Foto: Adobe Stock

Å oppleve sosial støtte er en viktig faktor for barn og unges utvikling. Sosial støtte er sentralt for å mestre stressende livssituasjoner og for god psykisk helse, spesielt for sårbare barn og unge. Ungdommer som bor i barneverninstitusjon har ofte en belastende bakgrunn med omsorgssvikt, flere flyttinger og mange brutte relasjoner, som alle er kjente risikofaktorer for å oppleve mindre sosial støtte videre i livet. I artikkelen Perceived social support among adolescents in Residential Youth Care undersøkte vi dette området nærmere. [1]

Av: Marianne T. Singstad, Jan L. Wallander, Stian Lydersen, Lars Wichstrøm & Nanna S. Kayed.

Tekstkonsulent for blogginnlegg: Marie Antonsen.

Marianne Tevik Singstad (foto: Frode Fossvold-Jørum)

Det viser seg at ungdommer som bor i barneverninstitusjon har færre tilgjengelige støttepersoner enn ungdommer i den generelle befolkningen.  De yngste jentene har færrest støttepersoner. Felles for gutter i barneverninstitusjon og ungdommer av begge kjønn i den generelle befolkningen er at antallet støttepersoner reduseres med alder – jo eldre de blir, jo færre støttepersoner har de.  Tendensen for jenter i barnevernsinstitusjon er derimot en økning i antall støttepersoner med økende alder.

Vi finner også at ungdommene generelt er fornøyde med støtten de mottar. Samtidig er det en sammenheng mellom antall støttepersoner og tilfredshet, jo flere støttepersoner, jo mer fornøyde er ungdommene med støtten.

Det er også forskjell i kvaliteten på relasjonen til støttepersonene, det vil si hvilke personer som er viktigst for ungdommene. Ungdommene i vårt materiale oppgir i mindre grad foreldre som støttepersoner sammenlignet med ungdommene i den generelle befolkningen. Ungdommene i barneverninstitusjoner opplever mer støtte fra andre familiemedlemmer og de institusjonsansatte.

Vesentlig med støtte fra ansatte

Den sosiale støtten fra institusjonsansatte er tydelig viktig for ungdommer som bor i barneverninstitusjon. Ungdommene oppgir institusjonsansatte som viktige støttespillere oftere enn far, og nesten like ofte som mor. Venner blir oppgitt som viktig både av ungdommer i barneverninstitusjon og ungdommer generelt.

Funnene i denne studien tydeliggjør hvor viktige de ansatte i norske barneverninstitusjoner er for ungdommene som bor der. Disse ungdommene har ofte en ustabil bakgrunn med mange flyttinger bak seg, og de er adskilt fra familie og venner. Det å ha forutsigbare, støttende og omtenksomme voksne rundt seg vil derfor kunne være avgjørende for 1) at ungdommene skal føle seg trygge og ivaretatt når de bor i barneverninstitusjon, og 2) å legge til rette for videre positiv utvikling i en sårbar periode av livet.

Tiltak for bedre praksis

På bakgrunn av denne studien foreslår vi følgende tiltak: Å videreutvikle relasjonskompetansen til ansatte i barnevernsinstitusjoner. Støtten institusjonsansatte gir bør være av høy kvalitet. Dette innebærer blant annet at primærkontakten bør yte ekstra støtte og tett oppfølging på mange områder i ungdommens liv, det vil si ungdommens helse, skolegang, fritidsaktiviteter og dagligdagse gjøremål. Ungdommenes sosiale nettverk bør også kartlegges, og det bør gis støtte til å opprettholde kontakt med familie og venner som er ressurspersoner i ungdommenes liv.

I tillegg burde det bli vanlig praksis i norske barneverninstitusjoner å planlegge hovedkontaktansvar ut ifra den enkelte ungdommens utfordringer. Dette vil kunne tydeliggjøre de ansattes behov for spesialisering innenfor forskjellige fagfelt. Bredde i kompetanse og personlige kvaliteter vil gjøre institusjonene bedre kvalifisert til å håndtere ungdommer med mangfoldige erfaringer og sammensatte utfordringer.

Om det er hensiktsmessig og mulig, bør kontakten mellom ungdommen og viktige støttepersoner opprettholdes etter endt opphold i institusjonen for å sikre ungdommens sosiale støtte i hverdagen.

Her kan du lese artikkelen.

[1] Studien har undersøkt opplevd sosial støtte blant ungdommer i barneverninstitusjoner ved bruk av Social Support Questionnaire, som kartlegger antall støttepersoner, fornøydhet med støtten de mottar, samt hvem ungdommene mottar støtte fra. Resultatene ble sammenliknet med ungdommer fra den generelle populasjonen (Ung i Norge-studien).

PS! Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no. 

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tidligere blogginnlegg beskrevet ti tiltak på universelt og generelt nivå og vil i nye blogginnlegg beskrive våre foreslåtte ti tiltak på selektivt nivå. Forrige blogginnlegg handlet om de fire første tiltakene og her kommer tiltak 5-7.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

Regjeringen har nylig lagt fram sin «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse 2019-2024» (Prop. 121 S) og de har valgt å dele inn kapitlene i hhv. tiltak på universelt, selektivt og indikativt nivå. Du kan lese nærmere i planen her.

Våre neste forslag til tiltak på selektivt nivå som vi oversendte barneombudet er følgende:

5. Barnevern av høy kvalitet

Barnevernet er den tjenesten i Norge som fortjener mest oppmerksomhet, støtte, utfordring og ressurser. De utfører den viktigste jobben som en kommune er pålagt. For hvert barn barnevernet kan «redde» fra manglende omsorg, fra vold i hjemmet, fra overgrep og mishandling og fra psykisk ustabile foreldre så sparer samfunnet seg for millioner i senere utgifter. Utgifter til helsetjenester, til kriminalomsorgstjenester til rustjenester med videre.

Barnevernkonsulenten har den mest kompliserte, den mest krevende og den mest utsatte jobben i en kommune. Hun og han fortjener vår støtte og oppmerksomhet, og min faste overbevisning er at de trenger et ressursmessig og faglig løft. Barnevernet må få langt flere ressurser – det vil være en samfunnsmessig utgift til innteksts ervervelse. Et samfunn vil tjene stort på at alle barn og unge har en god nok oppvekst.

I tillegg til flere ressurser må barnevernet få økt kompetanse og breiere kompetanse, og en må i større grad jobbe i tverrfaglige team. Barnevernet trenger psykologkompetanse, pedagogkompetanse, sosialfaglig kompetanse, familierettet kompetanse, helsekompetanse og barnevernfaglig kompetanse. De skal vurdere barns utvikling fra fødsel til voksen alder, de skal vurdere barnas kognitive evner, de skal vurdere barnas tilknytting til foreldrene, de skal vurdere foreldrenes omsorgsevner, de skal vurdere foreldrenes nettverk, de skal vurdere tilhørigheten i lokalmiljøet, de skal vurdere barnas skolegang, de skal vurdere foreldres evne til å ha omsorgen for barn med svært ulike utgangspunkt – da tenker jeg på barnets gemytt, helse, kognitive evner osv.

6. Gode lærer-elevrelasjoner

Ved siden av barnehagen er skolen den arenaen som absolutt alle barn i Norge legger igjen mest tid i løpet av sin oppvekst. Ti år, og for de aller fleste tretten, legges igjen i skolen for at vi alle skal kunne få en allmennutdannelse. Dette skal være en dannelsesreise hvor barna etter disse årene bør gå ut av skolen med både større tiltro til seg selv enn når de startet. De bør gå ut med faglige ferdigheter som er tilpasset deres kognitive evner, med en opplevelse av å være nyttig, verdsatt, ha en tilhørighet og å kunne mestre livet som voksen.

Dessverre er det fortsatt slik at for mange barn og unge går ut av skolen med mindre selvtillit enn når de gikk inn i skolen. Vi har en skole der epler, pærer og bananer skal sammenlignes og vurderes mot hverandre, og ikke en skole der hver enkelt elev vurderes opp imot sitt eget potensiale. Hvor mye selvtillit får du dersom du alltid får lite godt i et fag der lite godt er ditt potensiale sammenlignet med alle andre. Jeg er ikke imot at vi har konkurranse i dette samfunnet. Men hvorfor skal vi systematisk gi barn tilbakemelding på at de ikke er særlig gode i et fag når de tvert imot har ytt sitt beste og nådd opp til sitt potensiale?

7. Gruppetiltak på selektivt nivå for barn og unge som har utviklet symptomer på emosjonelle vansker (Angst/depresjon).

Angst og depresjon er ved siden av atferdsproblemer de mest vanlige tilstandene innen psykisk helse. Vi har vel alle kjent angsten eller tristheten komme krypende en dårlig dag. Og vi vet av mange norske og utenlandske studier at disse fenomenene rammer mange barn, unge og voksne. Vi vet at mange barn – særlig i skolealder – er triste eller er engstelige, og da mere enn det som godt er.

Disse barna bør få et lavterskeltilbud slik at tristheten og angsten blir håndterbar. De må bli sett av de voksne i skolen, og de må bli hjulpet videre med enda mere bistand fra spesialiserte helsetjenester dersom lavterskeltilbudet ikke er tilstrekkelig til å hjelpe dem. Vi må tilby dem hjelp som har dokumentert effekt.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Les også om våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Veronika Paulsen, seniorforsker NTNU Samfunnsforskning, Mangfold og inkludering.

Tekstkonsulent:

Marie Antonsen, kommunikasjonsmedarbeider, NTNU, Institutt for psykisk helse, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern (RKBU Midt-Norge).

Barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. I følge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er det over 11 000 barn og unge som har fosterhjem som hjelpetiltak. Fosterhjem er private familier som tar vare på barn og unge som av ulike grunner ikke kan bo sammen med sine biologiske foreldre. Formålet er å sikre barna en stabil og trygg oppvekst med gode omsorgsvilkår.

Hvorfor er opplæring viktig?

Både opplæring og veiledning er avgjørende for vellykkede fosterhjemsforhold. Ansvaret for opplæring og veiledning av fosterhjemmene er fordelt mellom Bufetat og barneverntjenesten i kommunen. I Norge må alle som skal bli fosterforeldre gjennomføre et PRIDE-kurs. PRIDE står for Parent Resources for Information, Development and Education. Grunnopplæringen er organisert som en pakke på ti kursseminar/moduler, og beskrives ofte som omfattende.

Flere studier viser at opplæring av fosterforeldre er et viktig ledd for å skape fosterhjem av høy kvalitet hvor både barna og de voksne trives og opplever tilknytning og mestring (Festinger & Baker, 2013) [1]. Blant annet ser opplæring ut til å redusere risikoen for brudd i plasseringen.

På tross av at barn, barnevern og opplæring har vært og er et høyt prioritert område i Norge, er det en relativt stor andel av fosterforeldre som velger å avslutte sitt forhold som fosterforeldre. Dette, samtidig med det konstante behovet for fosterhjem, viser at det trengs tiltak som kan bidra til å redusere antall brudd i fosterhjemmene.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hva er en meta-studie?

Som forskere innen feltet psykisk helse og barnevern ønsket vi å se nærmere på dette, og finne ut av hva som allerede fantes av kunnskap på området. Noen ganger gjør man forskning for å finne ut av en problemstilling eller utfordring, eller belyse etablert kunnskap på hittil uutforskede måter. Andre ganger handler vitenskap og forskning om å gjøre såkalte meta-analyser, hvor man søker etter all forskning gjort på en konkret problemstilling og sammenstiller resultatene for å belyse en konkret problemstilling. Vi gjorde nylig dette på problemstillingen[2]: Hva vet vi om fosterforeldres tilfredshet, oppfatninger og opplevelser av opplæring?  

Lite forskning på fosterforeldrene egne opplevelser

Det viser seg at forskning på fosterforeldres egne opplevelser av funksjon og rolle er et lite utforsket område. Kun 13 fagfellevurderte studieromhandlet vår problemstilling, og de fleste av disse var fra USA.[3] Mange har skrevet om utfordringene med fosterhjem sett fra de profesjonelles synspunkt, men svært lite er skrevet om fosterforeldres erfaringer.

De artiklene hvor det var gjort kvantitative undersøkelser, det vil si at man har brukt spørreskjema og statistikk for å samle informasjon, fortalte at fosterforeldre er relativt godt fornøyd med den opplæringen de får. Når man stiller mer åpne spørsmål eller gjennomfører intervjuer, altså kvalitative data, kommer det imidlertid frem at flere fosterforeldre ytrer ønske om mer opplæring og veiledning.

Spesielt ønsker foreldrene mer spesialisert opplæring knyttet til foreldrerollen og forskjellige aspekter ved barnas fungering og helse. I tillegg var det behov for mer praktisk opplæring (f.eks. rollespill) og flere fosterforeldre uttrykte at de foretrakk fleksible opplæringsformer, som for eksempel web-baserte moduler – kombinert med mer tradisjonelle opplæringsformer.

Mulige tiltak

Vår gjennomgang av forskningslitteraturen om fosterforeldre viser flere forbedringsområder med tanke på opplæring av fosterforeldre. Vi har på bakgrunn av dette noen mulige forslag for å videreutvikle modul-basert trening for fosterforeldre i kommende år. Et viktig punkt er at man i forkant av et kurs bør kartlegge hva slags kunnskap fosterforeldrene trenger når opplæringen skal finne sted. Fosterforeldre er forskjellige, og har forskjellig bakgrunn og kompetanse. For å sikre mer treffsikre kurs bør derfor de som organiserer og gjennomfører kursene ta høyde for at fosterforeldrene har ulik kunnskaps- og erfaringsbakgrunn.

I tillegg bør det tas hensyn til avstander, tidsaspektet og den lokale konteksten. For mange fosterforeldre kan det være lang avstand til stedet hvor opplæring og veiledning finner sted, noe som gjør at det kan være tidkrevende å delta. Dette gjør at det er god grunn til å utnytte potensialet som ligger i online-opplæring, både for å øke effektiviteten og for å gi fosterforeldre tilgang til kurs uansett hvor de bor. Det er også behov for mer forskning knyttet til opplæring av fosterforeldre og fosterforeldrenes egen opplevelse og erfaringer.

PS! Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no.

Artikkelforfatterne:

Jannike Kaasbøll, førsteamanuensis NTNU, Institutt for psykisk helse, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern (RKBU Midt-Norge)/ forsker SINTEF Digital, avdeling Helse.

Veronika Paulsen, seniorforsker NTNU Samfunnsforskning, Mangfold og inkludering.

Tekstkonsulent:

Marie Antonsen, kommunikasjonsmedarbeider, NTNU, Institutt for psykisk helse, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern (RKBU Midt-Norge).

[1] Festinger, T., & Baker, A. J. (2013). The quality of evaluations of foster parent training:  An empirical review. Children and Youth Services Review, 35(12), 2147-2153.

[2] Kaasbøll, J., Lassemo, E., Paulsen, V., Melby, L., & Osborg, S. O. (2019). Foster parents’ needs, perceptions and satisfaction with foster parent training: A systematic literature review. Children and Youth Services Review.

[3] Fagfellevurderte artikler betyr det vil vitenskapelige artikler som er 1) forskningsbasert, og 2) vurdert av andre forskere før de gis ut.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Regjeringen legger nå fram en kvalitets- og strukturreform i barnevernloven. Her foreslås det at kommunene skal få et mer helhetlig ansvar for barnevernet, det skal bli slutt på barneverntjenestens alenegang og hemmelighetskremmeri, det skal bli større valgfrihet når det gjelder bruken av institusjonsplasser og det skal satses tungt på kompetanseheving.

Reformer er vel og bra, men historien har vist oss at reformer nødvendigvis ikke er svaret på alle våre problemer. Om staten, fylkeskommunen, kommunen eller en nasjonal eller internasjonal privat aktør er den ansvarlige for en eller annen tjeneste, gir det ingen garanti for at den verken er kostnadseffektiv eller kvalitetsmessig utsøkt. Eksemplene på dette er mange. Så en reform i seg selv gir ikke et bedre tilbud til barna.

Det som er bra med regjeringens forslag er fokuset på kompetanseheving. Barnevernets kompetanse må styrkes. Den må styrkes ved at dagens ansatte – i hovedsak barnevernspedagoger og sosionomer – får tilbud om faglig oppbygging og videreutdanning på mastergradsnivå. Dette både for å gi de ansatte mer kunnskap om barns utvikling og ikke minst utviklingen av mentale skader hos barn i marginale oppvekstmiljø. I tillegg vil høyere akademisk kunnskap på sikt kunne gi bedre kvalitetssikring av tjenesten, ved at de får mer kunnskap om hvordan systematisk utvikle en tjeneste gjennom kunnskapsinnhenting og utprøving av kunnskap i egen tjeneste. Deretter må selve tjenesten styrkes med mer breddekunnskap. Det er ikke nok at det i den kommunale barneverntjenesten arbeider ansatte med sosialfaglig / samfunnsvitenskapelig kunnskap.

I en verden der vi for lengst har forlatt ideen om at det er et skille mellom psyke, soma og samfunn, og at komplekse problemstillinger kan finne sitt svar gjennom en måte å tenke på, så er det nå på høy tid at den kommunale barneverntjenesten styrkes med større bredde i kunnskapsgrunnlaget. Særlig med tanke på regjeringens reform der det kommunale barnevernet skal få et større og mer helhetlig ansvar. Det blir også viktig å kreve en minimumsstørrelse på de kommunale tjenestene – helt uavhengig av kommunereformen.

Med stor sannsynlighet vil vi også ha flere små kommuner etter at kommunereformen er gjennomført. I disse kommunene vil størrelsen på barneverntjenesten ikke være levedyktig dersom de ikke slår seg sammen med tjenestene i andre nabokommuner. Så staten må kreve interkommunale løsninger for denne viktige tjenesten, dersom kommunens størrelse hindrer en kompetansemessig forsvarlig barneverntjeneste.

Hva som er eksakt kritisk størrelse er nok vanskelig å fastslå, men jeg mener at ingen tjeneste bør være mindre enn 12-15 faglige ansatte. Og i denne gruppen ansatte bør det finnes en bredde av kunnskap som barnevernspedagoger, sosionomer, psykologer, psykiatriske sykepleiere og kanskje leger og pedagoger.

En har fortsatt mye å arbeide med i kommunene når det gjelder samhandlingen mellom barneverntjenesten og andre kommunale tjenester som helsetjenester, PPT og barnehager og skoler. Men, jeg tror at økt samhandling ikke er nok. Barneverntjenesten selv må styrkes vesentlig med økt kompetanse til de som i dag arbeider i denne sårbare tjenesten og ved å øke den faglige bredden i tjenesten. Dette blir det store prosjektet i denne reformen etter min mening.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Foto: Geir Mogen

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Nobelprisvinner Kailash Satyarthis sa følgende i sin tale under utdelingen av fredsprisen for 2014: «Hvem er disse barna som syr fotballer, men som aldri har spilt fotball? De er våre barn. Hvem er disse barna som jobber i gruver for å utvinne steiner og mineraler? De er våre barn. Hvem er disse barna som høster kakao, men som ikke vet hvordan sjokolade smaker? De er alle sammen våre barn. Devli var født inn i flere generasjoners gjeld og gjeldsslaveri i India. Da hun satt i bilen min rett etter at hun ble reddet, spurte denne åtte år gamle jenta meg: Hvorfor kom du ikke før?»

Det samme spørsmålet stiller tusener av barn seg i Norge hver dag, hvorfor kommer det ingen og hjelper meg? Barn som ser at foreldrene sliter med psykiske problemer. Barn som ser at mor og far ruser seg hver dag. Barn som ser at far slår mor. Barn som ser at det aldri er mat i kjøleskapet. Barn som ser at de aldri kan slå rot fordi de stadig er på flyttefot. Barn som opplever aldri å bli sett og elsket. Barn som aldri kan være med på aktiviteter som de andre barna er med på. Barn som legger seg sultne om kvelden fordi en ikke hadde penger til å gå i butikken.

Ja, men dette er jo barnevernets ansvar?

Nei, dette er alle sammen våre barn. Barnevernet kan ikke høre alle disse barnas tause rop.

Barnevernet har ingen finstilt radar som de bruker til å skanne nærområdet for å se hvor disse barna er. Barnevernet er helt avhengig av deg og meg om at alle vi stiller opp og melder vår bekymring. I følge lovverket gjelder dette særlig alle de profesjonene som daglig ser disse barna, det være seg på skolen eller i barnehagen, på legekontoret eller på helsestasjonen.

Foto: Frode Jørum

Tiden er nå overmoden for at det kommunale barnevernet får skikkelig drahjelp fra alle disse tjenestene og at kunnskapsgrunnlaget til fastleger, helsesøstre, jordmødre, lærere og barnehagelærere styrkes betraktelig med sikte på å se og hjelpe disse barna så tidlig som mulig. Så vi slipper at barna og ungdommene spør oss om hvorfor kom vi ikke før. Vi trenger en nasjonal gjennomgang av læringsmålene til disse profesjonene når det gjelder barns utvikling og tilknytting heri barns psykiske/psykologiske utvikling.

Selv om det har vært en klar bedring i mange tjenester sin melding til barnevernet, så har vi en lang vei å gå før en melder tidlig nok.

I dag står helsestasjon og barnehager for bare 5% hver av bekymringsmeldingene til barnevernet. Det er langt mindre enn hva politiet og skolene melder. Og antall meldinger samlet fra barnehage og helsestasjon er på linje med hva foreldrene selv melder. Gruppen lege/sykehus/tannlege er så vidt litt bedre, der de står for 6% av bekymringsmeldingene til barnevernet.

Er det bra nok?

Skal vil lykkes med å nå disse barna tidlig nok, må de som arbeider på legekontoret, helsestasjonen og i barnehagen bli bedre til å se dem, og ikke minst melde fra om at her er det et barn som trenger hjelp.

Det er våre barn, hvorfor ser vi dem ikke?

—-

Les også Westbyes forrige innlegg om barnevern.

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Blogger: Torill Tjelflaat
Seniorrådgiver ved RKBU Midt-Norge

– noen inntrykk fra et forskningsopphold

Jeg var så heldig å få være på forskningsopphold ved La Trobe University i Melbourne, Australia, i et par måneder for et år siden, og også reise litt rundt for å oppleve australsk landskap og kultur. Intensjonen med oppholdet var å studere metodikk knyttet til institusjonsplassering av barn, men som sosialarbeider og barnevernforsker her hjemme, kunne jeg ikke unngå å fatte interesse for Australias urbefolkning, og spesielt barna i disse familiene.

Historisk sett har urbefolkningen i Australia opplevd mange overgrep etter at engelskmennene koloniserte landet i 1788. De ble undertrykket og tvunget til måter å leve på som ikke var i samsvar med deres kultur og tidligere levesett. Det er estimert at det var ca. 750.000 urinnbyggere i Australia ved koloniseringen. Disse hadde levd isolert i mange tusen år, og hadde ingen motstandsdyktighet mot sykdommer som engelskmennene brakte med seg; mange ble smittet og døde. Deres livsstil var også basert på totalt fellesskap med naturen; de brukte og levde av den; jakt, fiske, planter, vann og beskyttelse samt en rituell og religiøs samhørighet.

Foto: Rusty Stewart (Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.0 Generic)

Med koloniseringen ble mye av dette ødelagt, og det ble vanskelig for aboriginerne å opprettholde sitt levesett i pakt med naturen. Aboriginerbarn fikk også merke endringene. Fra siste del av 1800-tallet ble mange barn, med hjemmel i lov, fjernet fra hjemmet og plasserte i institusjoner eller adopterte bort til ikke-aboriginerfamilier, ofte med forbud mot kontakt med biologisk familie.

Intensjonen bak dette var en tilpasning til engelsk tanke- og levesett, og dermed å forhindre videre slektsoverføring av aboriginerkultur og levemåter; en slags “raseassimilering”. Det har vært offentlige granskinger av behandlingen av de bortplasserte barna, og den australske stat har bedt om unnskyldning.

Australia trekker således med seg en svært vanskelig historisk arv knyttet til urbefolkningen, og har, også i dag, store utfordringer i forhold til velferd, helse og ivaretakelse av deres kultur. Mange av barna klarer seg tilsynelatende bra, de skaffer seg en utdannelse, får jobber og blir en del av det australske velferdssamfunnet. Men, det er også et annet bilde. På turer ut i Australias “ødemark”, og besøk i små avsidesliggende byer, så jeg ofte skitne aboriginerbarn med fillete klær, uten sko (som det for øvrig ble hevdet var naturlig for disse ungene) og på leting etter mat.  Barna fant steder de kunne vaske seg litt, og gå på do (ofte bensinstasjoner og besøkssentre), og de fikk litt mat (og kanskje noen klær) her og der. Jeg så aldri at de tigget.

Foto: Rusty Stewart (Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.0 Generic)

På de fleste negative statistikker er aboriginerbarna overrepresenterte. Vi hadde en egen «Aboriginal Channel» på fjernsynet. Nyheter og reportasjer, blant annet fra reservatene nord i Australia, viste et differensiert bilde av urbefolkningens levekår, og det ble stadig stilt spørsmål ved levestandard, utdanning, helse og kulturbevaring for disse familiene og barna.

På La Trobe var det spesielle program og tjenester for aboriginerstudenter hvor kultursensitivitet ble vektlagt. Institutt for sosialt arbeid og sosialpolitikk, hvor jeg var tilknyttet, hadde også forskningsprosjekter om oppvekst og velferd for barn av urbefolkningen inklusive barnevernfaglige tema. Noe av det mest spennende med denne forskningen var dets nærhet til praksis og store fokus på ivaretakelse av urbefolkningens integritet med utgangspunkt i kulturell identitet. I samarbeid med praksis ble det utviklet kultursensitive verktøy og retningslinjer for praktisk arbeid.

Samarbeidet mellom universitetet og praksis, ga også meg muligheter for faglige besøk. Høydepunktet var nok et møte jeg hadde med leder for VACCA (Victorian Aboriginal Child Care Agency) – et barnevernkontor. Jeg fikk her høre om vanskelige oppvekstsvilkår for barn i fattige aboriginerfamilier i Melbourne, og plasseringsprinsipper bygget på familietilknytning og  kulturidentitet hvis barnet måtte flytte fra foreldrene. VACCA hadde også spesielle prosjekter hvor barna lærte forfedrenes kunst og håndverk blant annet i form av tradisjonsrik bearbeidelse av skinn:

Australia består av mange befolkningsgrupper, og aboriginerne er heller ingen homogen gruppe, men omfatter ulike mennesker med forskjellig språk og kultur. Australia framstår som inkluderende, og hvor deling av velferdsgoder innenfor et likeverdig, men heterogent samfunn er målet. Selv om det er stort fokus på kulturidentitet er ivaretakelse av aboriginerfamilier, innenfor rammene av egen kultur og en samtidig tilpasning til storsamfunnet, en stor og vanskelig utfordring. Hvordan landet vil håndtere dette i framtiden, og om situasjonen for urbefolkningen vil endre seg til det bedre, er vanskelig å si.

Jeg sitter igjen med mange gode minner fra forskningsoppholdet i Australia. Spesielt er jeg imponert over hvor målrettet både forskning og sosialt arbeid er i forhold til utvikling av kunnskap om, og praksis rettet mot aboriginerbarna innenfor rammenene av kulturell identitet. Kanskje vi har noe å lære av dette i Norge også, hvor vi etter hvert lever i et mer og mer multikulturelt samfunn?

Foto: Geir Mogen

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Svært mange barn og unge vokser opp i familier der minst én av foreldrene har en psykisk lidelse og/eller vokser opp i en familie der minst en av foreldrene har et omfattende rusproblem. Veldig mange fødes også hvert år inn i en familie der minst én av foreldrene har betydelige egne problemer og der risikoen for at barna får en skjev utvikling med senere store problemer øker vesentlig.

Klarer mor og far å ta vare på det enkelte barnet?  Ser de barnet, klarer de å regulere spedbarnet som ikke kan respondere på annen måte enn å gråte? Skjønner de nødvendigheten av å respondere og leke med barnet fra dag 1, er de sensitive for spedbarnets uttrykk for ubehag, frykt, sult, tørst, tretthet, og klarer de å hjelpe det enkelte barnet tilbake til en god og regulert tilstand der verden er trygg og varm?

Noen barn fødes også med tilleggsproblemer. Det kan være kroniske sykdommer, mentale handikapp eller andre ting som gjør at barnet trenger ekstra omsorg og oppmerksomhet. En oppgave som kan bli for stor for enkelte foreldre som har marginal omsorgsevne. Andre barn igjen vokser opp i hjem med vold og overgrep og der oppveksten preges av utrygghet og redsel.

Og en ting er jo foreldrene. Noe annet er eventuelle støttepersoner i miljøet som besteforeldre, onkler og tanter og gode naboer som samlet sett skal utgjøre et godt og trygt oppvekstmiljø for barna.

Alt dette skal saksbehandlerne i barnevernet forholde seg til. De skal kunne tolke barnas signaler og se om dette barnet skulle hatt mer hjelp og støtte. De skal kunne se om mor og far skulle ha arbeidet mer med tilknyttingen i det første sårbare leveåret til barnet. De skal kunne vurdere om det er et godt nok potensiale i den enkelte kjernefamilie, storfamilien og i nærmiljøet. Klarer mor og far med hjelp fra barnevernet å mobilisere personene rundt seg slik at oppvekstmiljøet for det enkelte barnet blir godt nok?

Foto: Thinkstockphotos.com

I tillegg skal de forvalte et lovverk som på den ene siden fremhever hjelpetiltak i og utenfor hjemmet slik at barnet kan vokse opp hos sine foreldre. Og på den andre siden skal de se på om omsorgen er god nok, og er den ikke det kan foreldrene miste omsorgen for sine barn. Som saksbehandler i kommunalt barnevern må en vektlegge relasjonen med foreldrene for å motivere til hjelpetiltak, samtidig som man har et lovverk som innebærer det mest alvorlige inngrepet i en mors og fars liv – det å miste sitt eget barn. Denne balansegangen må den enkelte saksbehandler i kommunalt barnevern forholde seg til.

For barn som utsettes for omsorgssvikt og/eller vold kan dette bety et langt liv med dårlig psykisk helse, rusproblematikk, kriminalitet, uføretrygd og andre utfordringer. Og for hvert barn som hjelpes i tide vil dette spare det enkelte barnet og deres familie for store lidelser og samfunnet for store summer. Det kommunale barnevernets arbeidere bør derfor være de mest skolerte, de best betalte, de mest erfarne og de klokeste medarbeiderne i våre kommunale tjenester.

Etaten må være tverrfaglig sammensatt med ulik kompetanse, de må arbeide i team og de må hele tiden utvikle sin egen faglige standard og praksis. De trenger all mulig støtte fra andre kommunale og statlige etater og tjenester som kan bidra med å øke deres kompetanse og bedre deres praksis slik at alle barn i Norge vokser opp med god nok omsorg.

I henhold til barnekonvensjonen som er gjeldende lov i Norge har alle barn rett til en trygg oppvekst. Denne loven er barnevernet en viktig forvalter av. De skal sørge for at de barna som ikke har et godt og trygt oppvekstmiljø gjennom sine foreldre/omsorgspersoner får dette. Barnevernet ga tilbud til over 53 000 barn og unge i 2012. Av disse fikk 44 000, eller 83 %, et hjelpetiltak i eller utenfor hjemmet. Vel 9000, eller 17 %, fikk et omsorgstiltak.

Kommunale barnevernsansatte og saksbehandlere – dere er mine helter!

—-

Følg også RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Konferansen arrangeres på Oslo Kongressenter 24. oktober 2014.
Registrering fra kl. 08:45

Dette er en åpen fagkonferanse for ansatte i barnevernet, helsetjenesten, utdanningsinstitusjoner, medlemmer og andre interesserte.
Vi er opptatt av sentrale problemstillinger som:

• Hvordan stimulere til økt samarbeid rundt familier med ADHD, Tourettes syndrom, autismespekterforstyrrelser og narkolepsi.
• Hvordan forstå, tolke og sette inn riktige tiltak?
• Hvilket lovverk gir hvilke rammer og muligheter?
• Hvordan spille hverandre gode?

Konferansen arrangeres av følgende organisasjoner og kompetansesentre:
ADHD Norge
Autismeforeningen i Norge
Foreningen for søvnsykdommer
Norsk Tourette forening
Nasjonalt kompetansesenter for ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi
Oslo universitetssykehus, Autismeenheten

Pris inkludert lunsj er kr 500,- pr deltaker, etter 3. oktober påløper et ekstragebyr på kr 250. Det anbefales å melde seg på snarest da det kun er 400 plasser til disposisjon. Ved påmeldingen kan man betale deltakelsen direkte i nettbank. Vil man ha tilsendt faktura må man oppgi organisasjonsnummer. Påmeldingen er bindende og innbetalt konferanseavgift refunderes ikke.

Påmeldingsskjema

Invitasjon og program (pdf)

Plutselig var sommerferien over og en spennende tid står foran både små og store, med barnehage- eller skolestart for første gang, eller på nye steder. I august i fjor hadde vi temamåned rundt skole- og barnehagestart, og det er selvsagt stoff som fortsatt er like aktuelt. Under får du en kjapp oversikt over de forskjellige innleggene fra i fjor, samt et ferskt et fra May Britt Drugli om barnehagestart for ettåringen.

Bloggerne har fagkunnskap som spenner fra fysisk og psykisk helse til pedagogikk og samfunnsfag. Her er det mulig å få ny innsikt og gode tips på veien!

Hvordan er egentlig oppvekstsvilkårene i Norge i dag?

Er norske barn født med gullskjea i munnen og med alt tilrettelagt for et godt liv? Nyfødte kan forvente å leve til de er over 80 år i Norge, mens i verdens fattigste land er forventet gjennomsnittlig levealder fortsatt under 50 år. Hvorfor er det i såfall en betydelig økning i bekymringsmeldinger til barnevernet og et økende behov for tilrettelagt undervisning? Professor Steinar Krokstad mener han har svarene på dette.

Slik får barnet en trygg barnehageoppstart

I fjor skrev universitetslektor Kjersti Sandnes om hvordan hun synes man skal legge til rette for at ettåringen skal få en skånsom oppstart i barnehagen. Hun viser til at de minste barnehagebarna kan ha et forhøyet nivå av stresshormoner i blodet sammenlignet med barn som er hjemme, noe som blant annet kan føre til redusert immunforsvar og mer sykdom. En god overgang er derfor veldig viktig.

11 råd ved barnehagestart

Sandnes sine synspunkt sammenfaller fint med de 11 rådene professor May Britt Drugli nylig skrev om i denne bloggen. Drugli påpeker f.eks. at små barn har et grunnleggende behov for å føle seg trygge og det gjør de kun når de er sammen med voksne de kjenner og som de har etablert en nær og positiv relasjon til.

Blir små barn stresset i barnehagen?

Drugli skriver her at studier fra flere land viser at de yngste barna i barnehagen kan ha et forhøyet stressnivå. I Norge er nå mer enn 80 prosent av ettåringene i barnehage. Vi vet foreløpig ikke noe om deres stressnivå. Det skal studien Liten i barnehagen finne ut mer om.

Verdien av et godt lærer-elevforhold

Gode relasjoner mellom lærer og elev fremmer elevenes læring, trivsel, tilhørighet til skolen og deres psykiske helse. De gode relasjonene oppstår lettest i et læringsmiljø som generelt er positivt, skriver Drugli i dette blogginnlegget. Videre at der det er positive relasjoner mellom lærer og elev er det også funnet at forholdet mellom elevene er mer positivt.

Hvordan kan skolen legge til rette for et godt foreldresamarbeid?

Skole og hjem er de to arenaene som har størst betydning for barn og unges utvikling. Derfor er et godt samarbeid mellom hjem og skole viktig. Lærere som ser på foreldrene som en ressurs i arbeidet med elevene vil jobbe mer systematisk med å få i stand et godt foreldresamarbeid.

Foreldre, involver dere i skolen!

Er du usikker på hvor mye du skal involvere deg i skolen til barnet ditt?  Legg tvilen til side. Foreldre som involverer seg i barnas skolehverdag er av vesentlig betydning med tanke på barnas ferdigheter og tilpassing i skolen. Skole-hjem samarbeidet er en av de viktigste forutsetningene for at barn gjør det bra på skolen, skriver Bente Kirkhaug i fjorårets mest leste blogginnlegg fra RKBU Midt-Norge.

Fra magefølelse til melding

Barnehagen utgjør en positiv forskjell for barn som opplever vold, overgrep og andre former for omsorgssvikt. Forsker Åse Bratterud har sammen med førstelektor Kari Emilsen skrevet fagboka «Dørstokkmila – Barnehagens vei fra magefølelse til melding» som skal gi ansatte i barnehagen mot til å tørre å se det de ikke helt tør å tro at de ser og til å vite hva de skal gjøre med det de ser. I dette blogginnlegget skriver Bratterud litt om hva som kommer fram her.

Spørsmål

Jeg er psykolog og jobber i barnevernet. Det jeg lurer på er om dere har noen gode referanser fra forskning på hva stress og adskillelse fra foreldre gjør med hjernen? Da tenker jeg spesielt på små barn som blir tatt bort fra hjemmet på grunn av for eksempel omsorgssvikt. Det virker som det er lite forståelse på dette området for hva et adskillelsestraume gjør med barnehjernen. Barnet blir ofte plassert akutt, kanskje noen uker, for så å tilbakeføres til hjemmet igjen eller videre til fosterfamilie/ungdomshjem.
Takknemlig for svar!

Svar

Barn som utsettes for mye stress tidlig i livet, takler dårligere stress senere i livet. Illustrasjon: Photos.com

Du stiller et svært interessant spørsmål! Du spør om noe som ligger helt i front av der hvor forskningsfeltene befinner seg. Derfor er det også litt vanskelig å svare kort og enkelt. Det finnes dessverre ikke én eller noen få enkeltstudier som kan gi svar. Spørsmålet omfatter jo fagområder som stressforskning, hjerneforskning, tilknytningsforskning og traumeforskning.

Noe kan imidlertid sies: Resultater av svært mange studier innen disse fagområdene de siste 15 årene peker entydig i denne retning:

1. Stress tidlig i livet hindrer dannelsen av reseptorer i hjernen som trengs for å bygge ned skadelig høye nivå av stresshormoner. Det betyr at hvis et lite barn utsettes for mye stress tidlig i livet, takler det stressreaksjoner dårligere senere. Man blir ganske enkelt mer stressbar, noe som igjen henger sammen med både psykisk og fysisk uhelse gjennom livet.
2. Adskillelse fra foretrukken tilknytningsperson kan utgjøre en betydelig stressfaktor for små barn.

En som er god på å løfte frem noen overordnede perspektiver på implikasjonene av stress på småbarn i et livsløpspespektiv er professor Jack Shonkoff ved Harvard University. Du kan jo begynne med artikkelen hans: The lifelong effects of early childhood adversity and toxic stress. På nettet finner du mange gode foredrag av ham også.

Lykke til videre med jobben og formidlingen av faget til andre!