Foto: Thinkstock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

4. Bygge opp og sikre kapasitet og kompetanse i førstelinjetjenesten.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Barn og unge med psykiske helseproblemer bor og lever sine liv hjemme i en kommune. Det kan være en stor kommune eller en liten kommune. Det er i kommunen mulighetene ligger for tidlig oppdagelse av mulig skjevutvikling med mye angst, atferdsproblemer, traumer eller lammende tristhet. Det er på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen eller i skolehelsetjenesten disse barna må ses og forstås.

Ikke minst må barna få adekvate tilbud som kan avhjelpe, helbrede eller forhindre negativ utvikling: I barnehagen og på skolen. Videre må fastleger, helsesøstre, PPT ansatte, ansatte i barnevernet og andre fagpersoner i kommunale helse- og sosialtjenester ha en minimumkompetanse på diagnostikk av psykiske lidelser hos barn og unge og kunnskap om behandling av lette og moderate psykiske lidelser.  Det må også finnes god kunnskap i kommunene om virksomme familierettede tiltak.

5. Sikre en lett tilgjengelig spesialisthelsetjeneste.

Mange psykiske lidelser er kroniske tilstander hvor helbredelse ikke er mulig. Da er det desto viktigere at barn og unge og deres familier opplever nære og gode tiltak fra tjenestene. Det må stilles riktig diagnose og riktige tiltak må iverksettes slik at barnet og familien får best mulig hjelp. Helsevesenet og andre vesener er bygd opp som siloer med til dels vanntette skott mellom seg. Disse siloene kan vi lage broer imellom, broer som kan være smale og kronglete, eller broer som er brede og rette.

Denne samhandlingen handler hverken om evne eller metoder. Den handler om vilje til å gjøre livet lettere for pasient og pårørende med å etablere gode samhandlingsrutiner mellom aktørene. Spesialisthelsetjenesten må oppleves som lett tilgjengelige av ansatte i førstelinjetjenestene når behovet er der, og pasientene med kroniske lidelser og deres på rørende må oppleve av spesialisthelsetjenesten er der for dem. De må slippe å bli skrevet ut og inn, med forutgående henvisninger og ventetid når spesialisthelsetjenesten først er blitt involvert. Det gjelder ikke minst i saker hvor en ser at det kreves det langvarig oppfølging.

6. Sikre god samhandling mellom tjenestene som gjør utredning og behandling.

Norge er et land som setter av mye ressurser til oppfølging av barn og unges helse og velferd. Det er svært mange aktører som er involvert i arbeidet. Innen alle nivå (første, andre og tredjelinje) er det flere aktører. I kommunene så har vi kommunalt barnevern, vi har fastleger, kommunepsykologer, jordmødre, helsesykepleier, PPT, førskolelærere, spesialpedagoger, for å nevne noen. Hos et barn kan eventuelle problemer oppstå som resultat av genetikk, av lese- og skriveproblemer, av mentalt nivå (IQ), av fysiske forutsetninger, av støtte og relasjon til egen familie, av konflikter med venner, naboer eller lærere, av relasjoner til venner, og så videre.

Til å identifisere dette trenger vi fagfolk som både skjønner at egen kompetanse bare er en av flere kunnskapsområder som trengs for å forstå barnet og deres familie, og fagfolk som er i stand til å samhandle med andre fagfolk med komplementerende kunnskap. Vi har metodene – f.eks. BTI og ACT – det er kun snakk om å ville det nok.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på indikativt nivå:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Barnehagen har som institusjon gjort en lang reise i folks bevissthet, fra å bli sett på som en arena for oppbevaring av barn, til nå å utgjøre en grunnstein i livet for den oppvoksende generasjon og en bærebjelke for samfunnet. For 50 år siden gikk snaut tre prosent av norske barn i barnehage, for 10 år siden hadde antallet økt til rundt 40% og i dag hele 90 -95 %.  Altså 9 av 10 av alle norske barn. Organisering og innhold er endret og barnehagens status har økt i takt med større bevissthet og mer kunnskap om barn og barndommens betydning. Utviklingen de siste 50 årene har vært betydelig, men det er likevel langt mer å gå på. Både når det kommer til samfunnets vektlegging og satsing på denne sektoren og i det å sikre en mer jevn kvalitet i norske barnehager.

Foto: Adobe Stock

Delt omsorg

De første årene av livet er spesielt viktige, og omgivelsene til et barn er av stor betydning. De tidlige samspillserfaringene barn får med foreldre og andre nære voksne, danner grunnmuren for all videre utvikling. Mange barn tilbringer størsteparten av tiden de er våkne i barnehagen, og vi kan derfor si at foreldre og barnehage på mange måter har «delt» omsorg. Men delt omsorg betyr ikke at foreldre og barnehage betyr like mye for barnets trivsel og utvikling. Forskning har vist at selv om barn tilbringer mye tid i barnehagen, er det likevel foreldrenes omsorg som betyr mest.

Personalet i barnehagen blir godt kjent med både barn og foreldre. Gjennom å identifisere behov og iverksette tiltak tidlig, gjennom godt samarbeid og god kommunikasjon med foreldrene, kan barnehagen fungere som en buffer mot- og forebygge økende grad av vansker, ulike former for skjevutvikling og psykisk uhelse hos barn. Barnehage ser også ut til og i noen grad kunne kompensere for marginale oppvekstsvilkår. I hvilken grad kommer imidlertid an på barnets hjemmemiljø og robusthet, i tillegg til at det forutsetter at barnehagen er av høy kvalitet.

Kvalitet i barnehagen – viktig for alle

Effekten av å gå i en barnehage av høy kvalitet kan være stor, og barnehagekvalitet er viktig for alle barn. Undersøkelser tyder på at de som har gått i barnehage i Norge ser ut til og i større grad ta høyere utdanning og oftere være sysselsatt som voksne, samt i mindre grad har behov for sosiale tjenester. Den forrige PISA-undersøkelsen antyder også at barn som har gått minst ett år i barnehage ser ut til å ha noe bedre resultater på skolen enn barn som ikke har gått i barnehage.

Kilde: https://heckmanequation.org/resource/the-heckman-curve/

Barn som lever med ulike risikofaktorer, de mest sårbare barna, er de som kanskje har aller mest å tjene på å gå i en barnehage av høy kvalitet. Dersom kvaliteten i barnehagen derimot er lav, vet vi at det vil kunne slå ekstra hardt ut for disse barna. Barnehagen vil da kunne utgjøre en ekstra risikofaktor. Dette er, etter min mening, argument godt nok for å jobbe videre for en høy og jevn kvalitet i norske barnehager.

Vi kan med andre ord ikke si oss «fornøyd», men fortsette å jobbe med kunnskap- og kompetanseutvikling. I tillegg må de styrende organer i samfunnet se- og anerkjenne betydning barnehagen har for enkeltindivider, men også for samfunnet. Barnehagesektoren er også samfunnsøkonomisk vel verdt å satse på. Nobelprisvinner i økonomi, James Heckman, har tydeliggjort dette ved å vise hvor mye samfunnet kan spare på å iverksette tiltak tidlig – altså i de første årene av et barns liv.

Hva betyr mest for barna i det daglige?

SOL-prosjektet (Språkutvikling og læringsutbytte) har sett på bl.a. hvilke faktorer ved barnehagen som bidrar mest når det gjelder å styrke barns psykiske helse. Internasjonalt har man tradisjonelt i størst grad studert strukturelle indikatorer på kvalitet; som voksen-barn-ratio, gruppestørrelse, personalets utdanning og pedagogiske programmer. Gode organisatoriske rammer er viktige, men SOL-prosjektet fant at vel så viktig for barns psykiske fungering er de prosessuelle indikatorene, og da særlig samhandlingen voksen–barn (FHI 2014).

Foto: Adobe Stock

For barna vil altså selve definisjonen på barnehagekvalitet være relasjonene og samspillet med personalet. Det er de voksne i barnehagen; hvordan de tenker, hva de sier og gjør, som når alt kommer til alt betyr mest.  Det er gjennom det daglige samspillet, samspill preget av forståelse, omsorg, varme, nærhet, stimulering, mestring, lek og læring at barnehagekvaliteten ligger. Relasjonene barnet inngår i danner grunnlag for den videre utviklingen.

Så skal man velge èn ting å satse på i barnehagen, må det bli å jobbe for at alle ansatte i barnehage utgjør gode samspillspartnere for barn. Personalet bør være klar over- og ha forståelse for betydningen av dem selv, hvor viktige hver enkelt av dem er. Motivasjonen for å jobbe i barnehage bør ligge i et brennende engasjement og et ønske om å være en del av denne betydningsfulle sektoren. Å trives i jobben er viktig for alle, men kanskje ekstra viktig når en jobber med og for barn. For barn er helt prisgitte de voksne de har rundt seg hver dag, både foreldrene og personalet i barnehagen.

Bærebjelke og grunnstein

Barnehagedagen 12. mars er en gylden anledning til å gi barnehagesektoren det fokus og den anerkjennelsen den fortjener. Få institusjoner har, på generelt grunnlag, kanskje større betydning og påvirkningsmuligheter. I de mange tusen barnehagene her i landet formes fremtiden, hver eneste dag, i hvert eneste øyeblikk, i hver relasjon. For barna våre er fremtiden og de bruker en stor del av sine utviklingsmessig aller viktigste år i barnehagen. Vi vet at å gjøre grundig forarbeid, gjennom å skape et stødig fundament, er helt avgjørende for et solid og stødig byggverk.

Kjære alle ansatte i barnehage: Hver enkelt av dere er viktige. Hver eneste dag er jobben dere gjør av stor betydning. Dere er med å forme fremtiden, i hvert lille øyeblikk sammen med barna. Vær stolte av jobben dere gjør, og fortsett å utvikle barnehagen som samfunnsarena.

Gratulerer med barnehagedagen!

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no.

Kilder:

Burger, K. (2010). How does early childhood care and education affect cognitive development? An international review of the effects of early interventions for children from different social backgrounds. Early Childhood Research Quarterly.

Clarke-Stewart, A. og Allhusen, V.D (2005): What we know about childcare. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.

Drugli, M.B (2017): Liten i barnehagen. Oslo: Cappelen Damm Akademiske forlag

Folkehelseinstituttet  (FHI) (2013). Den norske mor og barn undersøkelsen, Variasjon i barnehagekvalitet. Rapport 2013. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Folkehelseinstituttet (FHI) (2014). Sammenhenger mellom barnehagekvalitet og barns fungering ved 5 år. Resultater fra Den norske mor og barn-undersøkelsen. Rapport 2014:1. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Havnes, T. & Mogstad, M. (2015). Is universal childcare leveling the playing field? Journal of Economics.

Heckman J. J. (2006). Skill formation and the economics of investing in disadvantaged children. Science, 2012.

Holte, A. (2016): Sats bredt på psykisk helse i barnehagen og skolen! Artikkel på Psykologisk.no https://psykologisk.no/2016/06/sats-bredt-pa-psykisk-helse-i-barnehage-og-skole/ Hentet: 06.03.19
Korsvold, T. (1990). Synliggjøring av barnehagens innhold: En historisk undersøkelse. Trondheim: Norsk senter for barneforskning.

Lekhal, R. (2011):  Do type of childcare and age of entry predict behavior problems during early childhood? Results from a large Norwegian longitudinal study. International Journal of Behavioral Development.

Lekhal, R. von Soest, T., Wang, M.V., Aukrust, V.G. & Schjølberg, S. (2012): Norway’s high-quality center care reduces late talking in high- and low-risk groups. Journal of Developmental and Behavioral Pediatrics.

NOU ( 2012): Bedre beskyttelse av barns utvikling. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.

McCartney, K., Dearing, E., Taylor, B. A. & Bub, K. L. (2007). Quality childcare supports the achievement of low-income children: Direct and indirect pathways through caregiving and the home environment. Journal of Applied Developmental Psychology.

Rege, M, Solli, I.F, Størksen, I.; Voltruba M.E. (2018) Variation in Center Quality in a Universal Publicly Subsidized and Regulated Childcare System. Labour Economics.

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2019): https://www.ssb.no/barnehager https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/barnehagedekning-for-og-na

Stein, A., Pearson, R M, Goodman, S H., Rapa, E., Rahman, A., McCallum, M., Pariante, C M. (2014). Effects of perinatal mental disorders on the fetus and child. The Lancet.

Sylva, K., Mehuish, E., Sammons, P., Siraj-Blatchford, I. & Taggart, B. (2011). Pre-school quality and educational outcomes at 11: Low quality has little benefit. Journal of Early Childhood Research.

Utdanningsdirektoratet (2017): Barnehagefakta.no: https://www.barnehagefakta.no/

Vandel, D. L., Belsky, J., Burchinal, M., Steinberg, L., Vandergrift, N. & NICD (2010) Early Child Care. Child Devopment.

Zachrisson, H. D. & Dearing, E. (2015). Family income dynamics, early childhood education and care, and early child behavior problems in Norway. Child Development.

Blogger: May Britt Drugli
Professor ved RKBU Midt-Norge

Nobelprisvinner Kailash Satyarthis sa følgende i sin tale under utdelingen av fredsprisen for 2014: «Hvem er disse barna som syr fotballer, men som aldri har spilt fotball? De er våre barn. Hvem er disse barna som jobber i gruver for å utvinne steiner og mineraler? De er våre barn. Hvem er disse barna som høster kakao, men som ikke vet hvordan sjokolade smaker? De er alle sammen våre barn. Devli var født inn i flere generasjoners gjeld og gjeldsslaveri i India. Da hun satt i bilen min rett etter at hun ble reddet, spurte denne åtte år gamle jenta meg: Hvorfor kom du ikke før?»

Det samme spørsmålet stiller tusener av barn seg i Norge hver dag, hvorfor kommer det ingen og hjelper meg?

Mange norske ettåringer vil i disse dager oppleve et nytt hverdagsliv. Til nå har de fleste av dem tilbrakt tiden i vante omgivelser sammen med noen få personer som de kjenner godt. De har fått mye en-til-en kontakt og er vant til at deres behov stort sett raskt blir forstått og tatt hensyn til. For at små barn skal få en god overgang til barnehagelivet, trenger mange en tilvenningsperiode sammen med foreldrene som varer mer enn tre dager og de drar stor nytte av at barnehagen har en såkalt kontaktpersonordning.  I tillegg trenger de mye tid sammen med foreldrene sine når de ikke er i barnehagen. Små barn lever i nuet og hver dag skal være en god dag, både hjemme og i barnehagen.

Et lite barn som ikke kan forberedes på det som skal skje, for eksempel gjennom verbale forklaringer, og overgangen til barnehagen vil derfor kunne oppleves som relativt krevende. Ettåringen må bruke mye energi på å bli kjent med nye mennesker, prøve å gjøre seg forstått overfor noen som ikke umiddelbart vet hva barnets ulike uttrykk, lyder og bevegelser betyr, samt på å innordne seg etter nye rutiner ved måltider, stell, legging, lek og så videre. I tillegg må ettåringen lære seg å leve med savnet av foreldrene. I denne nye situasjonen er det svært viktig at barna raskt erfarer at barnehagen også er et godt sted å være, og her kan både foreldre og de ansatte i barnehagen gjøre mye.

“Delt omsorg”

Barnehagen, som den profesjonelle aktøren, har ansvar for aktivt og på ulike måter å invitere foreldrene inn til et gjensidig samarbeid til beste for barnet. Foreldre og personal kan sies å ha ”delt omsorg”, og da er et nært samarbeid med blant annet mye utveksling av informasjon helt nødvendig. En mor jeg en gang intervjuet sa: ”Jeg trenger mye informasjon om barnehagen, men jeg vet ikke helt hva jeg skal spørre om. Jeg vet jo ikke hvordan en barnehage fungerer og hva de mener jeg skal gjøre eller fortelle. Jeg har ikke vært i en barnehage siden jeg gikk der selv”.

Små barn bør få tid til å gjøre seg kjent i barnehagen mens foreldrene er tilstede. Foreldrene representerer kontinuitet og trygghet for barnet, og letter barnets utforskning av nye relasjoner og et nytt miljø. Hvis barnas behov skal legges til grunn, vil de fleste små barn trenge mer enn tre dager for å slå seg til ro i barnehagen. Noen barnehager har fortsatt en regel om at foreldre kun kan være sammen med barnet de tre første dagene, og mange foreldre setter på sin side av kun av tre dager fordi det er det antallet arbeidsgiver dekker.

Både foreldre og barnehage bør være fleksible og gi de barna som trenger det en tilvenningsperiode med foreldrene tilstede i barnehagen på minst en uke, eventuelt to uker. Videre bør barnet ha relativt korte dager de første par ukene alene uten foreldrene. Forskning viser at små bars stressnivå er svært høyt disse ukene, noe som tyder på at dette er en særlig krevende tid for dem.

Nær relasjon til én i personalet

For at en ettåring skal slå seg til ro og oppleve seg trygg i barnehagen, må hun eller han etablere en nær relasjon til minst en i personalgruppen. Barnet må erfare at den nye voksne forstår og er i stand til å møte barnets behov i de ulike daglige situasjonene. Hvis barnehagen bruker såkalte kontaktpersoner ser man at barnets tilvenning lettes. Kontaktperson betyr at hver enkelt i personalet har et særlig ansvar for en gruppe barn og jobber ekstra for å etablere en god relasjon til disse. Barna vil dermed vite ”hvem det er som tar seg av meg når jeg er i barnehagen”, noe som er helt essensielt for ettåringen.

Når små barn vet at de har en voksen som de kan ty til ved behov, opplever de trygghet og kan flytte sin energi over på utforskning av andre personer (voksne og barn) og av miljøet i barnehagen. Jeg mener at alle barnehager burde bruke kontaktpersoner når små barn begynner der. Ingen små barn vil greie å gjøre seg kjent med mange nye voksne på en gang. Blir de nødt til det, vil deres tilvenningsprosess hemmes og bli unødvendig krevende for dem. Slett ikke alle barnehager bruker i dag kontaktpersoner ved barnehagestart.

Foto: Photos.com

Roer seg etter 4-5 måneder

Ulike studier tyder på at etter en måned har de fleste små barn funnet mye ut av det å være barnehagebarn, men at det er først etter fire til fem måneder at de helt har slått seg til ro. Det betyr at hele det første semesteret bør pedagogikken på småbarnsgrupper handle om det nære og stimulerende samspillet mellom personal og barn, samt barna i mellom inne og ute i barnehagen. Småbarna har mer enn nok med å bli godt kjent og utforske det barnehagen har å by på i denne perioden, og det er best for dem om personalet også vier alt sitt engasjement i denne prosessen.

Foreldre til små barn bør derfor være mer opptatt av om barna deres opplever det gode samspillet i barnehagen enn å pushe på at personalet skal ta med barna på turer og andre opplevelser utenfor barnehagens område. Dette kan med fordel vente noen måneder.

Viktig med et hverdagsliv

I tillegg bør foreldre til små barnehagebarn være opptatt av å ha mye eget hverdagsliv sammen med barna sine. Når barna tilbringer mye tid utenfor hjemmet, har de et stort behov for mye tid også sammen med foreldrene. Det er foreldrene som er aller viktigst for små barn og det er de som er best i stand til å regulere barnets følelser når hun eller han for eksempel er sliten etter en lang dag eller uke i barnehagen.

Selv om norsk barnehagekvalitet generelt er god, viser studier at den varierer. Det samme gjør rutiner som benyttes når småbarna skal begynne i barnehagen. Jeg er mye rundt og møter både barnehagepersonal og foreldre, og det er slett ikke bare suksesshistorier som fortelles om små barns første måneder i barnehagen. Det betyr at det fortsatt er noe å hente på å rette fokus mot de gode rutinene for denne perioden. Små barn er prisgitt de rammebetingelsene som voksne gir dem, de kan ikke stille spørsmål ved disse eller tydelig formidle hva som er best for dem.

Tilvenningen til barnehage må derfor ta utgangspunkt i vår kunnskap om ettåringenes særlige behov for trygghet, forutsigbarhet og stabilitet.

Hør May Britt Drugli snakke om ettåringen i barnehagen i

Søndagsåpent på NRK P1 02.08.2015

Her og nå på NRK P1 03.08.2015

Intervju fra RKBU i 2014:

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Foto: Geir Mogen

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

Nobelprisvinner Kailash Satyarthis sa følgende i sin tale under utdelingen av fredsprisen for 2014: «Hvem er disse barna som syr fotballer, men som aldri har spilt fotball? De er våre barn. Hvem er disse barna som jobber i gruver for å utvinne steiner og mineraler? De er våre barn. Hvem er disse barna som høster kakao, men som ikke vet hvordan sjokolade smaker? De er alle sammen våre barn. Devli var født inn i flere generasjoners gjeld og gjeldsslaveri i India. Da hun satt i bilen min rett etter at hun ble reddet, spurte denne åtte år gamle jenta meg: Hvorfor kom du ikke før?»

Det samme spørsmålet stiller tusener av barn seg i Norge hver dag, hvorfor kommer det ingen og hjelper meg? Barn som ser at foreldrene sliter med psykiske problemer. Barn som ser at mor og far ruser seg hver dag. Barn som ser at far slår mor. Barn som ser at det aldri er mat i kjøleskapet. Barn som ser at de aldri kan slå rot fordi de stadig er på flyttefot. Barn som opplever aldri å bli sett og elsket. Barn som aldri kan være med på aktiviteter som de andre barna er med på. Barn som legger seg sultne om kvelden fordi en ikke hadde penger til å gå i butikken.

Ja, men dette er jo barnevernets ansvar?

Nei, dette er alle sammen våre barn. Barnevernet kan ikke høre alle disse barnas tause rop.

Barnevernet har ingen finstilt radar som de bruker til å skanne nærområdet for å se hvor disse barna er. Barnevernet er helt avhengig av deg og meg om at alle vi stiller opp og melder vår bekymring. I følge lovverket gjelder dette særlig alle de profesjonene som daglig ser disse barna, det være seg på skolen eller i barnehagen, på legekontoret eller på helsestasjonen.

Foto: Frode Jørum

Tiden er nå overmoden for at det kommunale barnevernet får skikkelig drahjelp fra alle disse tjenestene og at kunnskapsgrunnlaget til fastleger, helsesøstre, jordmødre, lærere og barnehagelærere styrkes betraktelig med sikte på å se og hjelpe disse barna så tidlig som mulig. Så vi slipper at barna og ungdommene spør oss om hvorfor kom vi ikke før. Vi trenger en nasjonal gjennomgang av læringsmålene til disse profesjonene når det gjelder barns utvikling og tilknytting heri barns psykiske/psykologiske utvikling.

Selv om det har vært en klar bedring i mange tjenester sin melding til barnevernet, så har vi en lang vei å gå før en melder tidlig nok.

I dag står helsestasjon og barnehager for bare 5% hver av bekymringsmeldingene til barnevernet. Det er langt mindre enn hva politiet og skolene melder. Og antall meldinger samlet fra barnehage og helsestasjon er på linje med hva foreldrene selv melder. Gruppen lege/sykehus/tannlege er så vidt litt bedre, der de står for 6% av bekymringsmeldingene til barnevernet.

Er det bra nok?

Skal vil lykkes med å nå disse barna tidlig nok, må de som arbeider på legekontoret, helsestasjonen og i barnehagen bli bedre til å se dem, og ikke minst melde fra om at her er det et barn som trenger hjelp.

Det er våre barn, hvorfor ser vi dem ikke?

—-

Les også Westbyes forrige innlegg om barnevern.

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

I dette lille videointervjuet forteller May Britt litt om sin bakgrunn og om motivasjonen for det hun jobber med og brenner så sterkt for. “Jeg er nok ingen grunnforsker! Jeg liker det å være praksisnær og bidra for de som trenger kunnskap her og nå.”

Dette er også grunnen til at hun liker å jobbe ved RKBU, som er et kunnskapssenter som driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret er et av fire tilsvarende senter i Norge og i Trondheim ligger det under Det Medisinske Fakultet ved NTNU.

Se intervjuet her (4 min):

Plutselig var sommerferien over og en spennende tid står foran både små og store, med barnehage- eller skolestart for første gang, eller på nye steder. I august i fjor hadde vi temamåned rundt skole- og barnehagestart, og det er selvsagt stoff som fortsatt er like aktuelt. Under får du en kjapp oversikt over de forskjellige innleggene fra i fjor, samt et ferskt et fra May Britt Drugli om barnehagestart for ettåringen.

Bloggerne har fagkunnskap som spenner fra fysisk og psykisk helse til pedagogikk og samfunnsfag. Her er det mulig å få ny innsikt og gode tips på veien!

Hvordan er egentlig oppvekstsvilkårene i Norge i dag?

Er norske barn født med gullskjea i munnen og med alt tilrettelagt for et godt liv? Nyfødte kan forvente å leve til de er over 80 år i Norge, mens i verdens fattigste land er forventet gjennomsnittlig levealder fortsatt under 50 år. Hvorfor er det i såfall en betydelig økning i bekymringsmeldinger til barnevernet og et økende behov for tilrettelagt undervisning? Professor Steinar Krokstad mener han har svarene på dette.

Slik får barnet en trygg barnehageoppstart

I fjor skrev universitetslektor Kjersti Sandnes om hvordan hun synes man skal legge til rette for at ettåringen skal få en skånsom oppstart i barnehagen. Hun viser til at de minste barnehagebarna kan ha et forhøyet nivå av stresshormoner i blodet sammenlignet med barn som er hjemme, noe som blant annet kan føre til redusert immunforsvar og mer sykdom. En god overgang er derfor veldig viktig.

11 råd ved barnehagestart

Sandnes sine synspunkt sammenfaller fint med de 11 rådene professor May Britt Drugli nylig skrev om i denne bloggen. Drugli påpeker f.eks. at små barn har et grunnleggende behov for å føle seg trygge og det gjør de kun når de er sammen med voksne de kjenner og som de har etablert en nær og positiv relasjon til.

Blir små barn stresset i barnehagen?

Drugli skriver her at studier fra flere land viser at de yngste barna i barnehagen kan ha et forhøyet stressnivå. I Norge er nå mer enn 80 prosent av ettåringene i barnehage. Vi vet foreløpig ikke noe om deres stressnivå. Det skal studien Liten i barnehagen finne ut mer om.

Verdien av et godt lærer-elevforhold

Gode relasjoner mellom lærer og elev fremmer elevenes læring, trivsel, tilhørighet til skolen og deres psykiske helse. De gode relasjonene oppstår lettest i et læringsmiljø som generelt er positivt, skriver Drugli i dette blogginnlegget. Videre at der det er positive relasjoner mellom lærer og elev er det også funnet at forholdet mellom elevene er mer positivt.

Hvordan kan skolen legge til rette for et godt foreldresamarbeid?

Skole og hjem er de to arenaene som har størst betydning for barn og unges utvikling. Derfor er et godt samarbeid mellom hjem og skole viktig. Lærere som ser på foreldrene som en ressurs i arbeidet med elevene vil jobbe mer systematisk med å få i stand et godt foreldresamarbeid.

Foreldre, involver dere i skolen!

Er du usikker på hvor mye du skal involvere deg i skolen til barnet ditt?  Legg tvilen til side. Foreldre som involverer seg i barnas skolehverdag er av vesentlig betydning med tanke på barnas ferdigheter og tilpassing i skolen. Skole-hjem samarbeidet er en av de viktigste forutsetningene for at barn gjør det bra på skolen, skriver Bente Kirkhaug i fjorårets mest leste blogginnlegg fra RKBU Midt-Norge.

Fra magefølelse til melding

Barnehagen utgjør en positiv forskjell for barn som opplever vold, overgrep og andre former for omsorgssvikt. Forsker Åse Bratterud har sammen med førstelektor Kari Emilsen skrevet fagboka «Dørstokkmila – Barnehagens vei fra magefølelse til melding» som skal gi ansatte i barnehagen mot til å tørre å se det de ikke helt tør å tro at de ser og til å vite hva de skal gjøre med det de ser. I dette blogginnlegget skriver Bratterud litt om hva som kommer fram her.

Blogger: May Britt Drugli

Se videointervju nederst i saken

Det er like før mange norske ettåringer kommer til å oppleve en radikal endring av sin hverdag. Fra å ha vært sammen med mor og/eller far, skal barnet venne seg til å være uten tilgang på sine foreldre i mange timer av gangen, bli kjent med mange nye voksne og barn, samt venne seg til nye omgivelser, nye leker og nye rutiner. Siden over 80 % av alle ettåringer nå er i barnehage, er dette i ferd med å bli en normal del av den norske barndommen. Det er allikevel viktig å huske at for det enkelte lille barn, kan det å begynne i barnehage være en krevende overgang. Da trengs det forståelsesfulle voksne både hjemme og i barnehagen som har kunnskap om små barns behov.

Forskning viser at mange små barn bruker hele 4- 5 måneder på å venne seg til å være barnehage. Både studier som måler stresshormonet kortisol og studier som observerer barnas uttrykk og atferd viser det samme. Dette indikerer at små barn bruker mye energi og krefter på å tilpasse seg sitt nye liv. Både foreldre og barnehagepersonalet bør derfor være svært opptatt å gjøre sitt ytterste for å sikre en god barnehagestart for ettåringen.

Kontaktperson i barnehagen

• Små barn har et grunnleggende behov for å føle seg trygge og det gjør de kun når de er sammen med voksne de kjenner og som de har etablert en nær og positiv relasjon til.
• Bruk av såkalt kontaktperson i barnehagen gjør det lettere for små barn å finne seg til rette i barnehagen. Bruk av kontaktperson innebærer at personalet deler hovedansvaret for barna seg i mellom, og at hver ansatt har et større ansvar for noen barn og foreldre enn andre. Det er lettere for et lite barn (og foreldrene) å bli kjent med en person til å begynne med, enn med hele personalgruppen på en gang. Når barnet har blitt trygg på sin kontaktperson, vil dette normalt «smitte over» slik at barnet ganske raskt også blir kjent de de andre voksne.
• Barnet trenger at foreldrene bidrar til at barnet kan kjenne trygghet fra relasjonen til dem over til kontaktpersonen. Dette gjøres ved at foreldrene hjelper kontaktpersonen med å forstå barnets signaler og uttrykk ved å sette ord på disse, og støtte opp under samspill mellom barnet og den nye voksne. Når barnet erfarer at det er et godt forhold mellom foreldrene og kontaktpersonen, vil det bidra til å lette barnets prosess med å bli kjent med kontaktpersonen.
• Kontaktpersonen bør på sin side sensitivt nærme seg barnet mens barnet kan ha foreldrene som sin trygge base, og de bør etterspørre foreldrenes kunnskap om eget barn. Når kontaktpersonen sammen med foreldrene aktivt forsøker å gjøre seg godt kjent med barnet, vil det være lettere for vedkommende å forstå og imøtekomme barnets behov.
• Hvis barnet tydelig ikke går godt overens med sin tildelte kontaktperson, bør barnehagen være positive til å bytte. Noen ganger stemmer «kjemien» bedre mellom barnet og en annen voksen.

Det kan ta mer enn tre dager å bli kjent

• Foreldrene bør være sammen med sitt barn i barnehagen til barnet har blitt kjent med minst en i personalet. Da behøver ikke tre dager være nok. Det beste er om foreldrene har feriedager eller lignende til disposisjon slik at barnets behov kan avgjøre hvor lang tilvenningsperioden faktisk blir.  Noen barn vil ha behov for at foreldrene er i barnehagen i flere uker.
• Barnehagen på sin side må være fleksibel i forhold til antall dager foreldrene «får lov til» å være i barnehagen. De bør sammen med foreldrene følge opp og evaluere barnets tilvenning. Det er eksempler både på at barnehager ikke lar foreldre være tilstede mer enn tre dager og foreldre som ikke vil/har anledning til å være mer enn tre dager. I disse situasjonene snakkes de
  

  Det kan mer enn tre dager å bli kjent (Illustrasjon: Thinkstockphotos.com)

  t sjelden om hva som synes å være best for barnet. De fleste barnehagene er imidlertid i dag fleksible og ønsker å samarbeide tett med foreldrene for å komme frem til hva det enkelte barn trenger. Det er forskjell på barn, og det er forskjell på om ettåringen kommer til barnehagen for første gang eller har vært der daglig sammen med foreldrene for å bringe og hente søsken.

Rolige og korte dager i starten

• De første ukene etter at små barn har begynt å være alene i barnehagen, synes å være særlig krevende for dem. I denne perioden er det best med rolige og forutsigbare aktiviteter der det å bli kjent vektlegges. Personalet bør ikke ha mange voksenstyrte aktiviteter, prosjekter eller turer i starten, men heller være sensitivt og engasjert tilstede sammen med barna på gulvet og der barna er. På den måten blir store og små kjent med hverandre på barnas premisser.
• Foreldrene bør sørge for at barnehagedagene i starten blir korte. Små barn blir slitne av å venne seg til alle de nye inntrykkene og det å greie seg uten tilgang på foreldrene. De bør derfor få gjøre det gradvis. Foreldrene bør i disse ukene gjøre sitt for å skjerme barnet fra ytterligere aktiviteter på ettermiddagstid.
• Mange foreldre er i dag svært opptatt av at barnehagen skal stimulere barna deres, og etterspør raskt planer om spesielle aktiviteter. Trolig utøves den beste småbarnspedagogikken i barnehager der kvalitet på kontakt, hverdagsrutiner og lek vektlegges mest hele det første halve året.

Noen barn trenger mer støtte enn de «ber om»

• De fleste små barn trenger mye støtte både hjemme og i barnehagen i den første perioden etter barnehagestart. Dette gjelder også barn som ikke viser sterke reaksjoner. En del av disse barna kan ha et høyt indre stressnivå, selv om de ikke gråter eller viser at de strever. Barn som er stille og lite krevende må også få mye nærhet og varme ved barnehagestart.

Hvis alle de voksne rundt barnet tar på alvor at det å begynne i barnehage kan være krevende for små barn, er det stor sjanse for at barnets tilvenning går bra. En god barnehagestart legger grunnlaget for barnets videre trivsel og positive utvikling. Det å legge stor vekt på å imøtekomme barnets behov i denne perioden er derfor en meget god «investering», selv om det kan kreve noe ekstra både av foreldre og personal.

 Denne bloggposten har også vært publisert som en kronikk i Aftenposten

Oppdatert med videointervju (22.08.2014):

Studier fra flere land viser at de yngste barna i barnehagen kan ha et forhøyet stressnivå. I Norge er nå mer enn 80 prosent av ettåringene i barnehage. Vi vet foreløpig ikke noe om deres stressnivå.

I de internasjonale studiene har forskerne målt barnas stressnivå ved å ta spyttprøver på flere tidspunkt gjennom dagen, for å analysere nivået av kortisol, det såkalte stresshormonet. Kortisol er et hormon som utskilles i situasjoner som forbindes med fare og bidrar til at kroppen er i beredskap for å takle det som oppleves som vanskelig eller truende.

Studien Liten i barnehagen vil vise om de yngste barna i norske barnehager er mindre stresset enn små barn i andre land.

Illustrasjon: Photos.com

Vi har normalt et relativt høyt kortisolnivå om morgenen. Deretter faller nivået til å være på sitt laveste om kvelden. Det er funnet at for mange av de yngste barnehagebarna forblir kortisolnivået stabilt høyt dagen gjennom i barnehagen, mens det faller som normalt på dager hjemme. Dette kan tyde på at noen små barn er i en konstant fysiologisk beredskap for å takle utfordringer og vanskeligheter i barnehagen. Kanskje blir de gående for mye alene, uten å få den støtten de trenger fra voksne de er trygge på.

Små barn trenger oppmerksomme og tilgjengelige voksne som kan hjelpe dem ved behov. Slik er det ikke alltid i praksis i en travel barnehagehverdag, heller ikke i Norge. Man antar videre at noen små barn er mer utsatt for å oppleve barnehagen som stressende enn andre, for eksempel på grunn av et sårbart temperament. Også mange voksenstyrte aktiviteter gjennom dagen og mye tid i stor gruppe, har vist sammenheng med høyere stressnivå hos små barn.

Negativt stress over tid kan blant annet føre til nedsatt immunforsvar, svekkelse av hukommelse og evne til å regulere egen atferd og redusert evne til å takle senere stress. Om stress i barnehagen har disse effektene vet man i dag ikke nok om.

I høst starter vi datainnsamling til studien Liten i barnehagen hvor cirka 400 foreldre fra Trondheim og Oslo vil bli invitert til å delta med sine barn. I studien vil vi måle barnas kortisolnivå både hjemme og i barnehagen. Videre vil vi observere samspillet mellom personal og barn for å se om et positivt samspill viser sammenheng med redusert stressnivå hos barna. Vi vil også undersøke faktorer som barnehagebygg, gruppestørrelse og antall barn per ansatt.

Liten i barnehagen er et samarbeid mellom Regionalt kunnskapssenter for barn og unge ved NTNU og Regionsenter for barn og unges psykiske helse – region Øst og Sør. I tillegg er anerkjente internasjonale barnehageforskere med i forskergruppen.

Studien vil være unik, også i internasjonal sammenheng, ved at det blant deltagerne er samlet inn en mengde data allerede fra svangerskapet. Ved å kontrollere for andre faktorer som kan være årsak til stress kan vi være mer sikker på at det faktisk er stress knyttet til barnehagen som blir undersøkt. Vi kan også undersøke om noen barn er mer sårbare med hensyn til å være stresset i barnehagen enn andre, dette er et tema som er lite undersøkt internasjonalt.

Studien Liten i barnehagen vil vise om de yngste barna i norske barnehager er mindre stresset enn små barn i andre land. Det kan være at norsk barnehagekvalitet generelt er så god, at det faktisk er tilfelle, men enn så lenge er dette noe vi ikke vet.

Referanser:

Badanes, L.S., Dmitrieva, J. & Watamura, S.E. (2012). Understanding cortisol reactivity across the day at child care: The potential buffering role of secure attachment to caregivers. Early Childhood Research Quarterly, 27, 156-165.

Bratterud, Å., Sandseter, E.B. & Seland, M. (2012). Barns trivsel og medvirkning i barnehagen. Trondheim: Barnevernets Utviklingssenter, Rapport 21/12.

Gunnar, M.R., Kryzer, E., van Ryzin, M.J. & Phillips, D.A. (2010). The rise in cortisol in family day care: Associations with aspects of care quality, child behavior, and child sex. Child Development, 81, 853-870.

Phillips, D.A., Fox, N.A. & Gunnar, M.R. (2011). Same place, different experiences: Bringing individual differences to reserach in child care. Child Development Perspectives, 5, 44-49.

Sajaniemi, N., Suhonon, E., Kontu, E., Rantanen, P., Lindholm, H., Hyttinen, S. & Hirvonen, A. (2011). Children’s cortisolpatterns and the quality of early learning environment. European Early Childhood Education Research Journal, 19, 45-62.

Vermeer, H.J. & IJzendoorn, M.H. (2006). Children’s elevated cortisol levels at daycare: A review and meta-analysis. Early Childhood Research Quarterly, 21, 390-401.

Tusenvis av norske barn starter i disse dager i barnehagen. Mange av dem er rundt ett år og opplever for første gang å skulle tilbringe mange timer borte fra hjemmet uten mamma og pappa.

For mange småbarn går det greit å begynne i barnehage, mens for andre kan det være vanskelig å tilpasse seg i starten. Illustrasjon: Photos.com

For mange barn vil denne overgangen etter en tid gå greit, mens noen vil ha vansker med å tilpasse seg den nye situasjonen. Mange foreldre opplever usikkerhet om hvordan dette vil være for barnet deres, og kan føle seg engstelige og urolige. Det er en spennende tid for både barn og foreldre!

Flere forskere viser til at de minste barnehagebarna har et forhøyet nivå av stresshormoner i blodet sammenlignet med barn som er hjemme, noe som blant annet kan føre til redusert immunforsvar og mer sykdom. Det å være i nye omgivelser med ukjente voksne og mange andre små barn kan være mye å forholde seg til for barnet og det blir stresset. Vanligvis vil mors eller fars nærvær og trøst i slike situasjoner dempe stresset, men uten dem får ikke barnet hjelp til dette. Derfor er det så viktig at barnet får utvikle en trygg relasjon til en voksen i barnehagen som det kan søke til når det trenger det.

Rundt ettårsalderen er dessuten barnet i en viktig periode hvor tilknytningen til foreldrene er under utvikling. Det kan gjøre at atskillelse fra foreldrene kan virke ekstra stressende.

Hvordan gjøre oppstarten så skånsom som mulig for barnet?

Bruk tid. Planlegg oppstarten slik at man kan bruke god tid. Noen barn trenger lengre tid på å bli trygg nok enn de tre dagene man får fri fra jobben. Man kan gjerne besøke barnehagen før oppstart, både for å bli litt mer kjent med omgivelsene og de som er der. Har dere god tid, så start opp med hyppige, kortere dager og unngå at det går mange dager mellom hvert besøk.

Bli kjent. Vær sammen med barnet de første dagene. Sitt gjerne på gulvet og la barnet utforske omgivelsene i sitt tempo. Vær med og støtt barnet i utforskingen i starten. Etter hvert kan du la barnet utforske mer på egen hånd. Vær tilgjengelig når barnet kommer tilbake til deg og trenger å være i fanget.

Ha en kontaktperson. Barnet trenger å knytte seg til en voksen i barnehagen som det føler seg trygg på. Snakk med barnehagen om hvem som skal være ditt barns nærmeste voksen. En del barnehager kaller dette barnets primærkontakt.

Ha med noe kjent. Mange barn føler trygghet i å ha med seg noe kjent hjemmefra: en liten bamse, en koseklut, bilder av familien eller kjæledyret.

Ta avskjed. Når det er tid for å la barnet være igjen alene, så avtal dette med de voksne i barnehagen slik at de kan være tilgjengelig for å hjelpe og eventuelt trøste barnet. Si alltid «hadet» til barnet før du går! Dette gjør at barnet er trygg på at du ikke går uten at han eller hun vet det.

Forvent at barnet reagerer. Barnehagestart er en stor omveltning i barnets liv, og det sørger over at mamma og pappa går. Gi forståelse for at det er trist, men at mamma og pappa likevel må på jobben. Triste barn trenger trøst og forståelse for sine følelser, og en forsikring om at mamma eller pappa kommer tilbake. Snakk gjerne med barnets kontaktperson om avskjeden slik at du er sikker på at barnet blir ivaretatt når du går.
Unngå masse aktiviteter på ettermiddagen. Barnehageoppstarten gir barnet mange nye inntrykk og følelser som skal bearbeides. Mange kan oppleve at barnet blir ekstra klengete, trist eller utrygg når de er hjemme igjen. Det betyr at barnet trenger påfyll av nærhet fra mamma eller pappa. Sett deg ned sammen med barnet når dere kommer hjem. Det trenger din og tilstedeværelse og ro heller enn flere aktiviteter.

Opprett en god relasjon til barnehagen. Snakk med personalet i barnehagen om hvordan du vil oppstarten for barnet ditt skal være. Sammen kan dere finne ut hva som kan gjøres for å trygge barnet ditt og deg.

Illustrasjon: Photos.com

Barn reagerer ulikt ved oppstart i barnehage. Noen barn er mer robuste mens andre er mer sårbare for store endringer. Her spiller temperament, personlighet og omsorgserfaringer en rolle. Etter de to første månedene i barnehagen går dette greit for de aller fleste barn, og barnehagen blir en viktig arena for omsorg, vennskap og læring.

Blogger: Steinar Krokstad

Våre barn er kanskje født med gullskje i munnen – likevel rapporteres det flere bekymringsmeldinger til barnevernet og flere barn har behov for tilrettelagt undervisning. (Foto: istockphoto.com)

Det er straks skole- og barnehagestart, og våre tanker vender seg mot barna. Mange hevder at det å bli født i Norge er å bli født med gullskjea i munnen. Velstand og rettferdige samfunn skaper god folkehelse. Nyfødte kan forvente å leve til de er over 80 år i Norge, mens i verdens fattigste land er forventet gjennomsnittlig levealder fortsatt under 50 år.

Men hvordan kan det da ha seg at antallet bekymringsmeldinger til barnevernet øker betydelig? Samtidig avdekkes et økende behov for tilrettelagt undervisning i skolen.

Flere og flere elever tas ut av klassen og får individuell hjelp. For kommunene skaper dette alvorlige økonomiske prioriteringsproblemer, for kommunenes inntekter øker ikke selv om antallet barn som skal ha hjelp øker.

Når barna kommer opp i ungdomsårene kan problemene vise seg i form av frafall fra skolen. Noen faller ut allerede i ungdomsskolen, men det store antallet frafallet skjer i videregående skole.

Opptil 30% fullfører ikke den videregående opplæringen. En studie fra ungdomsdelen av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Ung-HUNT) har vist at dette kan ha stor betydning for arbeidslivsdeltakelse i ung voksen alder.

En annen studie har vist at psykiske helseplager blant ungdom og deres foreldre også har stor betydning. Når det gjelder fysisk helse viser data fra Ung-HUNT at andelen barn og unge som får overvekt og fedme også har vært økende. Så hva skal vi egentlig tro om oppvekstsvilkårene?

Så hva skal vi egentlig tro om oppvekstsvilkårene?

Hvilke behov har barn? Filosofen Jürgen Habermas har pekt på barns subjektive behov for  trygghet, kjærlighet og respekt, for å bli sunn og trygg og psykisk og fysisk frisk og arbeidsfør i ungdommen og voksen alder. Barn har også behov for gode, nære og trygge nettverk, for å kunne bli både empatiske og solidariske og inngå i positive spiraler med andre og løfte både seg selv og andre. Barn har behov for å leve i en verden fylt av god kultur, økonomi, litteratur, musikk og kunst, og et fysisk miljø med naturopplevelser.

Når vi vurderer oppvekstsvilkårene opp mot disse behovene, er det vel ingen tvil om at det for de aller fleste er godt å vokse opp i Norge. Vi skårer høyt på de fleste objektive helse- og sosioøkonomiske mål, og barnedødeligheten har også gått betydelig ned og er blant de laveste i verden.

Vi skårer høyt på de fleste objektive helse- og sosioøkonomiske mål

Men vi vet kanskje mindre om barns sosiale nettverk og forholdene i kjernefamiliene. Økende alkoholbruk blant voksne og hyppighet av samlivsbrudd påvirker barns levekår.

Alt i alt tror jeg likevel at økningen i barnevernssaker og behovet for spesialundervisning bunner i økende rapportering av problematiske forhold, og økende krav til «høy standard» som kommer i kjølvannet av velstandsutviklingen. Vi avdekker flere som har behov for ekstra hjelp. Vi avfinner oss ikke med at så mange faller ut av skolen, til tross for at slett ikke alle får store problemer av den grunn.

Samtidig viser data fra HUNT og andre kilder at det er trekk ved velstandsutviklingen som trenger mer oppmerksomhet for å sørge for best mulig oppvekstsvilkår for de nye generasjonene.

Takket være ungdommer i Nord-Trøndelag som har fylt ut spørreskjema og latt seg måle og veie, har vi mye kunnskap om ungdommers helse.

Takket være ungdommer i Nord-Trøndelag som har fylt ut spørreskjema og latt seg måle og veie, har vi mye kunnskap om ungdommers helse. En ny runde av Ung-HUNT er planlagt i 2017, Ung-HUNT4. Da får vi vite enda mer om endringer i barns levekår i dag ved å måle hvordan de har det i de påfølgende ungdomsårene.