Foto: Wikimedia Commons

I dette blogginnlegget skriver psykologspesialist og førsteamanuensis ved RKBU Midt-Norge, Silja Berg Kårstad, om følelser, forskning og filmen «Innsiden Ut».

Jeg heter Silja og jeg har følelser!

Dette med følelser ble jeg opptatt av når jeg studerte til å bli psykolog. Jeg var så heldig at jeg fikk være studentassistenten til professor Arne Vikan, som er en av de i Norge som har forsket mest på barn og følelser. Jeg fikk reise rundt i barnehager og på skoler for å snakke med barn om følelser.

Av: Silja Berg Kårstad, førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge

Tekstkonsulent: Marie Antonsen

Noen av barna fortalte at følelsen sinne sitter i føttene, mens andre sa den sitter som en vondt klump i magen. Noen av barna hadde mange ord for følelser, mens andre manglet ord, og syntes det var enklere å snakke om det de tenkte enn det de følte. Noen barn syntes det var fint å snakke om glede og tristhet, mens andre syntes at det å snakke om følelser som gjør litt vondt var litt mer vanskelig.

Silja Berg Kårstad (Foto: Frode Fossvold-Jørum / NTNU)

Dette stemmer overens med det jeg har lært senere, at det er store individuelle forskjeller i barns emosjonelle kompetanse. Faktisk har forskning vist at en fireåring kan ha et bedre følelsesvokabular enn en tiåring.

Følelser er så viktig

Etter studiene ble jeg barnepsykolog og forsker på følelser, og ikke minst mamma. Jeg har virkelig prøvd å tilnærme meg dette med følelser fra mange ulike synsvinkler, og jeg er langt unna å være utlært! Jeg er så heldig at jeg får holde kurs om følelser for foreldre til pasientene våre på sykehuset der jeg jobber. Hver gang lærer jeg nye nyanser og får bekreftet at dette med følelser er så viktig i alle relasjoner vi inngår i, samt at det kreves øving og øving, prøving og feiling.

Det sies at følelser kan sees som limet mellom oss mennesker og at de har en funksjon

Det sies at følelser kan sees som limet mellom oss mennesker og at de har en funksjon, selv om det kanskje ikke alltid er like enkelt å snakke om, kjenne på eller forholde seg til egne og andres følelser.

Negative og positive følelser

I forskningen skiller man ofte mellom negative og positive følelser. Da er det fort gjort at man tenker at negative følelser er noe man bør unngå eller komme seg fort igjennom. Jeg og mange med meg har derfor begynt å kalle det ubehagelige og behagelige følelser isteden. For faktisk har vi flere sånne ubehagelige følelser enn behagelige! Og noen ganger tiltrekkes vi også de ubehagelige følelsene, som for eksempel at jeg digger å se på skrekkfilm, selv om jeg vet at jeg kommer til å bli skremt både av musikken og av bildene.

Innsiden Ut

Tror dere jeg ble glad når filmen «Innsiden Ut» kom!? Der Glede jobber så hardt for å overbevise Sorg om at hennes betydning er så mye bedre for 11-årige Riley, som er trist fordi hun har flyttet til ny by bort fra alle vennene sine. I den nydelige scenen der fantasielefanten Bing Bong mister raketten sin og uttrykker tristhet og Sorg sier «jeg er lei for at de tok raketten, de tok noe du elsket, den er vekk, for alltid» og setter seg tett inntil Bing Bong. Glede sier «Sorg, ikke gjør ham mer trist».

Det er jo ikke så rart at man prøver å unngå det som er ubehagelig å kjenne på og at det er ganske vanskelig å snakke om?

Verre for hvem?

Men når man har det vondt i følelsene sine, hvor godt er det egentlig at noen sier at det er ikke riktig å føle sånn eller at du heller bør føle noe annet? Og er det egentlig sånn som Glede sier at det å bekrefte ubehagelige følelser gjør det verre? Verre for hvem? Den som kjenner på ubehaget fra før? Eller den som må være sammen med en som har det tungt? Min erfaring både som barnepsykolog og mamma er at både voksne og barn synes at det er vondt når andre har det vondt, og vi ønsker at det skal gå over fort, også for vår egen del.

Men, den som har det vondt har kanskje ikke nødvendigvis en forventning om at de rundt skal fikse og endre følelsen, for det er jo heller ikke alt som kan fikses. Det er ofte bare godt at noen tør være i det som blir vanskelig. Og det handler ikke om hva du nødvendigvis sier, men like mye om kroppskontakt, blikk og stemme.

Barna selv er nøkkelen

Det mest magiske som jeg opplever gang etter gang som mamma, det er at barna ofte kommer opp med løsninger selv, eller de godtar at man ikke finner en løsning. Det var kanskje bare godt å få gråte litt! Og noen ganger kan både barn og voksne spare opp litt følelser, så det som kommer ut handler ikke alltid om det som akkurat skjedde, men det er godt å lette på trykket når det er noen der som tar imot.

De modigste

Så de modigste menneskene jeg møter, både av barn og voksne, er de som tør å utforske de ubehagelige følelsene. Det er så nydelig å se når de voksne som tar inn over seg at det er deres ansvar å være der sammen med barna i følelsesverdenen og at det alltid er mulighet å reparere hvis man enten reagerte litt vel sterkt på noe eller kanskje ikke reagerte i det hele tatt.

Jeg fant faktisk ut i min forskning at hele 91 % av foreldre til fireåringer overvurderer hvor mye barna sine forstår av følelser.

Barna lærer av begge deler

Barna lærer like mye av at vi voksne treffer, som at vi bommer. Jeg fant faktisk ut i min forskning at hele 91 % av foreldre til fireåringer overvurderer hvor mye barna sine forstår av følelser. Så faktisk er det ganske vanlig å bomme. Det som er viktig er at vi blir bedre på å fange opp når vi bommer og ber om unnskyldning på en genuin måte, samt at man tør å møte andres følelser uten å hele tiden tenke at man må fikse eller problemløse. Det kan holde med noen få ord, en klem, et sukk eller bare sitte helt inntil hverandre, slik som Sorg gjorde med Bing Bong.

Glede fant faktisk ut etter hvert at Sorg ikke var en så dum følelse å ha med på livets reise.

Relatert: Hva med de engstelige og triste barna og deres følelser? Hør og se mer om Tidlig Intervensjon – Mestrende barn og Echo-studien her:

Symptomer på angst og depresjon (internaliserte vansker) er relativt vanlig hos barn, og forekomsten øker med alderen. Angst og depresjon gir høyere risiko for blant annet mistrivsel og dårlige karakterer på skolen og frafall fra videregående skole. Tidlige målrettede tiltak er viktige for å forhindre en negativ utvikling.

Av: Marit Løtveit Pedersen, stipendiat, RKBU Midt-Norge

Tekstkonsulent: Marie Antonsen

Dette blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert i BMC Psychology, titulert «School functioning and internalizing problems in young schoolchildren». Studien ser på sammenhengen mellom unge grunnskolebarns internaliserte vansker og skolefungering, rapportert av barna selv og lærer. Dette er en tverrsnittstudie som inkluderte 750 barn mellom 8-12 år som var mer (< 1 SD) engstelige og/eller lei seg enn gjennomsnittet for alderen. Utvalget besto av ca. 750 barn som var mer (>1 SD) engstelige eller lei seg enn gjennomsnittet. Barna var fra 36 skoler i ulike deler av Norge. Lærerne rapporterte på internaliserte vansker hos barna, samt skolefungering; faglig nivå og skoletilpasning. Barna rapportere selv på symptomer på angst og depresjon. Artikkelen er del av PhD-studien «Tidlig psykisk helsehjelp i barneskolen» og brukte data fra en nasjonal randomisert, kontrollert studie (RCT): Tidlig Intervensjon Mestrende barn (TIM).[1] 

Marit Løtveit Pedersen. (foto: Frode Fossvold-Jørum, NTNU)

Sammenhengene mellom skolefungering og internaliserte vansker

Hovedfunnene i artikkelen «School functioning and internalizing problems in young schoolchildren» viste at både lærerrapporterte internaliserte vansker hos barn og barnas egen rapportering om depressive symptomer hadde sammenheng med både faglig fungering og tilpasning i skolen, uavhengig av kjønn og alder. Dette indikerer at barn med depressive symptomer ikke gjør det så godt på skolen. Depressive symptomer som redusert energi og vanskeligheter med å konsentrere seg, rastløshet eller å føle at de ikke er så flinke som andre, kan føre til at de ikke får brukt sine evner.

Et interessant funn knyttet til dette er, at hvis man samtidig ser på utdanningsnivået til barnets mor, så er det ikke lenger sammenheng mellom barnets egenrapporterte depresjonssymptomer og skolefungering. Dette kan indikere at å ha en mor med høy utdanning kan dempe mulige negative sammenhenger mellom tristhet og skolefungering.

Når man ser på barnas egen rapportering på symptomer på angst, så er det ikke sammenheng med verken faglig nivå eller skoletilpasning. At angst ikke virker inn på skolefungering kan handle om at skolekravene ikke er så høye på dette alderstrinnet, eller at symptomene på angst er relatert til andre problemer enn skolefungering. Engstelige barn kan også være opptatt av å gjøre ting riktig, og kan derfor være både pliktoppfyllende og flinke på skolen.

Forskjeller mellom lærerrapportene og barnas selvrapport på engstelse og tristhet

Lærerne rapporterte mindre internaliserte vansker enn barna selv gjorde. Det var også sterkere samsvar mellom lærerrapporten og barnas selvrapporterte depresjonssymptomer enn selvrapporterte angstsymptomer. Dette kan handle om at de triste barna i større grad har synlige symptomer, som at de er mindre glad eller interessert i aktiviteter, viser redusert motivasjon, har mindre energi eller er trøtte, viser rastløshet eller irritasjon.

Derimot, barn med angst kan i noen tilfeller tilsynelatende ha normal fungering og vise få symptomer utad. Det kan også være at internaliserte vansker i alderen 8-12 år er annerledes uttrykt enn i ungdomsalder, og at lærerne ser disse symptomene som eksternaliserte vansker eller atferdsvansker og ikke rapporterer det som internaliserte vansker.

Skolefungering hos barna i studien

Barna i denne studien representerte et utvalg barn som var litt mer engstelige og triste enn andre barn på samme alder, og vi fant at de også hadde en noe svakere faglig fungering enn i et populasjonsbasert norsk utvalg. Dette kan bety at de har større risiko både for å utvikle psykiske vansker og for vansker på skolen. Jentene i utvalget skåret høyere både faglig og på tilpasning til skolen enn guttene. Dette kan indikere at internaliserte vansker hos gutter kan påvirke deres skolefungering i større grad enn hos jenter.

Angst underrapporteres

Man bør være oppmerksom på at til at barn med symptomer på engstelse og tristhet ofte ikke blir oppdaget av lærere. Ofte brukes foreldrerapport og/eller lærerrapport i en eventuell utredning av barn på dette alderstrinnet. Når man bruker lærere til å rapportere om symptomer på angst hos barn, bør man være klar over at dette ofte underrapporteres.

Man vet ikke om disse barna kan utvikle mer utfordringer når det gjelder psykiske helseproblemer eller skoleproblemer, men det bør vektlegges tidlig forebyggende innsats før barna kommer i ungdomsskole og videregående. Effektive kartleggingsverktøy for lærere i forhold til å oppdage angst kan være nødvendig. Ettersom disse barna ikke er så lette å identifisere på dette alderstrinnet når det gjelder engstelighet og tristhet, bør det bli økt fokus på hvordan man kan oppdage slike utfordringer og hvordan hjelpe disse barna.

Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Dam (tidligere Extrastiftelsen) via Rådet for Psykisk Helse, Samarbeidsorganet Helse Midt-Norge & RKBU Midt-Norge, NTNU.

Lenker:

Marit Løtveit Pedersen et al. (2019). School functioning and internalizing problems in young schoolchildren. BMC Psychology, vol. 7, Article number: 88 (2019). https://bmcpsychology.biomedcentral.com/articles/10.1186/s40359-019-0365-1

PHD-studien: https://www.ntnu.no/rkbu/tidlig-psykisk-helsehjelp-i-barneskolen

For å lese mer om TIM-studien: https://www.ntnu.no/rkbu/mestrendebarn. Alle publiserte artikler knyttet til studien, legges fortløpende på denne siden.

[1] TIM undersøkte om gruppetiltaket «Mestrende barn» reduserte angst og depresjonssymptomer hos skolebarn fra 8-12 år og om endringen av en slik eventuell reduksjon ble opprettholdt ett år etter.  Som et alternativ til såkalte universelle forebyggende tiltak som er rettet mot alle barn, er Mestrende barn er et indikativt tiltak, det vil si målrettet mot barn som er i risiko. I dette tilfellet var det rettet mot barna som ble ansett å ha forhøyet risiko for utvikling av angst og/eller depresjon, fordi de utviste begynnende symptomer. For å vite sikkert om et indikativt tiltak virker, må en gruppe barn som får tiltaket sammenliknes med en gruppe barn som ikke får tiltaket eller et som får et begrenset tiltak. Dette kalles en kontrollert studie (RCT).

Dette innlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no. 

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse. Her kommer våre 4 siste tiltak på indikativt nivå.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

7. Redusere stress for familier og individer.

Hva kommer først av høna og egget er som kjent et vanskelig spørsmål. Blir en psykisk syk av stress, eller påfører psykiske plager og lidelser deg stress i hverdagen? Psykisk lidelse, som somatisk lidelse, rammer ikke bare individet. Psykiske lidelser hos barn og unge rammer alltid en hel familie, både de voksne og eventuelle søsken. Det er slitsomt for foreldre å se at barnet strever, kanskje ha de også dårlig økonomi eller strever med ekteskapet, eller de har andre utfordringer i hverdagen.

Summen kan bli en tilværelse preget av stress, som igjen kan forårsake dårlig søvn eller misbruk av tabletter og/eller rusmidler. I sum blir dette en dårlig kombinasjon som preger hele familien.

8. Legge til rette for mestring.

I vår barndom, i vår ungdom og i vårt voksne liv vil vi underveis møte små tog store utfordringer som setter oss på prøve. Foreldre kan skille lag, en i familien kan falle i fra ved en ulykke, vi kan bli utsatt for et overgrep eller noe annet kan skje med oss. Når vi blir utsatt for disse utfordringene må vi ha en konto med oppspart psykisk helse som setter oss i stand til å møte motgangen.

Selvtillit er kanskje den viktigste egenskapen som holder deg psykisk frisk. Har du tro på deg selv, så føler at du er verdt noe, du tenker at du har mange positive sider, du vet du er god til noe. Dette bidrar til at du også håndterer de nedturene som nødvendigvis vil måtte komme på en måte som ikke er skadelig. Ingen kan gå igjennom et helt liv uten å få seg en på nesa, som en noe slitt frase understreker: «Livet er ikke for amatører».

Selvtillit bygges i all hovedsak gjennom to ting. Det ene er ros og belønning når vi presterer så godt vi kan, fra våre viktigste nære som foreldre, trenere, lærere og venner. Det andre er opplevelsen av mestring. Alle har sett hvordan et lite barn opplever selvtillit når de mestrer noe nytt, fra det å reise seg og gå til det å skrive navnet sitt.

9. Sørge for godt forebyggende arbeid på mangfoldige områder.

Forebygging er viktig i alle faser knyttet til sykdomsutvikling, også på indikativt nivå. Det handler om å være tidlig til stede i en eventuell sykdomsutvikling, det handler om å sette inn de riktige ressursene og tiltakene, det handler om å koordinere og samordne tiltakene mellom to eller flere aktører i tidlig fase og ikke vente til noe har gått galt.  Det handler om å se hele barnet/ungdommen inklusive søsken og foreldre, og det handler om hjelpe barnet/ungdommen der det er (og det er som regel i hjemmet, i en barnehage eller på en skole.)

10. Sørge for implementering av virksomme tiltak.

Vår siste anbefaling er å bruke tiltak som vi vet virker. Dette er en selvfølge innen somatikken. Har du lungebetennelse så hjelper det lite med plaster og grønnsåpe. Har du hjerteinfarkt, så er ikke tiltaket familieterapi eller samtaleterapi. Slik må det bli innen vårt fag også. Vi må kunne si til en med en psykisk lidelse: Vi har sterk evidens for at dette eller dette tiltaket virker på dine problemstillinger.

Vi kan ikke garantere 100% hjelp i form av helbredelse til alle, like lite som en i somatikken kan garantere at alle med hjerteinfarkt eller alle med lungebetennelse blir helt friske igjen. Men, vi kan si at dette er den behandlingen som vi vet hjelper flest i dag. Som et kunnskapssenter ønsker vi derfor å promotere tiltak som har vitenskapelig evidens for at det virker. Et slikt tiltak fra RBUP/RKBU-familien er ungsinn.no.

Dette er siste blogg i denne serien om de 10 viktigste tiltakene for bedre psykiske helse for barn og unge. Vi har gitt 10 tiltak på universelt nivå, 10 tiltak på selektivt nivå og 10 tiltak på indikativt nivå til Barneombudet. En tilstandsrapport fra Norge i dag vil dessverre peke mot at til tross for stadig høyere levekår, reduseres ikke de psykiske helseproblemene til våre barn og unge. Vi har fortsatt en vei å gå i dette arbeidet.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på indikativt nivå:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Foto: Thinkstock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

4. Bygge opp og sikre kapasitet og kompetanse i førstelinjetjenesten.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Barn og unge med psykiske helseproblemer bor og lever sine liv hjemme i en kommune. Det kan være en stor kommune eller en liten kommune. Det er i kommunen mulighetene ligger for tidlig oppdagelse av mulig skjevutvikling med mye angst, atferdsproblemer, traumer eller lammende tristhet. Det er på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen eller i skolehelsetjenesten disse barna må ses og forstås.

Ikke minst må barna få adekvate tilbud som kan avhjelpe, helbrede eller forhindre negativ utvikling: I barnehagen og på skolen. Videre må fastleger, helsesøstre, PPT ansatte, ansatte i barnevernet og andre fagpersoner i kommunale helse- og sosialtjenester ha en minimumkompetanse på diagnostikk av psykiske lidelser hos barn og unge og kunnskap om behandling av lette og moderate psykiske lidelser.  Det må også finnes god kunnskap i kommunene om virksomme familierettede tiltak.

5. Sikre en lett tilgjengelig spesialisthelsetjeneste.

Mange psykiske lidelser er kroniske tilstander hvor helbredelse ikke er mulig. Da er det desto viktigere at barn og unge og deres familier opplever nære og gode tiltak fra tjenestene. Det må stilles riktig diagnose og riktige tiltak må iverksettes slik at barnet og familien får best mulig hjelp. Helsevesenet og andre vesener er bygd opp som siloer med til dels vanntette skott mellom seg. Disse siloene kan vi lage broer imellom, broer som kan være smale og kronglete, eller broer som er brede og rette.

Denne samhandlingen handler hverken om evne eller metoder. Den handler om vilje til å gjøre livet lettere for pasient og pårørende med å etablere gode samhandlingsrutiner mellom aktørene. Spesialisthelsetjenesten må oppleves som lett tilgjengelige av ansatte i førstelinjetjenestene når behovet er der, og pasientene med kroniske lidelser og deres på rørende må oppleve av spesialisthelsetjenesten er der for dem. De må slippe å bli skrevet ut og inn, med forutgående henvisninger og ventetid når spesialisthelsetjenesten først er blitt involvert. Det gjelder ikke minst i saker hvor en ser at det kreves det langvarig oppfølging.

6. Sikre god samhandling mellom tjenestene som gjør utredning og behandling.

Norge er et land som setter av mye ressurser til oppfølging av barn og unges helse og velferd. Det er svært mange aktører som er involvert i arbeidet. Innen alle nivå (første, andre og tredjelinje) er det flere aktører. I kommunene så har vi kommunalt barnevern, vi har fastleger, kommunepsykologer, jordmødre, helsesykepleier, PPT, førskolelærere, spesialpedagoger, for å nevne noen. Hos et barn kan eventuelle problemer oppstå som resultat av genetikk, av lese- og skriveproblemer, av mentalt nivå (IQ), av fysiske forutsetninger, av støtte og relasjon til egen familie, av konflikter med venner, naboer eller lærere, av relasjoner til venner, og så videre.

Til å identifisere dette trenger vi fagfolk som både skjønner at egen kompetanse bare er en av flere kunnskapsområder som trengs for å forstå barnet og deres familie, og fagfolk som er i stand til å samhandle med andre fagfolk med komplementerende kunnskap. Vi har metodene – f.eks. BTI og ACT – det er kun snakk om å ville det nok.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på indikativt nivå:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge (Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern) har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

1. Viktigheten av å identifisere og gjenkjenne vansker hos barn og unge, særlig de med varige kognitive vansker.

Alle barn, unge og voksne har både en soma og en psyke. Det finnes ikke en soma uten en psyke og omvendt. Å gjenkjenne en lidelse har alltid vært viktig for folks helse. Har dette barnet astma, har det røde hunder, har det leukemi eller har det en psykisk lidelse? Å oppdage lidelsen så tidlig som mulig gjør at tiltak kan iverksettes før sykdom har utviklet seg for lenge. Dette er relevant og viktig i all medisin.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Hva menes så med kognitive vansker? I Store Norske Leksikon defineres kognitive funksjoner som: «Mentale funksjoner som har betydning for erkjennelse, tenkning og kunnskapservervelse. Kognitive funksjoner omfatter sanseoppfattelse (persepsjon), oppmerksomhet (konsentrasjonsevne), hukommelse og logiske evner (begrepsdannelse, resonnerende evner, teoretisk intelligens), problemløsning og språk.»

Barn og unge med varige kognitive problemer er en gruppe som det er særlig viktig å se tidlig.

2. Anerkjenne varighet i vansker hos barn og unge med komplekse og sammensatte lidelser.

Noen tilstander er kroniske, det gjelder også for psykiske lidelser. Noen har astma hele livet, noen har en reumatisk lidelse som er kronisk, noen har allergier som ikke går over og noen kan ha en alvorlig psykisk lidelse som ikke lar seg helbrede. Dette gjelder ikke minst innenfor kategorien nevroutviklingsforstyrrelser som ADHD, Asperger og Tourettes. Det er viktig å ha kunnskap på plass om dette både i barnehage og skole der disse problemstillingene først opptrer, og senere i livet hos arbeidsgivere og andre som møter disse menneskene på sin vei gjennom livet.

I tillegg må vi rigge tjenestene på en slik måte at disse barna og deres pårørende slipper å måtte møte stadig nye behandlere innen de forskjellige tjenestene. Som en mor til et barn med Asperger sa til BUP for noen år siden: «La meg få én behandler hos dere som jeg kan forholde meg til.» Dette må gjelde i alle tjenester, i både førstelinje og andrelinje.

3. Sikre at tjenestene kan følge opp de dårligste barna over tid.

Det er dessverre slik at noen har både flere og større helseproblemer enn andre. De fleste av oss har god helse helt til livets siste fase. Fra vi er nyfødt til vi dør i 80-90 årsalderen er det noen av oss som aldri har behov for å se en lege eller en psykolog. Og heldige er de. Ikke minst hvis vi går hundre år tilbake i tid. Da var jo det å tilkalle doktoren jevngodt med å tilkalle presten for den siste olje, og en psykolog hadde ingen hørt om.

I dag er det heldigvis annerledes, men fortsatt er det slik at noen har større behov for helsetjenestene enn andre. Barn med de største psykiske problemene fortjener alle de ressursene vi kan stille opp med. Husk, det er ingen barn og unge som ønsker å ha det slik, de fleste ville nok gitt hva som helst for å ha sluppet unna den lammende angsten, eller den alvorlige melankolien eller den urolige kroppen som ikke vil sitte i ro. Hva om vi sluttet å hjelpe barn med alvorlige hjertefeil eller barn med kreft etter at vi har satt diagnosen? Det ville blitt ramaskrik.

Det er på sin plass at ingen barn og unge har sin hjemmeadresse ved en BUP-institusjon, men vi må ikke overlate de dårligste av de dårlige til barnevernet når disse barna og ungdommene er for dårlige eller for krevende til å bo hjemme. Det gjelder også de barna som åpenbart trenger en ny omsorgssituasjon. Noen av disse barna er så psykisk skadet og syke at også spesialisthelsetjenesten må stille opp med sine ressurser.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Foto: Colourbox

RKBU Midt-Norge (Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern) har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte 10 tiltak på selektivt nivå. Her er de tre siste tiltakene vi foreslår.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

Regjeringen har nylig lagt fram sin «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse 2019-2024» (Prop. 121 S) og de har valgt å dele inn kapitlene i hhv. tiltak på universelt, selektivt og indikativt nivå. Du kan lese nærmere i planen her.

Våre neste forslag til tiltak på selektivt nivå som vi oversendte barneombudet er følgende:

8. Effektive tiltak mot mobbing.

Norge har nå lagt bak seg over 25 år med aktivt arbeid mot mobbing blant barn og unge. Det gjelder både akademisk arbeid med utvikling av og uttesting av ulike tiltak og programmer og manifest arbeid fra høyest politisk hold. Allerede i 2002 undertegnet daværende Statsminister Kjell Magne Bondevik det første manifestet som skulle få slutt på all mobbing i barnehager og skoler (mobbing blant voksne, på arbeidsplassen, i lokalmiljøer m.v.).

Foto: Geir Mogen/NTNU

I 2011 fulgte regjeringen Stoltenberg opp med en nytt manifest og daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen sendte ut brev til alle landets ordførere om å delta i denne dugnaden. I 2016 var det Statsminister Erna Solberg sin tur til å signere på et nytt partnerskap mot mobbing. Det har ikke stått på interesse for eller vilje til å gjøre noe på dette feltet. Alle ønsker å få slutt på dette problemet.

Hva er da status i 2019? Vi har ikke gode tall fra barnehagene og barnetrinnet i skolen. Fra mellomtrinnet og opp til og med VGS, ser vi fra elevundersøkelsen i 2018 at 6,1% av alle barna blir mobbet 2-3 ganger i måneden eller oftere. Dette er litt nedgang fra året før, men svingningene fra år til år er marginale. Mobbingen arter seg som alt fra utestenging til erting, baksnakking, fysisk trakassering og netthets.

Mennesket er og vil alltid være et sosialt vesen. Vi er avhengige av å være en del av flokken. «Ikke vær et ettall på jorda, bry deg om flokken din», sa avdøde sosialmedisiner Per Fugelli. Kanskje flere enn 50.000 barn og unge føler seg ikke som en del av flokken på grunn av mobbing. Så både regjering, ordførere, rådmenn, rektorer, barnehageledere og alle mødre og fedre har fortsatt en stor jobb med å inkludere alle barn og unge i flokken.

9. Heve grensa for alkoholkjøp med to år (tiltak mot rusmiddelbruk blant unge).

Mennesket har i alle land og kulturer benyttet seg av ulike rusmidler. En verden helt uten rusmidler lar seg vanskelig realisere. Alkohol i ulike former og styrkegrader fra øl til 96% sprit har vært brygget i Norge så lenge det har vært mennesker her (i hvert fall de siste 1000 år.) Dette er husflid og tradisjon og kunnskapen er bragt videre fra generasjon til generasjon. I Sør-Amerika har folk brukt andre rusmidler, i Asia andre igjen. I Norge er i hovedsak alkohol og tobakk de mest vanlige rusmidlene, men som vi vet er reseptbelagte rusmidler slett ikke sjeldne og andre typer ulovlige rusmidler er også lett å få tak i. Vi vet av undersøkelser at kanskje så mange som en av tre unge voksne (16-34 år) har prøvd cannabis.

Rusmidler brukt under svangerskapet kan få store konsekvenser for barnet, dette har vi mye kunnskaper om. Ikke minst er skadene knyttet til nevrologisk skjevutvikling, for vi vet at hjernen utvikler seg voldsomt de første 1000 dagene i et barns liv, fra unnfangelse til 2-3 år. Deretter kommer hjernen inn i en ny viktig reorganiseringsfase når barna kommer i puberteten. Ungdom burde hatt en merkelapp på seg som sa at hjernen er midlertidig litt ute av drift. Alkohol påvirker hjernen i stor grad, og mye god helse- og rusforebygging hadde vært oppnådd ved at en ikke rører alkohol fram til hjernen har slått seg mer til ro rundt 20-25 år. For gutter jo nærmere 25 år jo bedre.

10. Utjevning av sosioøkonomiske forskjeller.

Helse er og blir et klassespørsmål. Vi vet fra mange nasjonale og internasjonale undersøkelser at levealder og helse henger sammen med sosioøkonomisk status. Vi ser mellom land hvordan politikken påvirker disse forskjellene. Fattigdom er en risiko for utvikling av både fysiske og psykiske plager og lidelser, både i ung alder og som voksen.

Sosioøkonomiske forskjeller er et politisk valg, vi har kunnskapen som skal til for å utjevne forskjellene. Det er her snakk om vilje: Ønsker vi store eller små forskjeller mellom folk i dette landet? Store forskjeller skaper store helsemessige forskjeller mellom folk, små forskjeller skaper mindre helsemessige forskjeller mellom folk.
Blant unge uføretrygdete er psykisk uhelse den store utfordringen. Med psykisk uhelse kommer også utenforskap, selvmedisinering med rusmidler, kanskje kriminalitet for å betale rusmisbruket, og lista stopper ikke her. Alt i alt skaper psykisk uhelse problemer som igjen skaper store samfunnsmessige kostnader. Vi har derfor alt å vinne på at færrest mulig faller utenfor i fattigdom.

I 2017 hadde 1 av 20 sosialhjelpsmottakere full jobb. Ser vi på hele gruppa som mottar sosialhjelp så har denne gruppa forsørgeransvar for over 70.000 barn under 18 år. Vil vi ha det slik?

Jeg sier som Per Fugelli: Politikk er å dele levekår.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

BUP Familieseksjon, Sykehuset Levanger (Foto: Helse Nord-Trøndelag)

av Tormod Rimehaug, førsteamanuensis RKBU Midt-Norge

Familieambulatoriet er et forebyggende tiltak som har lykkes med å fange opp, før barnets fødsel, familier som har en høy sammensatt risiko for barnets framtidig helse og utvikling. Tre sykehusdistrikt som etablerte slike pilottjenester viste i betydelig reduksjon av dårlig utviklede premature barn og forekomst av lav APGAR-skåre ved fødselen.

Et nytt tiltak

Tormod Rimehaug (foto: Frode Fossvold-Jørum, RKBU Midt-Norge)

Tre forsøksprosjekt (piloter) med Familieambulatoriet (FA) ble startet i Levanger, Namsos og Vestre Viken i 2009 for å støtte foreldre i risiko på grunn av rus eller psykiske problemer nå eller tidligere. Hensikten var å støtte foreldreskapet fra svangerskapet til skolestart for å oppnå god utvikling og psykisk helse for barnet. Piloten er nå over i ordinær drift, og mange andre lignende tjenester har blitt etablert eller er på vei.

Virkning på nyfødtes helse?

En studie ved RKBU Midt-Norge (IPH/MH NTNU) (Rimehaug 2019 BMC Health Service Research) brukte Medisinsk Fødselsregister til å sammenligne befolkningen i de tre områdene i Nord-Trøndelag og Viken i 2009-2013 med de fire årene før dette, og med hele Norge 2005-2013. Start av FA-pilotene ble fulgt av en nedgang i forekomsten av undervektige tidligfødte fra 1,39 % til 0,94 %. Det betyr 70 færre enn forventet i løpet av de fem årene – 14 hvert år i pilotområdene. Samtidig falt forekomsten av barn født med en lav APGAR-skåre i pilotområdene, mens den steg i resten av landet. Forskjellen utgjorde 57 barn – 12 barn mindre hvert år i pilotområdene.

Riktig rekruttering?

En studie ved Sykehuset Levanger (Holden 2019 Tidsskrift for psykisk helsearbeid) viser at FA rekrutterer familier med høy risiko. Journalene til 169 mødre og barn som hadde mottatt FA-tilbud ble gjenomgått. Alle hadde dokumentert risiko i journalene, gjennomsnittet var 7 risikofaktorer, og 80 % hadde mer enn 4 risikofaktorer. Mesteparten av den dokumenterte risikoen handlet om de voksne i familien, dvs. barnets omgivelser, mens bare halvparten av barna hadde registrert noen tegn til bekymringsfull utvikling.

For 28 % var det journalført bekymring for samspill eller tilknytning, men helsepersonell vurderte foreldrekompetansen som god for 44 % av mødrene og åtte av ti foreldre beskriver barnet sitt positivt.  1/3 hadde kontakt med barnevernet og 1/10 hadde mistet omsorgen for barnet.

Nå vil vi undersøke de neste fem årene for å se om den gode effekten er der fortsatt, og andre nyetableringer har fungert på samme måte. Vi vet fortsatt lite om hvorvidt Familieambulatori-tiltak får betydning for barnets utvikling fram mot skolealder.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tidligere blogginnlegg beskrevet ti tiltak på universelt og generelt nivå og vil i nye blogginnlegg beskrive våre foreslåtte ti tiltak på selektivt nivå. Forrige blogginnlegg handlet om de fire første tiltakene og her kommer tiltak 5-7.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

Regjeringen har nylig lagt fram sin «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse 2019-2024» (Prop. 121 S) og de har valgt å dele inn kapitlene i hhv. tiltak på universelt, selektivt og indikativt nivå. Du kan lese nærmere i planen her.

Våre neste forslag til tiltak på selektivt nivå som vi oversendte barneombudet er følgende:

5. Barnevern av høy kvalitet

Barnevernet er den tjenesten i Norge som fortjener mest oppmerksomhet, støtte, utfordring og ressurser. De utfører den viktigste jobben som en kommune er pålagt. For hvert barn barnevernet kan «redde» fra manglende omsorg, fra vold i hjemmet, fra overgrep og mishandling og fra psykisk ustabile foreldre så sparer samfunnet seg for millioner i senere utgifter. Utgifter til helsetjenester, til kriminalomsorgstjenester til rustjenester med videre.

Barnevernkonsulenten har den mest kompliserte, den mest krevende og den mest utsatte jobben i en kommune. Hun og han fortjener vår støtte og oppmerksomhet, og min faste overbevisning er at de trenger et ressursmessig og faglig løft. Barnevernet må få langt flere ressurser – det vil være en samfunnsmessig utgift til innteksts ervervelse. Et samfunn vil tjene stort på at alle barn og unge har en god nok oppvekst.

I tillegg til flere ressurser må barnevernet få økt kompetanse og breiere kompetanse, og en må i større grad jobbe i tverrfaglige team. Barnevernet trenger psykologkompetanse, pedagogkompetanse, sosialfaglig kompetanse, familierettet kompetanse, helsekompetanse og barnevernfaglig kompetanse. De skal vurdere barns utvikling fra fødsel til voksen alder, de skal vurdere barnas kognitive evner, de skal vurdere barnas tilknytting til foreldrene, de skal vurdere foreldrenes omsorgsevner, de skal vurdere foreldrenes nettverk, de skal vurdere tilhørigheten i lokalmiljøet, de skal vurdere barnas skolegang, de skal vurdere foreldres evne til å ha omsorgen for barn med svært ulike utgangspunkt – da tenker jeg på barnets gemytt, helse, kognitive evner osv.

6. Gode lærer-elevrelasjoner

Ved siden av barnehagen er skolen den arenaen som absolutt alle barn i Norge legger igjen mest tid i løpet av sin oppvekst. Ti år, og for de aller fleste tretten, legges igjen i skolen for at vi alle skal kunne få en allmennutdannelse. Dette skal være en dannelsesreise hvor barna etter disse årene bør gå ut av skolen med både større tiltro til seg selv enn når de startet. De bør gå ut med faglige ferdigheter som er tilpasset deres kognitive evner, med en opplevelse av å være nyttig, verdsatt, ha en tilhørighet og å kunne mestre livet som voksen.

Dessverre er det fortsatt slik at for mange barn og unge går ut av skolen med mindre selvtillit enn når de gikk inn i skolen. Vi har en skole der epler, pærer og bananer skal sammenlignes og vurderes mot hverandre, og ikke en skole der hver enkelt elev vurderes opp imot sitt eget potensiale. Hvor mye selvtillit får du dersom du alltid får lite godt i et fag der lite godt er ditt potensiale sammenlignet med alle andre. Jeg er ikke imot at vi har konkurranse i dette samfunnet. Men hvorfor skal vi systematisk gi barn tilbakemelding på at de ikke er særlig gode i et fag når de tvert imot har ytt sitt beste og nådd opp til sitt potensiale?

7. Gruppetiltak på selektivt nivå for barn og unge som har utviklet symptomer på emosjonelle vansker (Angst/depresjon).

Angst og depresjon er ved siden av atferdsproblemer de mest vanlige tilstandene innen psykisk helse. Vi har vel alle kjent angsten eller tristheten komme krypende en dårlig dag. Og vi vet av mange norske og utenlandske studier at disse fenomenene rammer mange barn, unge og voksne. Vi vet at mange barn – særlig i skolealder – er triste eller er engstelige, og da mere enn det som godt er.

Disse barna bør få et lavterskeltilbud slik at tristheten og angsten blir håndterbar. De må bli sett av de voksne i skolen, og de må bli hjulpet videre med enda mere bistand fra spesialiserte helsetjenester dersom lavterskeltilbudet ikke er tilstrekkelig til å hjelpe dem. Vi må tilby dem hjelp som har dokumentert effekt.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Les også om våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Hvordan kan en utøve autoritet i skolen uten å bli undertrykkende?

«Styrke i stedet for makt» er slagordet for implementering av metodikken IVA/NVR (ikke-voldelig autoritet/Non-violent response) i noen skoler i Tyskland basert på Haim Omer’s prinsipper. Styrken består av flere elementer:

• Utholdenhet på å holde på skolens grunnleggende prinsipper
• Tydelighet på verdier og forventninger til alle mennesker i skolemiljøet
• Kollektivt samhold i staben på skolen som møter utfordringene sammen
• Allianser med foreldre, instanser utenfor skolen, og positive aktører i skolemiljøet

Denne styrken brukes likevel ikke til å tvinge gjennom lydighet.

Styrken bør brukes til utholdenhet i konstruktiv kulturbygging og motstand mot oppførsel som er uakseptabel. Det mest uakseptable vil være tyrannisering og handlinger som ødelegger trivsel og læringsmiljø for elevene og de ansatte. Styrken brukes også til å støtte og fremme positive handlinger og gode relasjoner i skolemiljøet og overfor omgivelsene.

Skolen kan ikke undertrykke elevene

Trusler, vold og annen tyrannisering (mobbing og utestenging) hører ikke hjemme i en demokratisk fundert skole. Elevene kan ikke overlates til seg selv i å skape en positiv kultur og stå imot slik undertrykking. De voksne må bidra gjennom aktiv tilstedeværelse og deltagelse i både de sosiale situasjonene og i læringssituasjonene. Uten konkret tilstedeværelse og deltagelse blir erklæringer om å bygge et skolemiljø talemåter som har liten betydning i hverdagen.

(Illustrasjonsfoto: Photos.com)

Styrken som skolens voksne bygger opp på denne måten bør ikke brukes på en måte som enkeltelever eller mindre elevgrupper opplever som tyranniserende eller undertrykkende. Det henger sammen med menneskerettighetene og det demokratiske prinsippet at også mindretall og minoriteter skal tas hensyn til. Det må være rom for en åpen meningsutveksling om dette i tråd med prinsippet om ytringsfrihet og retten til å få sine synspunkter hørt før formelle beslutninger tas.

Det trengs allianser med foreldrene

Tormod Rimehaug (foto: Frode Jørum, RKBU Midt-Norge)

Dette arbeidet med enkeltelever og skolemiljø henger sammen med oppdragelsen av barna og omsorgen for dem, og det trengs derfor allianser med foreldrene som støtte for skolens innsats. Men det kan likevel ikke gjøres til foreldrenes eneansvar – eller andre instanser – å sørge for at elevene oppfører seg konstruktivt på skolen. Barn og ungdom skal etter hvert lære seg å kontrollere seg selv til beste for både seg selv og omgivelsene deres, og i det trenger de tydelighet fra omgivelsene og støtte til deeskalering av konflikter og fredelig sameksistens.

Denne kulturbyggingen inngår i skolens læringsmål i forhold til menneskerettigheter, demokratiske prinsipper, konfliktløsning, samfunnsorden og mellommenneskelige ferdigheter. Det er ikke bare rammer som skal være tilstede for at læring skal kunne skje. Forskning ved RKBU Midt-Norge understøtter at relasjonen mellom lærer og elever har vesentlig betydning for barnas læring i tillegg til trivsel og psykisk helse.

Ressurspersoner i team

En del av det kollektive samholdet som gir styrke bør være at flere ressurspersoner etablerer et team som kvalifiserer seg spesielt i metodene i IVA/NVR, og kan støtte og veilede de ansatte og gruppene på skolen som har store utfordringer i hverdagen sin. Implementeringsforskning har vist at hvis ny metodikk skal bli tatt i bruk og overleve på sikt, må minst tre personer i et naturlig fagmiljø være lært opp i metoden og ha kapasitet til å støtte andre og bidra når det er behov for det («Three is the magic number», ref. Patras 2016). Slike støttesystemer skal være åpne, men krever heller ikke kunngjøring, vedtak eller andre formaliteter for å være akseptable i forhold til elever og foreldre.

Det er ikke tilstrekkelig å ta i bruk spesielle strategier i de vanskeligste enkeltsituasjonene. Det kreves å arbeide systematisk med kulturen og miljøet på hele skolen. Disse brede strategiene fungerer også best når de kommuniseres aktivt om og aktivt involverer alle gruppene i skolemiljøet, samt alle i omgivelsene som kan representere en støtte eller et konstruktivt korrektiv.

Se https://trimehau.wordpress.com/ eller søk på  “autoritet og omsorg” hvis du vil lese mer om IVA/NVR.

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no.

—

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Institutt for pyskisk helse ved Fakultet for medisin og helsevitenskap og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Blogger: Bente Prytz Mjølstad,
spesialist i allmennmedisin og førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Gjennom et nyskapende undervisningsprosjekt med støtte fra Fakultet for medisin og helse ved NTNU, har vi invitert forfatter og foredragsholder Eli Rygg til å forelese på «Voldsklinikken», et undervisningsopplegg for siste års legestudenter under «Allmennmedisin-uka» i regi av Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie (ISM).

Eli Rygg, som også er kjent fra Barne-TV på 80-tallet, er et av disse barna som ble utsatt for gjentatte overgrep i svært ung alder og som etter mange år med terapi kan gi viktig, faglig innsikt for legestudenter ved NTNU.

Eli Rygg har god innsikt i hvordan egen overgrepserfaring har «satt spor i kroppen. Her sammen med Johann Sigurdsson og Bente Prytz Mjølstad under forelesningen for studentene på NTNU.

Bakgrunnen for prosjektet er at vi som undervisere har erfart at det er utfordrende å finne egnede pasienter til klinikk-undervisning om volds- og overgrepserfaringer. Tema er tabubelagt, og smertefullt å gå inn i – både for pasienter og for helsepersonell. Vi har i dag mye kunnskap om hvilke helsefølger som kan oppstå som følge av voldserfaring. Dette er et kunnskapsområde som har vokst raskt de siste 15-20 årene, og som forskere ved Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE) ved ISM  har interessert seg for. Professor i allmennmedisin, Anna Luise Kirkengen ved AFE, har forsket på helsefølger av slik vond og vanskelig erfaring – noe som bl.a. har resultert i en bok om tema.

• VG Pluss skrev om Eli Ryggs foredrag 

Som allmennleger kommer vi tett på mange av pasientene våre. Og vi tror ofte at vi kjenner dem godt, men egentlig vet vi lite om pasientens psykososiale bakgrunn. Dette kom frem i doktorgradsprosjekt mitt med tittelen «Kunnskap om pasienter som personer», der jeg har forsket på betydningen av at legen kjenner pasientens livshistorie.

Når det gjelder voldserfaring, vet vi at mange pasienter har vanskelig for spontant å fortelle sin lege om denne typen erfaring. Det er derfor av stor betydning at leger har kunnskap om hvilke helsefølger som kan oppstå som følge av voldserfaring, at de er i stand til å identifisere kliniske mønstre som kan varsle om denne type belastende livserfaring, og åpne for gode samtaler om dette.

Dette tema er ikke nytt på timeplanen for legestudenter ved NTNU. Siden 2007 har de lært om sammenhengen mellom traumer, livsbelastninger og fremtidige helseplager i et undervisningsopplegg ledet av Linn Getz. Johann Sigurdsson har undervist i «Voldklinikk».

Nytt av året er at vi nå har hentet inn Eli Rygg som en «profesjonell med-foreleser» med egen voldserfaring. Eli er et eksempel på en reflektert person som har klart å komme seg videre og skape seg et godt liv, til tross for helsefølger av overgrepserfaring. Hun har god innsikt i hvordan egen overgrepserfaring har «satt spor i kroppen» og erfaring med hvordan man best kan snakke med barn/voksne om denne typen vanskelig og tabubelagte emner. Samtidig er hun relativt robust, slik at studentene kan føle seg fri til å stille spørsmål om det de lurer på.

Undervisningen er filmet og skal suppleres med et videointervju. Utvalgte deler av filmmaterialet er tenkt gjenbrukt i senere undervisning i ‘flipped classroom’ format der studentene kan se videoen i forkant av forelesningen.