myelomatose og jobber translasjonelt, dvs vi kobler basal eller grunnleggende forskning med klinisk nytte. Vi studerer molekylære mekanismer for kreftutvikling. Kunnskapen fra den basale forskningen vil vi utnytte til bedre og mer målrettet pasientbehandling. Vi prøver blant annet å forstå hva som skjer når kreften utvikler resistens mot medisin, slik at behandlingen ikke lengre virker. Dette gjør vi i nært samarbeid med Medisinsk klinikk ved St. Olavs hospital og med pasienter i vårt brukerpanel. I samarbeid med andre sykehus driver vi også kliniske forsøk med håp om å finne behandling som virker bedre enn den som tilbys i dag. På denne måten kvalitetssikrer vi forskningen vår og vi har mulighet for å overføre basal kunnskap til klinisk nytte.

I prosjektet jeg leder jobber vi med spesielle signalmolekyler som heter BMP og finnes i kroppen. Slike signalmolekyler binder til reseptorer på cellenes overflate og gir beskjeder om hva de skal gjøre. Denne typen beskjeder er viktige for den normale utviklingen av celler og vev. I kreftceller kan beskjedene bli feiltolket eller hindres i å komme fram. Vi har oppdaget at BMP molekylene er veldig gode til å ta livet av kreftcellene (se figur) og i tillegg kan de ha en positiv effekt på pasientenes beinsykdom. Vi ønsker å utnytte dette for å utvikle ny og bedre behandling for pasienter med beinmargskreft og jobber for tiden med ulike innfallsvinkler til dette.

Tilbake til Verdens kreftdag

Vi kjenner i dag til en rekke faktorer som øker sjansen for å få kreft. Dette gjelder for eksempel røyking, overdreven eksponering for solstråler eller infeksjoner forårsaket av enkelte virus, slik som humant papillomavirus (HPV). Alle disse faktorene er det i dag mulig å beskytte seg mot. Samtidig som temaet for Verdens kreftdag er at hver enkelt kan engasjere seg og gjøre sitt, er det viktig å huske at ikke alt kan kontrolleres. Kreft kan ramme helt vilkårlig og det er ikke alle tilfeller det er mulig å gjøre noe med. Kreft skyldes en kombinasjon av feil i arvematerialet, eller genene våre, ytre påvirkninger og uflaks.

Even Rustad og Toril Holien forsker på myelomatose, eller beinmargskreft. Foto: Eddy Grønset

Bruk emneknagger  #WorldCancerDay  #IAmAndIWill  for å være med og debattere.

Skrevet av Hege Fantoft Andreassen, Kreftforeningen

Ny metode kan smertefritt avdekke hvilken effekt en behandling har for pasienter med benmargskreft. Kliniske studier har gitt flere gjennombrudd for denne kreftformen.

Anders Waage, overlege ved St. Olavs hospital og professor ved NTNU i Trondheim, leder en studie med mål å kunne si noe om tilbakefall og sykdomsutvikling hos pasienter med benmargskreft.

– Dette er en blodprøveundersøkelse som finner biter av DNA som er spesifikke for svulsten. Så gjentar vi blodprøvene hver fjerde til sjette uke og ser om det blir mer eller mindre av de DNA-bitene som kommer fra svulsten. Mengden av DNA blir mindre når pasienten svarer positivt på behandlingen og øker igjen ved tilbakefall. Dette er altså en måte å følge med på hvor godt behandlingen virker, forklarer Waage.

Metoden brukes i mange kreftformer, men har først nå blitt brukt på benmargskreft for å følge effekten av behandlingen over tid. I prosjektet, som støttes økonomisk av Kreftforeningen, har forskerne undersøkt 250 nedfrosne blodprøver fra 20 pasienter. Noen av prøvene har vært nedfrosset i opptil elleve år.

– En slik måte å følge pasienter på er spesielt gunstig for de som har en type benmargskreft som skiller ut lite eller ingenting av det typiske proteinet for benmargskreft. Dette gjelder cirka 20 prosent av pasientene, forklarer Waage.

Anders Waage leder flere kliniske studier for pasienter med benmargskreft ved St. Olavs hospital i Trondheim. Foto: Geir Mogen/NTNU.

Trenger ikke ta benmargsprøve fra hoftekammen

Noe av gevinsten med denne metoden er at sykdommen kan følges nøyaktig opp ved en blodprøve i stedet for at disse pasientene må ta en mer omfattende og, for mange, ubehagelig benmargsprøve som går ut på å bore en nål inn i benmargen på hoftekammen og trekke ut celler.

– Metoden gir oss dessuten raske svar på om behandlingen virker. Ser vi at DNA-mengden fra kreftceller begynner å øke i blodet, varsler det et tilbakefall av sykdommen. Blant de 20 pasientene vi har med i prosjektet, ser vi at noen er resistente mot behandlingen, mens andre har god effekt, sier forskeren.

Resultatene er nylig publisert i tidsskriftet Haematologica og Even Holth Rustad, lege og tidligere forskerlinjestudent i Waage sin forskningsgruppe, har vært hovedansvarlig for gjennomføring av forsøkene.

Benmargsprøver som dette kan nå byttes ut med enklere blodprøver for å følge opp effekten av behandling av benmargskreft. Foto: Geir Mogen/NTNU

Nye medisiner testes gjennom kliniske studier

Utvikling av nye medisiner skaper stor interesse hos kreftpasienter. Når det gjelder benmargskreft har det kommet fem nye medisiner i løpet av to år.

– Det er mye bedre å være pasient med denne sykdommen nå enn for 20 år siden. Pasienter med benmargskreft lever mye lenger i dag enn tidligere, sier Waage.

– Vi har deltatt i eller tatt initiativet til i alt fire kliniske studier de senere årene, blant annet med medikamentene ixazomib og lenalidomid. Sistnevnte er blitt et hovedmedikament mot benmargskreft. Begge medisinene gis som tabletter, noe som gjør dem betydelig lettere å ta. De kan dessuten tas hjemme, og det er jo ekstra gunstig for pasienter med lang reisevei til sykehus, sier han.

På et tidlig stadium i utviklingen av nye medisiner vet man ikke hvor gode de er. Kliniske studier gjøres derfor for å finne ut dette.

– Kliniske studier med testing av nye medikamenter skjer oftest ved å sammenligne to grupper av pasienter, der den ene får det nye medikamentet pluss en godkjent standardbehandling, og den andre gruppen bare får standardbehandlingen. Det er loddtrekning som avgjør hvilken behandling man får. Slik kan vi finne hvilken tilleggseffekt det nye medikamentet gir. Vi har imidlertid ingen garanti for at den nye medisinen er effektiv, men pasienten vil alltid få minst én virksom medisin, sier Waage. Han oppfordrer alle som har mulighet, til å delta i kliniske studier.

– Du blir fulgt opp grundigere enn du ellers ville blitt, og du får tilgang til nye medikamenter på et tidlig tidspunkt. Dette er en fordel fordi det kan ta lang tid før medisinen blir tatt i bruk på vanlig måte, forklarer han.

Referanse

• Monitoring multiple myeloma by quantification of recurrent mutations in serum. Rustad EH og Waage A m.fl. Haematologica. 2017 Jul;102(7):1266-1272.

Forskningen er finansiert av Kreftforeningen, og denne artikkelen ble først publisert på Kreftforeningen.no 15.08.2017.

Blogger: Even Holth Rustad, forskerlinjestudent ved Senter for myelomforskning

Hvert år blir 380 nordmenn rammet av kreft i beinmargen. I begynnelsen kan vi slå ned sykdommen med medisiner, men etter noen måneder eller år kommer den tilbake. Da starter vi behandling på nytt og får igjen sykdommen under kontroll. På denne måten kan vi ofte holde kreftcellene i sjakk gjennom flere år. Men sykdommen kommer alltid tilbake, og til slutt er det kreftcellene som vinner.

I dag har vi ingen måte å ta livet av alle kreftcellene ved beinmargskreft. Selv etter langvarig og tøff behandling blir det alltid noen igjen som gjør at sykdommen kommer tilbake. Tar vi kreftcellene ut av beinmargen og dyrker dem i laboratoriet, vil de alle sammen dø i løpet av noen dager. Det er altså ikke bare kreftcellene som er problemet ved beinmargskreft. Noe i den syke beinmargen gjør at kreftcellene holder seg i live – men det er ingen som vet hva. Det prøver vi å finne ut av i forskningsgruppen vår ved NTNU og St. Olavs hospital.

Professor Anders Waage/Beinmargsprøve (Foto: Geir Mogen)

For å finne ut av hva som er galt i den syke beinmargen, må vi sammenligne beinmarg fra kreftpasienter med beinmarg fra friske personer. Vi har mange prøver fra pasienter med beinmargskreft, men ingen friske prøver å sammenlikne den med. Derfor trenger vi din hjelp.

Hvis du er en stort sett frisk person i aldersgruppen 50-80 år kan du gi litt av din beinmarg til forskning. Ditt bidrag vil være til stor hjelp for fremtidige pasienter med beinmargskreft.

Beinmargsprøve tas med en nål fra hoftekammen og gjennomføres på St. Olavs hospital. Stikket kan medføre noe ubehag/smerte og gjøres i lokalbedøvelse. Selve prosedyren tar ca. 15 minutter. Du vil motta en mindre økonomisk kompensasjon som takk for ditt bidrag.

Meld deg som beinmargsgiver hos Poliklinikk for blodsykdommer, telefon 72 82 51 00 eller på e-post elbjorg.johnsen@stolav.no. Ta kontakt om du er i tvil om du kan delta på grunn av sykdom.

I denne utgaven av “Spør en forsker” har vi fått flere spørsmål om myelomatose. Forsker Tobias Slørdahl fra Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin svarer utdypende om medikamentforskning, døde myelomceller og farge og størrelse på cellene. 

Spørsmål:

Jeg ser at det forskes på effekten Artesunat kan ha i kampen mot veksten av myelomceller. Kan det da også tenkes at andre medikamenter som benyttes mot malaria, som f. eks Doxycycline, kan ha en tilsvarende effekt? Hva med andre antiparasittiske medikamenter som f. eks. Ivertecmin og Albendazole, eller en kombinasjon av disse?

Svar:

Det er riktig at vi forsker og har forsket på effekten av artesunat. Noen av resultatene våre ble publisert i European Journal of Hematology i 2013.Her viste vi at dette anti-malaria medikamentet førte til at kreftcellene vokste mindre og at de døde. Vi har tidligere rapportert at mange myelomceller er avhengig av proteinet MYC for å overleve. I denne studien fant vi at artesunat reduserer nivået av MYC i cellene og dette kan være forklaringen på at cellene dør når de behandles med artesunat. Dette er trolig en annen mekanisme av medikamentet enn det som utnyttes i malariabehandling, men forskning har vist at artesunat virker på flere ulike mekanismer i celler.

Når det gjelder effekten av andre anti-malaria medikamenter og kreft er mindre kjent. Doxycyclin er et antibiotikum som benyttes til behandling av infeksjoner med bakterier og protozoer (encellede parasitter). I Norge brukes det til behandling av klamydia og av og til brukes det til forebygging av malaria for de som ikke kan bruke noen av de andre malariamedisiner, eller de som skal reise til enkelte områder i grenseområdene mellom Thailand, Kambodsja og Myanmar. Det er ikke gjort studier på doxycyclin ved myelomatose. Men det er kjent at medikamentet kan påvirke vekst av bryst- og prostatakreftceller i laboratoriet. Det er vist at den gruppen medikamenter som doxycyclin tilhører påvirker flere forhold som kan være uheldig for kreftcellene, f.eks. ved at doxycyclin øker celledød og påvirker evnen kreftcellene har til å bevege seg. Dette har ført til at det er mange studier som ser på effekten av doxycycline i kombinasjon med andre medikamenter i kreftbehandling. Vi bruker ofte denne gruppen antibiotika i våre cellekulturer med myelomceller, som en del av andre forsøk, og vi har ikke observert noen celledød som følge av dette. Det er derfor mindre sannsynlig at dette medikamentet, i alle fall alene, har stort potensiale som myelomatosebehandling.

Når det gjelder andre antiparasittiske medikamenter som ivermectin og albendazole er det vist at også disse kan påvirke signalveier som er viktig for kreftceller og dermed også kan ha positive effekter i noen former for kreft. Det er ingen studier på effekten av disse medikamentene ved myelomatose og dette er noe vi kanskje burde ført opp på listen over kommende eksperimenter. Det er jo en lett ting å undersøke i laboratoriet.

Spørsmål:

Er det da mulig at et stort antall døde myelomceller føres ut igjennom fordøyelsen og kan masseres ut gjennom lymfekanalene etter en medisinkur mot filariasis?

Svar:

Det er nok lite sannsynlig at dette vil fungere. Myelomcellene befinner seg nesten utelukkende i beinmargen da de er helt avhengig av miljøet her. Det betyr at det også er her medikamentene fungerer og hvor celledød av cellene vil foregå. Når en celle dør vil restene av cellene tas opp av andre celler og nedbrytes til sine opprinnelige byggesteiner som igjen kan brukes av andre celler i beinmargen.

Spørsmål:

Hvor stor kan en myelomcelle bli? Er det mulig å se disse uten mikroskop? Hvilken farge har de vanligvis?

Svar:

Myelomcellene er kreftutgaven av det som normalt heter plasmacellen. Plasmacellene i kroppen produserer antistoffer som vi trenger som en del av vårt immunforsvar. Hvis plasmacellene mister kontroll over egen vekst blir de en kreftcelle, altså en myelomcelle. Størrelsen på en plasmacellene varierer fra omtrent 8-20 mikrometer. Det betyr at de er for små til å se med det blotte øyet. De er ovale i sin form og har cellekjernen plassert på en side av cellen med et stort område rundt (cytoplasma) hvor antistoffproduksjonen foregår. Celler har ikke mye farger med mindre de farges. De farges før vi studerer de i mikroskopet. Da blir cellekjernen lilla og cytoplasma blått som på bildet under:

(Bildet er lånt fra myeloma.org)

Blogger: Therese Standal
Professor ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin og CEMIR 

Kvart år får over 30 000 nordmenn ei kreftdiagnose. Heldigvis gjer betre behandling og diagnose at stadig fleire overlever, men fortsatt er det mange som døyr. Kreft i bein eller spreiing av svulst frå primærstad (som for eksempel bryst, prostata eller lunger) til bein er eit svært dårlig teikn og gir ofte ei dårlig prognose. Men kvifor er det slik? Kva har beinet som gjer at kreftcellene så gjerne vil vandre dit og busette seg der? Og kva skjer med beinet når det blir invadert av kreftcellene?

Myelomatose: Eit døme på ekstrem beinøydelegging

Myelomatose (beinmargskreft) er den krefttypen som oftast rammar bein. Ved diagnose har rundt 70% av pasientane teikn på beinøydelegging, og seinare har så godt som alle pasientane svært svekka beinkvalitet. Beinøydelegginga ved denne kreftsjukdomen er ofte svært omfattande og fører til beinbrot, samanfall av ryggsøyla, høgt nivå av kalsium i blodet og store smerter. Det finnast ingen kur for myelomatose, men nye behandlingsmåtar dei siste åra har auka levetida betrakteleg. For nokre pasientar blir myelomatose ein kronisk sjukdom som dei vil leve med i mange år. Sjølv om dei nye medikamenta har blitt meir effektive mot kreftcellene, så finst det per i dag inga god behandling for å betre beinhelsa til desse pasientane.

Kva er det i  beinmargen som kreftcellene likar?

Ved  myelomatose høyrer kreftcellene i utganspunktet heime i beinmargen. Og dei kan som regel ikkje overleve utan det unike miljøet akkurat her. Her finnast fleire celletyper, for eksempel osteoblastar som lagar bein, osteoklastar som bryt ned bein, immunceller som kan forsvare kroppen mot kreftcellene og ulike typar støtteceller (stromale celler). Alle desse cellene skil ut fleire protein som kan verke som overlevingsfaktorar for kreftcellene, og som også kan trekke til seg kreftcellene frå andre stader i kroppen. Mange av dei viktigaste overlevingsfaktorane for myelomcellene produserast av dei stromale cellene i margen. Det er også slik at kreftcellene overlever betre dersom dei er i fysisk kontakt med desse cellene. Meir enn 50 ulike overlevingsfaktorar for myelomcellene har blitt identifisert,  men om ein eller fleire av desse er viktigare enn andre er sjølv etter fleire 10-år med forsking fortsatt uklart.

Eting av bein

Når kreftcellene først er etablert i beinmargen vil dei påverke cellene ikring seg. For det første skil kreftcellene ut faktorar som aukar danning og aktivitet til osteoklastane. Osteoklastar er gigantiske celler som har som oppgåve å bryte ned bein. Når osteoklastane bryt ned beinet frigjerast faktorarar frå beinmatriksen som aukar celledeling og overleving av kreftcellene. Det blir då fleire kreftceller som kan lage meir osteoklast-aktiverande faktorar, som igjen gir auka nedbryting av bein og frigjering av fleire vekstfaktorar. Altså ein vond sirkel.  For det andre så skil kreftcellene også ut faktorar som hemmar danning av osteoblastar som skal lage nytt bein, og  beinet som blir borte blir difor ikkje erstatta med nytt bein. I friskt bein er nedbryting og nydanning av bein ein balansert prosess som skjer kontinuerlig, men ved myelomatose så blir denne balansen altså broten.

Kva kan gjerast?

Beinsjukdomen ved myelomatose blir i dag som regel behandla med bisfosfonatar. Dette er forbindelsar som takast opp i bein, og som osteoklastane får i seg når dei et beinet. Dette vil ta livet av osteoklastane eller hemme evna deira til å ete bein. Men sjølv om nedbrytinga av bein blir redusert ved denne behandlinga, manglar pasientane fortsatt funksjonelle osteoblastar som kan erstatte den beinmassen som allereie har gått tapt. I dag er Parathyreoideahormon, PTH (Teriparatid) det einaste godkjende medikamentet som verkar ved å auke nydanning av bein.  Teriparatid blir brukt i behandling av pasientar med osteoporose, men dette medikamentet kan ikkje brukast på kreftpasientar. Fleire bein-oppbyggande medikament er eller har vore til utprøving i mus og i  menneske, men ingen av desse er foreløpig godkjende for behandling av pasientar med myelomatose. Meir forsking trengs for å forstå korleis beincellene påverkas av kreftcellene, og på korleis ein kan gjenoppbygge beinmassen. Slik kunnskap er nøkkelen for å betre livskvaliteten til ei stor gruppe kreftpasientar.

Jeg er nylig diagnosert med myelomatose / benmargskreft. Jeg har fått behandling og tanken er å gjøre høydosebehandling med stamcellestøtte (HMAS). Problemet er at begge gangene legene har prøvd å høste stamceller, var det ikke nok å høste, til tross for at jeg fikk medisiner som skulle stimulere.

Finnes det andre alternative medikamenter som kan hjelpe på mitt problem? Hvor i utlandet har man kommet lengst innen forskning på og behandling av myelomatose, og som kan hjelpe meg når jeg har prøvd alt her i Norge?

Svar fra Anders Waage
Professor i hematologi ved Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU
Avdelingssjef ved Avdeling for blodsykdommer, St. Olavs Hospital

Spørsmålet gjelder høydosebehandling med autolog stamcellestøtte, på norsk forkortet HMAS. Dette er en vanlig behandling for myelomatosepasienter under 65 år.

Kort fortalt foregår den i tre trinn. Det første er tre eller fire runder med cellegift for å redusere antallet kreftceller i kroppen. Det andre trinnet er å høste stamceller fra pasienten etter at det gis en cellegift kombinert med et medikament som stimulerer produksjon av stamceller fra benmargen. Stamcellene fryses ned inntil de skal brukes. Det tredje trinnet er en kraftig cellegiftkur, selve høydosebehandlingen,  som slår ut benmargen. I denne fasen gis stamcellene tilbake slik at nye, friske benmargsceller kan produseres. 

Benmargsprøve. Foto: Geir Mogen / NTNU

Høsting av stamceller er et kritisk trinn og hos noen er dette vanskelig selv om det gis et benmargstimulerende medikament (kolonistimulerende faktor). Hvis det er vanskelig å høste stamceller kan fremgangsmåten forbedres ved å gi et alternativt medikament (Plerixafor) som kan øke antallet stamceller som blir høstet. Dette fører ofte til at stamceller som er tilstede  «løsner» bedre fra benmargen og kan høstes. Men i noen tilfeller finnes det rett og slett ikke nok stamceller, og det nytter ikke å stimulere produksjonen eller å få de til å løsne. Da får vi ikke høstet nok stamceller, og det blir for risikabelt å gå videre med høydosebehandlingen. Det høres ut som det er dette som er tilfelle for deg.

Heldigvis har det kommet mange nye medisiner mot myelomatose og det fins mange gode alternativer. Derfor er det ingen stor krise selv om HMAS ikke kan gjennomføres. Vi vil da gå over til å bruke andre medisiner som er vanlig å bruke senere i forløpet og som brukes fra starten av til pasienter over 65 år.

I Norge har vi utarbeidet retningslinjer for hvorledes vi skal gå frem i behandlingen og dette gjøres nokså likt i de nordiske landene. Når en medisin har sluttet å virke, vil vi gå over til å bruke en annen og etter hvert vil vi bruke alle tilgjengelige medisiner.  Opplegget for behandlingen kan være noe forskjellig i forskjellige land og sentra i utlandet, men medisinene som brukes og resultatet av behandlingen er veldig likt. Alle medisiner som er godkjent for behandling er tilgjengelig i Norge, men noen eksperimentelle medisiner som er under utprøving er ikke tilgjengelig enda.

Jeg anbefaler imidlertid sterkt å bruke de vanlige medisinene i første omgang. Det er disse som har gjort at resultatene av behandlingen for myelomatose er blitt betydelig bedre de siste 10 årene.

 Relatert innlegg: Spør en forsker: persontilpasset behandling for pasienter med beinmargskreft

Gjesteblogger

Kreftceller fra benmargskreft og lymfekreft slutter å vokse og dør når de gis malariamedisinen artesunat. Medisinen kan være aktuell når kreften har blitt motstandsdyktig mot annen behandling.

Det finnes standardbehandlinger for alle kreftformer og mange blir friske av disse. Andre får derimot tilbakefall og må begynne behandlingen på nytt. Da er det ikke alltid at standardbehandlingen virker lenger fordi kroppen har blitt motstandsdyktig, eller behandlingsresistent, mot medisinen.

Postdoktor Toril Holien ved NTNU. Foto: Frode Nikolaisen, St. Olavs Hospital.

– Fordi noen utvikler behandlingsresistens, er vi stadig på jakt etter nye medisiner som kan erstatte de gamle, sier postdoktor Toril Holien ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU, Trondheim.

Hennes siste fangst var malariamedisinen artesunat som ser ut til å ha god effekt på både benmargskreft og lymfekreft. Medisinen har det siste tiåret blitt testet ut på flere andre kreftformer av forskergrupper rundt omkring i verden, og flere studier har vist positive resultater.

Fra urteavkok til tabletter

Avkok av planten søtmalurt (Artemisia annua) er brukt innen tradisjonell kinesisk medisin i over 2000 år mot mange ulike plager. Den gode effekten mot malaria ble oppdaget under et forskningsprogram den kinesiske hæren satte i gang for å finne en medisin mot sykdommen som holdt på å ta knekken på hæren i 1960-årene. Nesten 5000 avkok av tradisjonelle kinesiske urter ble testet for effekt mot malaria i en musemodell med sykdommen.

Avkoket fra søtmalurt viste seg å ha svært god effekt og det aktive virkestoffet artemisinin ble isolert fra urten. Deretter har mer stabile og effektive kjemisk modifiserte varianter som artesunat blitt utviklet. Og i dag er stoffet tilgjengelig både som tabletter, injeksjoner og intravenøs væske. Dermed er det også lett tilgjengelig for å teste medisinen mot andre sykdommer.

– Jeg synes det er svært spennende at et så gammelt preparat nå viser seg å kunne ha effekt mot blant annet kreft, sier Holien.

Undergrupper av benmargskreftpasienter

Holien jobber i forskningsgruppen til professor Anders Sundan. Han har i en årrekke forsket på benmargskreft (myelomatose) som dessverre anses som en uhelbredelig sykdom. Gjennomsnittlig overlevelse er nå på fem år. Flere nye medisiner har forbedret overlevelsen de siste årene, men det er stor variasjon i overlevelsen mellom pasientene.

– Dette tror vi skyldes at det finnes ulike undergrupper av benmargskreftpasienter, hvor noen medisiner er mer effektive enn andre for de ulike gruppene. Dette er en stor utfordring i klinikken i tillegg til utvikling av behandlingsresistens, sier professor Anders Sundan.

Professor Anders Sundan ved NTNU. Foto: Ole Morten Melgård.

Han tror at en av disse undergruppene er relatert til uttrykket av genet MYC. Dette er et av mange gener som kontrollerer celledelingen i kroppen vår. Ved noen kreftformer har det derimot ofte oppstått en feil (mutasjon) i dette genet slik at det ikke lenger klarer å kontrollere celledelingen. Dermed oppstår den ukontrollerte celleveksten som karakteriserer utviklingen av kreft.

Lymfekreft og valg av medisin

For lymfekreft er utsiktene bedre enn for benmargskreft, men også her trengs bedre medisiner. Diffust storcellet B-celle lymfom utgjør rundt 35 % av alle Non-Hodgin lymfomer, den største gruppen av lymfomer. Av disse igjen får over 30 % tilbakefall av sykdommen.

Tidligere studier har vist at diffust storcellet B-celle lymfom også er avhengig av mutasjoner i genet MYC for å kunne vokse. En medisin som hemmer aktiviteten til MYC tenkes derfor som et godt behandlingsalternativ for både benmargkreft og lymfekreft.

– Vi søkte dermed gjennom forskningslitteraturen etter medisiner som hemmer aktiviteten til MYC og endte opp med en medisin mot malaria, sier Holien.

Medisinen virker slik at cellene slutter å vokse og tar selvmord, såkalt apoptose eller programmert celledød. Dette er en mekanisme som fungerer både for menneskeceller og parasitter, og da er det kanskje ikke så overraskende at en malariamedisin også kan ha effekt mot kreft.

Veien mot kliniske studier

Holien og Sundan testet artesunat på ni ulike cellelinjer av benmargskreft og fem ulike cellelinjer for lymfekreft. I tillegg testet de effekten av medisinen på benmargskreftcellene til fem pasienter.

– Nå ønsker vi å gå videre til kliniske studier, slik at vi får testet effekten i pasienter, noe som vil gi oss det endelige svaret på om vi har funnet en god ny medisin eller ei, sier Holien.

Når en allerede eksisterende medisin skal testes ut mot en ny sykdom er det heldigvis en mye kortere vei å gå enn når en helt ny medisin skal testes ut.

– Nå ser det ut til at det kan være nødvendig med høyere doser artesunat for å drepe kreftceller sammenlignet med hva som kreves i malariabehandling. Det må derfor testes ut om det er trygt å gi større doser til kreftpasienter enn det som vanligvis gis ved malaria, forklarer Holien.

Gjenbruk av medisin atter en gang

Det er ikke første gang at en medisin som opprinnelig er utviklet for en annen tilstand eller sykdom har kommet benmargskreftpasienter til gode. Thalidomid som ble brukt som et kvalmestillende middel til gravide kvinner rundt 1960 er nemlig nå et preparat som brukes mot benmargskreft. Den gang viste det seg derimot at medisinen ga fødselsdefekter som manglende eller korte armer og ben på barna og medisinen ble forbudt.

– Heldigvis har thalidomid funnet et nytt virkeområde hvor det gir god effekt og ikke skade, sier Sundan.

På grunn av utvikling av behandlingsresistens og det at ulike undergrupper sannsynligvis har ulik effekt av medisinen, så har heller ikke thalidomid blitt en mirakelkur.

– Thalidomid har derimot gitt livsforlengelse til en gruppe av benmargskreftpasienter og nå håper vi at artesunat vil gjøre det samme, avslutter Sundan.

Les også om andre forskningsprosjekter Kreftforeningen støtter.

Referanser

• Lymphoma and myeloma cells are highly sensitive to growth arrest and apoptosis induced by artesunate. Holien T og Sundan A m.fl. Eur J Haematol. 2013 Oct;91(4):339-46.
• Addiction to c-MYC in multiple myeloma. Holien T og Sundan A m.fl. Blood. 2012 Sep 20;120(12):2450-3.
• Bone morphogenetic proteins induce apoptosis in multiple myeloma cells by Smad-dependent repression of MYC. Holien T og Sundan A m.fl. Leukemia. 2012 May;26(5):1073-80. Erratum in: Leukemia. 2012 May;26(5):1154.