Symptomer på angst og depresjon (internaliserte vansker) er relativt vanlig hos barn, og forekomsten øker med alderen. Angst og depresjon gir høyere risiko for blant annet mistrivsel og dårlige karakterer på skolen og frafall fra videregående skole. Tidlige målrettede tiltak er viktige for å forhindre en negativ utvikling.

Av: Marit Løtveit Pedersen, stipendiat, RKBU Midt-Norge

Tekstkonsulent: Marie Antonsen

Dette blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert i BMC Psychology, titulert «School functioning and internalizing problems in young schoolchildren». Studien ser på sammenhengen mellom unge grunnskolebarns internaliserte vansker og skolefungering, rapportert av barna selv og lærer. Dette er en tverrsnittstudie som inkluderte 750 barn mellom 8-12 år som var mer (< 1 SD) engstelige og/eller lei seg enn gjennomsnittet for alderen. Utvalget besto av ca. 750 barn som var mer (>1 SD) engstelige eller lei seg enn gjennomsnittet. Barna var fra 36 skoler i ulike deler av Norge. Lærerne rapporterte på internaliserte vansker hos barna, samt skolefungering; faglig nivå og skoletilpasning. Barna rapportere selv på symptomer på angst og depresjon. Artikkelen er del av PhD-studien «Tidlig psykisk helsehjelp i barneskolen» og brukte data fra en nasjonal randomisert, kontrollert studie (RCT): Tidlig Intervensjon Mestrende barn (TIM).[1] 

Marit Løtveit Pedersen. (foto: Frode Fossvold-Jørum, NTNU)

Sammenhengene mellom skolefungering og internaliserte vansker

Hovedfunnene i artikkelen «School functioning and internalizing problems in young schoolchildren» viste at både lærerrapporterte internaliserte vansker hos barn og barnas egen rapportering om depressive symptomer hadde sammenheng med både faglig fungering og tilpasning i skolen, uavhengig av kjønn og alder. Dette indikerer at barn med depressive symptomer ikke gjør det så godt på skolen. Depressive symptomer som redusert energi og vanskeligheter med å konsentrere seg, rastløshet eller å føle at de ikke er så flinke som andre, kan føre til at de ikke får brukt sine evner.

Et interessant funn knyttet til dette er, at hvis man samtidig ser på utdanningsnivået til barnets mor, så er det ikke lenger sammenheng mellom barnets egenrapporterte depresjonssymptomer og skolefungering. Dette kan indikere at å ha en mor med høy utdanning kan dempe mulige negative sammenhenger mellom tristhet og skolefungering.

Når man ser på barnas egen rapportering på symptomer på angst, så er det ikke sammenheng med verken faglig nivå eller skoletilpasning. At angst ikke virker inn på skolefungering kan handle om at skolekravene ikke er så høye på dette alderstrinnet, eller at symptomene på angst er relatert til andre problemer enn skolefungering. Engstelige barn kan også være opptatt av å gjøre ting riktig, og kan derfor være både pliktoppfyllende og flinke på skolen.

Forskjeller mellom lærerrapportene og barnas selvrapport på engstelse og tristhet

Lærerne rapporterte mindre internaliserte vansker enn barna selv gjorde. Det var også sterkere samsvar mellom lærerrapporten og barnas selvrapporterte depresjonssymptomer enn selvrapporterte angstsymptomer. Dette kan handle om at de triste barna i større grad har synlige symptomer, som at de er mindre glad eller interessert i aktiviteter, viser redusert motivasjon, har mindre energi eller er trøtte, viser rastløshet eller irritasjon.

Derimot, barn med angst kan i noen tilfeller tilsynelatende ha normal fungering og vise få symptomer utad. Det kan også være at internaliserte vansker i alderen 8-12 år er annerledes uttrykt enn i ungdomsalder, og at lærerne ser disse symptomene som eksternaliserte vansker eller atferdsvansker og ikke rapporterer det som internaliserte vansker.

Skolefungering hos barna i studien

Barna i denne studien representerte et utvalg barn som var litt mer engstelige og triste enn andre barn på samme alder, og vi fant at de også hadde en noe svakere faglig fungering enn i et populasjonsbasert norsk utvalg. Dette kan bety at de har større risiko både for å utvikle psykiske vansker og for vansker på skolen. Jentene i utvalget skåret høyere både faglig og på tilpasning til skolen enn guttene. Dette kan indikere at internaliserte vansker hos gutter kan påvirke deres skolefungering i større grad enn hos jenter.

Angst underrapporteres

Man bør være oppmerksom på at til at barn med symptomer på engstelse og tristhet ofte ikke blir oppdaget av lærere. Ofte brukes foreldrerapport og/eller lærerrapport i en eventuell utredning av barn på dette alderstrinnet. Når man bruker lærere til å rapportere om symptomer på angst hos barn, bør man være klar over at dette ofte underrapporteres.

Man vet ikke om disse barna kan utvikle mer utfordringer når det gjelder psykiske helseproblemer eller skoleproblemer, men det bør vektlegges tidlig forebyggende innsats før barna kommer i ungdomsskole og videregående. Effektive kartleggingsverktøy for lærere i forhold til å oppdage angst kan være nødvendig. Ettersom disse barna ikke er så lette å identifisere på dette alderstrinnet når det gjelder engstelighet og tristhet, bør det bli økt fokus på hvordan man kan oppdage slike utfordringer og hvordan hjelpe disse barna.

Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Dam (tidligere Extrastiftelsen) via Rådet for Psykisk Helse, Samarbeidsorganet Helse Midt-Norge & RKBU Midt-Norge, NTNU.

Lenker:

Marit Løtveit Pedersen et al. (2019). School functioning and internalizing problems in young schoolchildren. BMC Psychology, vol. 7, Article number: 88 (2019). https://bmcpsychology.biomedcentral.com/articles/10.1186/s40359-019-0365-1

PHD-studien: https://www.ntnu.no/rkbu/tidlig-psykisk-helsehjelp-i-barneskolen

For å lese mer om TIM-studien: https://www.ntnu.no/rkbu/mestrendebarn. Alle publiserte artikler knyttet til studien, legges fortløpende på denne siden.

[1] TIM undersøkte om gruppetiltaket «Mestrende barn» reduserte angst og depresjonssymptomer hos skolebarn fra 8-12 år og om endringen av en slik eventuell reduksjon ble opprettholdt ett år etter.  Som et alternativ til såkalte universelle forebyggende tiltak som er rettet mot alle barn, er Mestrende barn er et indikativt tiltak, det vil si målrettet mot barn som er i risiko. I dette tilfellet var det rettet mot barna som ble ansett å ha forhøyet risiko for utvikling av angst og/eller depresjon, fordi de utviste begynnende symptomer. For å vite sikkert om et indikativt tiltak virker, må en gruppe barn som får tiltaket sammenliknes med en gruppe barn som ikke får tiltaket eller et som får et begrenset tiltak. Dette kalles en kontrollert studie (RCT).

Dette innlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no. 

Du som leser dette har sikkert noen assosiasjoner knyttet til museum. Kanskje er du en av de som tilbrakte barndommens søndager på museum, du forbinder museer med skoleutflukter, eller du pleier å stikke innom museumskafeen til de store museene ute i verden for å se på folk, eller…

Museer er så mangt. Jeg mener likevel at de har dette til felles: et museum er et  rom eller bygning du trer inn og får en pause fra “den vanlige tralten”.

Jeg jobber med formidling i Medisinsk museum som er et samarbeid mellom St. Olavs hospital og Fakultet for medisin og helsevitenskap. For tiden viser vi U;REDD – en utstilling om angst, der vi har valgt å bruke grafiske illustrasjoner for å fortelle om psykisk helse og angst. Med utstillingen ville vi ikke bare formidle fakta om angst, men også skape rom for gjenkjennelse, ettertanke og refleksjon blant de besøkende.

Museet skal vekke refleksjon og deltakelse

I arbeidet med utstillingen U;REDD har jeg tenkt mye over hva som særpreger museet som formidlingsarena for kunnskap. I dag er internett og andre digitale flater viktige kilder til ny kunnskap. Museet derimot, krever at du er fysisk tilstede. Som jeg sa i begynnelsen: du trer inn i noe annet.

Å velge å gå på museum kan skje spontant eller være planlagt og opplevelsen er her og nå, avgrenset i et fysisk rom. I utstillinger kan jeg erfare en fysisk og sanselig tilstand av å være utenfor alt annet. Som i en boble, hvor jeg kan oppleve noe unikt. I et musealt rom kan tiden stå litt stille både historisk og også «her og nå». Å oppsøke et museum eller en utstilling innebærer en investering i tid og er en fysisk og sanselig tilstedeværelse. Jeg mener at dette er et godt utgangspunkt for å motta ny erfaring og kunnskap. Og at museumsrommets særegne kvaliteter kan tilby fagmiljøene en unik mulighet til formidling.

Nylig deltok jeg på en museumskonferanse. I et interessant innlegg om hva museets rolle kan være hevdet Mieneke te Hennepe, kurator på Rijksmuseum Boerhaave, at målet (for museet) ikke er å undervise men “at publikum skal bli deltagende og reflektere over gitte tema i utstillingsrommet.” I dette perspektivet bør også utstillinger åpne for dialog, enten fordi du er i følge med noen på museet eller fordi du tar med deg spørsmålene tilbake til familie og venner.

Et museum, eller en utstilling, kan også være en formidlingsarena for andre arrangementer, som foredrag, samtaler eller ulike workshoper, i tilknytning til aktuelle tema i utstillingen.

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon Nina Eide Holtan og Marte Huke. Foto Geir Otto Johansen

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon Nina Eide Holtan og Marte Huke. Foto Geir Otto Johansen

Visuell historiefortelling

La oss ta perspektivet om at museer skal oppmuntre til deltakelse og refleksjon med tilbake til utstillingen U;REDD. Hva er det viktigste grepet vi har gjort her for å skape engasjement og for at publikum skal bli deltagende og reflektere over tema i utstillingsrommet? Hvorfor har vi valgt et kunstnerisk uttrykk og ikke en mer tradisjonell gjenstandsbasert utstilling?

Kunst kan henvende seg til publikum på en annen måte enn tekst og gjenstander gjør. I utstillingen U;REDD åpner den visuelle historien for at publikum kan lese seg selv inn i (deler av) handlingen. Det viseulle uttrykket kan også fremme en sanselig opplevelse i den som ser.

Underveis i arbeidet med utstillingen sto vi fast. Vi visste at vi ønsket å formidle håp og åpne for en normalisering knyttet til angst og psykisk helse. Men vi visste ikke helt hvordan. Anja Johansen ved Bibliotek for medisin og helse, foreslo å inkludere utdrag fra deres samling med tegneserier og grafiske romaner om medisin og helse, en sjanger som har betegnelsen graphic medicine. Dette inspirerte oss til å bruke tegninger i formidlingen av tema angst. Vi fikk tips om å kontakte illustratør Nina Eide Holtan ved Fakultet for arkitektur og design. Hun var positiv og et spennede samarbeid begynte.

Å uttrykke følelser ved tegning

I utstillingen er den grafiske fortellingen En dag i angsten ett av hovedelementene. Fortellingen består av tegningene til Nina og tekster av forfatteren Marte Huke. Illustrasjonene og tekstene  forteller noe om hvordan angst kan oppleves. Vårt håp er at noe skal være gjenkjennelig eller at tegningene og tekstene fremmer nysgjerrighet og refleksjon hos den som opplever utstillingen.  Det er sterke følelser som illustreres, oppdraget med å fremme umiddelbare opplevelser ble utført på en god måte.

Det ble diskutert i arbeidsgruppa hvor eksplisitt utstillingen kunne være. Vi ble enige om at alvoret i tema krevde at illustrasjonene viste det mest sårbare og vonde. Det var også viktig for at fortellingen skulle  fremstå som troverdig og fremme håp om bedring. Vi tror også at tegneserieformatet kan bidra til å løse opp litt av alvoret og gjøre det mulig å gjenkjenne seg selv i situasjonen.

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan og Marte Huke.

Hva er du redd for?

Den andre delen av utstillingen er faktaorientert og bruker i større grad tekst som hovedgrep i formidlingen, med noen illustrasjoner. Teksten uttrykker noe om angst som diagnose og hvilken behandling som gis. Her gjentas også noen av bildene fra den visuelle historien i det første rommet. Det har vi gjort for å skape kontinuitet mellom de to rommene.

Andre elementer i rommet er blant annet en boks hvor du kan utfordre egen redsel for edderkopper ved å stikke hånda inn i et hull og en installasjon med en stol foran et speil. Her kan du sitte og se deg selv i øynene. I denne delen av utstillingen oppfordrer vi også publikum til å dele egne følelser eller erfaringer om angst. I hjørnet der besøkedne kan gi tilbakemeldinger til utstillingen stilles spørsmålet «Hva er det verste som kan skje?» Her er det lagt fram ark, penner og fargeblyanter, slik at de som ønsker det kan skrive eller tegne og henge det opp på en magnettavle.

Også denne faktadelen av utstillingen prøver å få publikum til å tenke over egne redsler. For eksempel den litt krypende følelsen av usikkerhet ved «edderkoppboksen». Tør du stikke hånda inn? Denne usikkerheten vil mange med angst oppleve daglig og i helt «normale» situasjoner, som det å skulle gå i butikken eller ta bussen. Angstlidelser defineres som irrasjonell angst, men for dem som rammes  påvirker angsten  følelser og kroppslige reaksjoner som om det er en reell fare til stede. Å ha angst kan påvirke både psykisk og fysisk helse negativt over tid.

Å gjenkjenne angst i seg selv eller hos noen som står deg nær kan være krevende. For hva er det egentlig du er redd for? Selv er jeg (blant annet) redd for edderkopper. Det har kanskje en logisk forklaring, men selve frykten jeg opplever er irrasjonell. Særlig når det er snakk om en plysjedderkopp som jeg vet er festet inne i en boks i utstillinga. Jeg kan røpe at jeg gikk flere runder rundt i rommet og rundt meg selv før jeg til slutt stakk ei hånd inn for å kjenne.

Å forstå hvordan det er å ha angst handler kanskje om å slippe litt taket i forestillingen om det fornuftige eller forståelige? Å leve bedre med angst kan innebære å godta at angsten er der og våge å kjenne på den, sette ord på den eller kanskje tegne den.

Fra utstillingen U;REDD. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan og Marte Huke.

«Jeg kjenner meg igjen»

Publikum kan ikke styres i hva de skal oppleve i en utstilling. Tilbakemeldinger på U;REDD er at det er gjenkjennelig. I gjesteboka står det for eksempel: «Godt for meg med angsten, godt for deg», «Jeg kjenner meg igjen». I tillegg har vi fått tilbakemeldinger på at utstillingen åpner opp for samtale om vanskelige tema, mellom venner og mellom foreldre og barn.

Når jeg ser disse tilbakemeldingene tenker jeg at vi med utstillingen U;REDD har lykkes med å legge til rette for en opplevelse, som kan gi rom for både dialog og refleksjon.

Jeg har også observert at utstillingen har vært brukt brukes som såkalt stillerom. Jeg har sett at folk går inn i museumrommet for å ta telefoner eller ha en samtale. På sitt vis kan vel dette også tolkes som et bevis på at vi har lykkes med å skape et rom der folk kan ta en pause fra en hektisk hverdag eller få fred og ro.

«Jeg er redd for at jeg ikke kommer til å takle smertene! Jeg ser for meg at det kommer til å gjøre så vondt at jeg får helt panikk!» Dette er eksempler på vanlige bekymringer hos kvinner med fødselsangst.

Om lag 20 % av alle gravide kvinner strever med angst for å føde. Fødselsangst er assosiert med en rekke negative konsekvenser for både mor og barn før, under og etter fødsel. Eksempler på dette er søvnvansker i svangerskapet, økt forekomst av keisersnitt, lengre fødsel og sårbarhet for utvikling av depresjon og angst i tiden etter fødsel. Angst og depresjon i spedbarnstiden er igjen forbundet med blant annet vansker i tilknytningen mellom mor og barn, utfordringer med amming og forhøyet stressnivå hos barnet. For noen kvinner vil dessuten frykten for fødsel være så sterk at de ikke tør å bli gravide. Alt dette gjør det svært viktig å utvikle gode behandlinger for fødselsangst.

Frykt for fødselssmerter er én komponent i fødselsangst. Smerter under fødsel skyldes først sammentrekninger i livmor- og livmorhalsmuskulaturen slik at livmorhalsen åpner seg. Seinere i fødselsforløpet stammer smertene fra trykk og strekking av muskler, bindevev og hud i bekkenbunnen. Samtidig vet vi smertene påvirkes av kvinnens opplevelse av mening i smertene, hennes tolkning av dem og hvorvidt omgivelsene oppleves som trygge og støttende.

Vår opplevelse av fødselssmerter skyldes altså ikke bare biologiske faktorer. Psykologiske og sosiale forholder spiller også inn. En slik helhetlig forståelse av smerte kalles i fagmiljøer «den biopsykososiale modellen for smerte». Hvis man vet hvordan ulike forhold påvirker smerteopplevelsen, har man større mulighet til å mestre smertene. Det kan føre til at angsten for å føde dempes. Dette er med andre ord viktig kunnskap for kvinner med fødselsangst.

Undervisning om biopsykosial forståelse av smerter og mestring av fødselssmerter er imidlertid ikke tidligere prøvd ut som behandling av fødselsangst. I min masteroppgave i Klinisk helsevitenskap – smerte og palliasjon valgte jeg derfor å utvikle et undervisningsopplegg om mestring av fødselssmerter basert på en slik helhetlig forståelse av smerte. Dette ble prøvd ut som en pilotstudie blant en gruppe kvinner med fødselsangst.

Utvalget besto av fem kvinner rekruttert via Svangerskapspoliklinikken ved St. Olavs hospital. Kvinnene deltok på tre undervisningskvelder fordelt på tre uker. Her lærte de blant annet om hvordan omgivelser og våre egne og andres tanker, følelser og handlinger påvirker hvordan vi opplever smertene. Sentralt her er kunnskap om at vi føler mindre smerte når vi er avslappet i kropp og sinn. Deltakerne fikk opplæring i øvelser for å avspenne kroppen og lærte mentale teknikker for å beholde roen og troen på seg selv underveis i fødselen.

Kvinnene fylte ut et spørreskjema før og etter kursrekken, samt et evalueringsskjema etter siste kurskveld. Deltakerne ga kurset svært gode tilbakemeldinger, og de rapporterte reduserte nivåer av fødselsangst og lavere forventning om fødselssmerter etter å ha deltatt på kurset. Utvalget er for lite til at det kan konkluderes, men studien gir lovende resultater.

Masteroppgaven bidrar med et forslag til en ny type behandling for fødselsangst, viser hvordan et forskningsprosjekt for å undersøke effekten av behandlingen kan gjennomføres og peker på viktige områder for videre forskning. Fremtidige studier bør gjennomføres for å undersøke hvorvidt undervisning om biopsykososial forståelse av smerter kan være god behandling for fødselsangst. Det vil være av stor betydning for mange gravide kvinner og deres barn!

Gunnar Morken

Av Gunnar Morken, instituttleder ved Institutt for psykisk helse.

Denne uken åpner utstillingen U;REDD- en utstilling om angst i Medisinsk museum.

Det er viktig å synliggjøre temaet angst for å fremme forståelse, kunnskap og åpenhet omkring angst og angstlidelser, og skape håp om at det går an å bli bedre for de som har plager. Medisinsk museum er godt egnet for å gi dette tema oppmerksomhet og museet synliggjør det nære samarbeidet mellom NTNU og St. Olavs hospital.

U;REDD er en visuell utstilling og de sterke illustrasjonene uttrykker tema på en treffende måte. Jeg håper mange får anledning til å se utstillingen.

U;REDD er en visuell utstilling og de sterke illustrasjonene uttrykker tema på en treffende måte, skriver Gunnar Morken. Kunstnerisk utsmykning er det Nina Eide Holtan (tegning) og Marte Huke (tekst) som står for.

Hva er angst og hvordan kan den behandles?

Angst brukes både om følelser eller reaksjoner som de fleste av oss har i gitte situasjoner og om sykdommer som gir redusert funksjon eller livskvalitet. Vi mennesker er skapt slik at vi kan mobilisere ekstra ressurser eller krefter i nødssituasjoner der vi er forberedt å kjempe imot eller flykte unna. Det er på mange måter det samme som skjer under et angstanfall, der mange får hjertebank, pustevansker, svette, skjelvinger og tanker om at det skal skje noe farlig slik at en er forberedt på å handle som ved reelle farer.

I et angstanfall kommer disse reaksjonene eller symptomene i situasjoner der de ikke er nyttige, men heller plager oss.  Kommer det så ofte at det går ut over evnen vår til å fungere, kan vi kalle det en angstlidelse og det er da riktig med behandling. Mange kan få dette i helt bestemte situasjoner som å møte et dyr eller et insekt en frykter, mens andre synes det er svært ubehagelig å få oppmerksomhet mot seg eller være redd for å være alene.

Hvis en har plager som begrenser evnen til å fungere, kan det være riktig å kontakte fastlegen. Det er god behandling for angst i dag. Den første behandlingen består gjerne av en kombinasjon av samtaler og øvelser der en trener på det som er vanskelig.

De fleste behandlingene krever at vi gradvis utsetter oss for de situasjonene som provoserer frem angstsymptomer hos oss. En slik behandling kan være ubehagelig, men når det skjer i samarbeid med noen fra helsevesenet, får de fleste det til og får bedring av symptomene.

Utstillingen vil skape mer åpenhet om psykisk helse og angstlidelser, og gi håp til de som sliter. Illustrasjon ved Nina Eide Holtan.

Psykiske lidelser er en viktig årsak til redusert funksjon hos unge mennesker, og behandling av angstlidelser tidlig i livet vil kunne ha stor betydning. Mange får vansker med å klare seg på skole og i arbeid og det er viktig at samfunnet har et godt og lett tilgjengelig behandlingstilbud. Samtidig er det viktig at vi alle arbeider med å skape et samfunn der de unge får en best mulig oppvekst. Bruk av rusmidler er svært uheldig hvis man samtidig har psykiske vansker enten man er ung eller gammel.

Mange har søvnvansker og vansker med å styre døgnrytmen. Hvis en samtidig har andre psykiske vansker, blir disse ofte bedre hvis søvnen blir bedre. Det ser ut til at bruken av smarttelefon, nettbrett og pc utover kvelden og natten forstyrrer søvnen til mange.

Det er utviklet gode behandlingsformer for søvnlidelser der en arbeider med døgnrytme, styring av lys og mørke og av aktivitet på dagtid og begrenser den tiden man ligger søvnløs i sengen. I det nye akuttbygget ved avdeling Østmarka er slike behandlingsmetoder tatt i bruk også for pasienter som er akutt innlagt i sykehus.

Jeg ønsker Medisinsk museum lykke til med utstillingen og jeg vil oppfordre ansatte ved NTNU, St. Olavs hospital og andre til å komme og se den.

Jeg vil også takke de som står bak utstillingen for å bidra til å spre kunnskap og bidra til mer åpenhet om psykisk helse.

Blogger: Frode Fossvold-Jørum
Seniorkonsulent – kommunikasjon og formidling ved RKBU Midt-Norge

Å nei, det skal være klassefest igjen! Hos Vibeke. Jeg hater klassefester. Det blir så mye bråk, det er ingen lærere der som passer på og kanskje må jeg danse med ei jente. Kanskje vil de andre gjøre narr av den nye buksa mi eller så begynner alle å le av meg bare fordi jeg kommer. Og du vet aldri hva Ludvig kommer til å gjøre. Det er tryggest å late som om jeg er syk eller skal reise bort.

Jeg er 12 år og er både flink på skolen og i idrett, men jeg har alltid vært fryktelig sjenert og veldig lite glad i fremmede omgivelser og masse folk rundt meg. Jeg løp alltid og gjemte meg når det kom folk til gårds og hvis jeg måtte være med bort, kunne jeg ofte insistere på å være igjen i bilen fordi jeg ikke ville inn. Utenfor bilen var det fremmed og utrygt. I bilen satt jeg i timevis og kjedet vettet av meg. Men det var bedre enn å måtte være med inn. Hva om noen spurte meg om noe jeg ikke visste svaret på? Tenk om jeg gjorde noe flaut?

Jeg husker godt den klassefesten. At jeg ikke var der. Jeg satt trygt på rommet hjemme. Telefonen ringte hos oss den lørdagskvelden og mamma tok den. Jeg fryktet hva som ville skje. Telefonsamtaler var også utrygt og skummelt, fordi du aldri visste hvem som var i den andre enden og hva de ville. Det var ingen måter å beskytte seg mot det som kom. Men denne gangen visste jeg hvem som ringte. Det var de andre i klassen. “Frode, det er til deg!”. Å fytte. Fyttefyttefytte. Jeg kaldsvettet. Kikket nesten sint bort på mamma. Ville rømme.

Jeg tok opp røret. Det var masse lyd der inne. Både jente- og guttestemmer som ropte og lo. Det var Ludvig, mens alle sammen sto bak og hørte på. Han ville vite hvorfor jeg ikke var der. – Alle de andre er her! Og så lo han på sin helt egen måte, som var helt lik om han lo hjertelig eller ondskapsfullt. Det var helt umulig å vite. Og det gjorde de andre også. De lo og ropte. Jeg husker ærlig talt ikke mer. Jeg må ha lagt på. Og så begynte jeg å grue meg til mandag. På hva som skulle skje, hva de ville si. Veldig mye av min barndom gikk med til å engste meg for hva som kunne skje. Joda, jeg ble ertet en god del, men jeg overlevde. Og senere oppdaget jeg at jeg var munnrapp og morsom. Da løste mye seg.

Senere har jeg fått høre at ei i klassen husker det som om de oppriktig lurte på hvorfor jeg ikke var der og om jeg hadde det bra. Kanskje stemmer det, kanskje ikke. Men det er uansett ikke slik jeg husker det. Jeg husker det som en opprivende hendelse som på mange måter sitter i kroppen ennå.

I dag har jeg blitt 41 år og den opplevelsen sitter fortsatt i kroppen. Jeg husker alle disse små hendelsene som store og delvis traumatiske. Utryggheten, følelsen av å ikke høre til, at alle andre egentlig ikke likte meg. Redselen for hva andre egentlig tenkte om meg. Det har uten tvil preget det voksne livet mitt når det kommer til mellommenneskelige forhold. Når alt kommer til alt tror jeg ikke helt på at andre egentlig liker meg (tross at alt tilsier at jeg er en godt likt person) og jeg har det med å takke nei til sosiale sammenkomster. Helt til jeg ikke lenger blir invitert. Ikke fordi jeg ikke vil, men ofte blir det bare sånn.

Det er noen mønster som går igjen og som jeg har hatt hele livet. Og de blir ikke svakere, uansett hvor mye jeg er klar over det. Tvertimot. Når det er sagt, så er jeg et velfungerende og oppegående menneske i dag, med mine utfordringer. Slik som alle andre. Hei, jeg skriver jo om dette i jobben min (en jobb jeg er rimelig stolt av, forøvrig)!

Men mange har hatt og har det mye verre enn meg. Mye av det jeg slet med er symptomer på sosial angst. Sosial angst er nemlig mye mer utbredt enn du kanskje tror.

Sosial angst rammer 13% av den norske befolkning i løpet av livet og er den tredje mest vanlige psykiske lidelsen. Den kalles også “den oversette angstlidelsen” og de færreste oppsøker behandling.  Å være sammen med andre, eller bare tanken på det, kan f.eks. være en fysisk prøvelse som kan føre til både vondt i hode og mage, hjertebank og svetting. Det kan også føre til ensomhet, siden man selv vet at denne angsten er overdreven. Men hva ligger i få diagnosen sosial angst?

Det kan f.eks. være:

• Engstelig og vet ikke hva man skal gjøre i en pinlig/ny situasjon
• Engstelig sammen med andre
• Engstelig når man må gjøre noe mens andre ser på en
• Engstelig når man må snakke eller lese høyt foran en gruppe
• Før: svett, hjertet slår fort og/eller vondt i hodet eller magen
• Før: tenker på alt som kan gå galt

Her er “Rob” som forteller om dette:

Jeg personlig utviklet nok aldri symptomer alvorlige nok til at jeg kunne blitt diagnostisert med sosial angstlidelse, men hadde jeg ikke tatt tak i mye av dette på egen hånd, kunne det kanskje gått feil vei. For engstelsen for de minste ting var tidvis dominerende i livet mitt. Det har likevel aldri gått utover muligheten min til å leve et normalt liv. Men at symptomene var sterke nok til at det gikk utover livskvaliteten min, det er det ingen tvil om.

Vi vet ikke så mye om sosial angst hos unge. Postdoktor Ingunn Ranøyen hos oss ved RKBU Midt-Norge ville i sin avhandling finne ut mer om dette. Med funn fra 7669 ungdommer i Nord-Trøndelag mellom 13 og 18 år, jevnt fordelt mellom gutter og jenter, fant man at så mange som 1 av 4 jenter og 1 av 6 gutter rapporterer å ha høye nivåer av sosial angst (uten at det nødvendigvis kvalifiserer for å ha diagnosen sosial angstlidelse).

Men ikke bare begynner det tidlig, men veldig mange drar med seg disse lidelsene inn i voksen alder og vil oppleve en lavere livskvalitet enn det de fortjener. Det er da litt trist å tenke på at mange kunne unngått dette hvis de hadde visst at det som plager dem er normalt, og at de ikke er alene om det. Og at både selvhjelp og profesjonell behandling kan hjelpe.

Foto: Thinkstock

Det er viktig å merke seg at det å ha en psykisk lidelse er noe annet enn å ha bekymringer. Har du en slik lidelse går det utover mulighetene dine til å leve et normalt liv, mens det å bekymre seg for å møte nye mennesker eller situasjoner er normalt (og sunt!).

Jeg må tenke tilbake på den tolvårige versjonen av meg selv, som var uvitende om at det jeg følte ikke var noe jeg hadde trengt å oppleve så sterkt. At jeg kunne ha fått hjelp til å håndtere det bedre. Men det var ingen som skjønte hvordan jeg egentlig hadde det, og kanskje minst av alle meg selv. For meg var det jo normalt. Det var slik det var for meg. Så det føles viktig for meg at flere unge mennesker som sliter med slike symptomer selv, eller som har en venninne eller en kompis som gjør det, får vite om dette. At de ikke er alene.

Under Ungdommens forskernatt på NTNU fredag 25. september skal Ingunn ha et lite foredrag for ungdommer fra videregående skoler i Trøndelag om sosial angst og sine funn rundt dette. Foredraget er kalt “Sosial angst – vanligere enn du tror” og mitt håp er at det er noen som i den salen som får seg en vekker, på en eller annen måte, og gjør noe med det. Eller kanskje du deler dette blogginnlegget?

For sosial angst er ikke noe som trenger å være der for alltid. Det er det ingen som fortjener.

En del av innholdet i dette blogginnlegget er hentet fra Ingunn Ranøyens presentasjon, som igjen er basert på hennes avhandling “Internalizing symptoms In adolescence – Familial aggregation and other psychosocial factors” (2015).

Presentasjonen hun skal holde kan du se her (PowerPoint Online)

Oppdatert 28.09.2015: Her er foredraget i videoform:

Oppdatert 01.10.2015: 
Radioinnslag på morgensendingen til NRK Trøndelag
Nettsak om sosial angst fra NRK Trøndelag

—-

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Ingunn Ranøyen forsvarte seg godt. Foto: Frode Jørum

En ikke altfor synlig nervøs, men like fullt tydelig spent Ingunn Ranøyen forsvarte fredag 24. april sin avhandling “Internalizing symptoms in adolescence – Familial aggregation and other psychosocial factors” for graden ph.d. i klinisk medisin. Spenningen var nok på sin plass, for 1. opponent og seniorforsker Eyvind Ystrøm fra Folkehelseinstituttet hadde bestemt seg for å virkelig grille Ranøyen på statistikk.

For oss (få) legmenn i salen var det ikke mye informasjon om den gode forskningen å hente ut fra denne delen av disputasen. Litt klokere ble vi da Pia Jeppesen, 2. opponent og førsteamanuensis fra Child and Adolescent Mental Health Center i København, gjennomførte sin utspørring. Hun var opptatt av motivasjonen som lå bak forskningen som var gjort og hva slags resultat som var kommet ut av det.

Men uansett hva kandidaten ble spurt om, gjorde hun en solid innsats med å forsvare avhandlingen og mottok fortjent hyllest fra salen etterpå. Deretter var det mange varme klemmer ute i foajeen ved Medisinsk-teknisk forskningssenter. Blant kolleger blir Ranøyen omtalt som litt av et statistisk wunderkind, selv om hun ikke har dette som sitt felt, og som innehaver av gode metodiske evner. Respekten blant de oppmøtte var derfor merkbar, selv fra de som gradmessig ligger et stykke foran.

Foreldres velvære har betydning for barna

Ranøyen har i sin avhandling forsket på depresjon, generell angst og sosial angst hos ungdom. Det var flere psykososiale faktorer som ble undersøkt.  Hovedfokus var på sammenhengen mellom foreldres symptomer og symptomene deres barn hadde. I midlertid er forskningen på dette feltet generelt ganske begrenset fordi fedre sjelden har blitt inkludert.

Kunnskapen fra denne avhandlingen vil kunne ha betydning for forebygging og behandling for angst, depresjon og sosial angst.

Kjønn har ikke noe å si

Det Ranøyen har funnet er at foreldrenes symptomer på angst og depresjon var relatert til angst, depresjon, sosial angst, lav subjektiv velvære og lav selvtillit hos ungdom. Om det er mor eller far som har symptomer hadde ikke noe å si. Far har altså like mye å si for barnets velvære som det mor har. Kort fortalt har ikke kjønnet til foreldrene og barnet noe å si for barnets problemer eller reduserte velvære. Ranøyen fant også at om ungdommen hadde lav selvtillit, ble sammenhengen mellom foreldrenes og ungdommens problemer forsterket.

Ungdoms fysiske aktivitet (her definert som minst én treningsaktivitet i uka utenom skoletid) reduserte sammenhengene mellom problemer mellom mødre og ungdom. Det er første gang dette har kommet fram i forskningssammenheng, og selv om funnene er viktige så må dette bekreftes av fremtidig forskning før en kan bruke resultatet i forebyggingsarbeid.

Sosial angst blir sjelden oppdaget

Symptomer på sosial angst ble ofte rapportert av ungdommer både i befolkningen generelt og av pasienter i psykiatrien, men få pasienter hadde fått diagnose sosial angst i BUP. Sosial angst-symptomer var relatert til akademiske skoleproblemer, å bli utsatt for mobbing, spiseproblemer og problemer med kviser. Disse relaterte problemene kan være lettere å oppdage enn sosial angst i seg selv, og et fokus på disse kan bidra til å øke identifisering av slike symptomer.

En generell konklusjon på avhandlingen er at den viser viktigheten av at hele hjelpeapparatet forholder seg til hele familien så tidlig som mulig, for å kunne redusere byrdene og kostnadene hos både familien og samfunnet generelt. En familie som helhet ser ut til å ha mye å si for den psykiske velværen til det enkelte barn.

RKBU Midt-Norge driver forskning, utvikling, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Senteret ligger under Det medisinske fakultet og er et av fire regionsenter i Norge. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Etter disputasen. Fra venstre: Administrator og førsteamanuensis Anne Mari Undheim (RKBU), veileder og førsteamanuensis Thomas Jozefiak (RKBU), Ingunn Ranøyen, professor Anne Mari Sund (RKBU), 1. opponent og seniorforsker Eyvind Ystrøm (Folkehelseinstituttet), 2. opponent og førsteamanuensis Pia Jeppesen (Child and Adolescent Mental Health Center, Glostrup, København) og veileder og professor Jan Wallander (University of California).

Fra midten: Veilederne Thomas Jozefiak og Jan Wallander. Foto: Frode Jørum

2. opponent Pia Jeppesen. Foto: Frode Jørum

1. opponent Eyvind Ystrøm. Foto: Frode Jørum

Ingunn Ranøyen legger fram sine funn. Foto: Frode Jørum

Professor Anne Mari Sund fra RKBU Midt-Norge ledet disputasen. Foto: Frode Jørum

]]> /fedre-er-like-viktige-for-den-psykiske-velvaeren-til-barn/feed/ 0 /depresjon-gir-okt-risiko-for-hjertesvikt-en-ny-studie-fra-hunt-2/ /depresjon-gir-okt-risiko-for-hjertesvikt-en-ny-studie-fra-hunt-2/#respond Wed, 10 Sep 2014 13:10:45 +0000 /?p=10013

Blogger: Lise Tuset Gustad,
PhD-stipendiat ved Institutt for nevromedisin

I en tidligere blogg  skrev jeg at vi fant økt risiko for å få førstegangs hjerteinfarkt om man hadde symptomer på depresjon (1). I en ny studie har vi også funnet økt risiko for hjertesvikt (med og uten forutgående hjerteinfarkt) ved depresjonssymptomer (2).

Hjertesvikt er en svekkelse av hjertets evne til å pumpe blodet rundt, mens hjerteinfarkt er en akutt tilstand der blodtilførselen i en del av hjertet har stoppet opp. Selv om 60% av hjertesvikt tilfeller oppstår etter et hjerteinfarkt, kan hjertesvikt også oppstå ved annen sykdom, slik som for eksempel høyt blodtrykk eller diabetes.

Denne nye studien er den første store undersøkelsen på en generell befolkning som ser på risiko for hjertesvikt ved angst og depresjonssymptomer. Over 62000 personer fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT 2 1995-97) som hadde svart på spørsmål om angst og depresjon (HADS) og som ikke var kjent med hjertesvikt fra tidligere ble inkludert.

Etter gjennomsnittlig 11.3 år med oppfølging fant vi at de med depresjonssymptomer hadde høyere risiko for hjertesvikt, men ikke personer med angstsymptomer. Jo høyere man scoret seg selv på depresjonssymptomer, jo større var risikoen for hjertesvikt – dette kalles for en dose-respons relasjon.

Vi fant at en person som har en moderat til alvorlig HADS-depresjon score (≥11 på en skale fra 0 til 21) hadde 46% økt risiko for fremtidig hjertesvikt etter at vi hadde tatt høyde for kjente forskjeller pga alder og kjønn. Denne risikoen holdt seg svært stabil når vi justerte for sosioøkonomiske faktorer (utdanning, sivilstatus) og hjertekar-risiko (blodtrykk, puls, røyking, inaktivitet, kroppsmasse indeks, diabetes, alkohol, kreatinin, kolestrol). Selv ved justering for tidligere hjerteinfarkt og når det ble tatt tidsmessig hensyn til hjerteinfarkt under oppfølging var risikoen fortsatt 41%.

Det overrasker kanskje at vi fant denne sammenhengen kun for depresjon og ikke for angst, og i artikkelen vår prøver vi å finne forklaringer for det. Vi vet fra før at tradisjonelle risikofaktorer for hjertesvikt slik som for eksempel inaktivitet, røyking og alkohol som regel er sterkere forbundet med depresjonssymptomer enn angstsymptomer (3). En del av denne uheldige adferden er også vist å fremkalle betennelsesreaksjoner (4) som kan gi både depresjonssymptom og hjertesvikt (5), noe som kan forklare sammenhengen mellom depresjon og hjertesvikt – altså at begge sykdommer kan ha en felles årsak.

En annen virkningsmekanisme kan være at depresjon utløser stress hormoner mer enn hva angst gjør (5). Dessverre hadde vi ikke mulighet å analysere blodet for å studere betennelsesreaksjoner eller stress hormoner, så vi fikk ikke testet om dette var virkningsmekanismene bak den økte risikoen. Dette håper vi at framtidig forskning kan gi svar på.

En tredje mulig virkningsmekanisme har å gjøre med at personer med depresjon oftere har det vanskeligere for å følge opp medisinske råd enn personer med angst (6). Med andre ord, kanskje de hadde samme risiko i utgangspunkt men personer med angst var flinkere til å bruke riktig medikasjon. Dessverre hadde vi ikke gyldig informasjon om deltagernes medisinbruk og kunne ikke se om dette var virkningsmekanismen. Så her må vi støtte oss på annen litteratur. Vi vet at såkalte tricykliske antidepressiva kan skade hjertefunksjon, mens andre, såkalte SSRI preparater som behandler depresjonssymptomerer funnet trygge for hjertefunksjon (7, 8). En amerikansk studie av krigsveteraner viste likevel at risikoen for hjertesvikt var høyere blant de som ikke fikk enn hos de som fikk psykofarmaka ved symptom på angst og depresjon (9) Denne amerikanske studien antyder at medisiner mot angst og depresjon beskytter mot utvikling av hjertesvikt, men bevisene for dette er enda svært svake. I klinisk praksis ser man ofte at samme pasient har både angst og depresjonssymptomer samtidig, og det er anbefalt at man tar hensyn til begge når man planlegger passende behandlingsstrategier (10).

Selv om ikke det er sikkert bevist at behandling for depresjonssymptomer gir redusert hjertesviktrisiko, så er det anbefalt å behandle depresjon, om ikke annet for å øke livskvaliteten til pasienter med risiko for hjertesvikt (10). Det finnes effektive metoder for å behandle depresjon og dette kan hjelpe pasienters evne til å ta vare på sin egen helse og slik forebygge sykdommer generelt.

1.            Gustad LT, Laugsand LE, Janszky I, Dalen H, Bjerkeset O. Symptoms of anxiety and depression and risk of acute myocardial infarction: the HUNT 2 study. European heart journal. 2014;35(21):1394-403.

2.            Gustad LT, Laugsand LE, Janszky I, Dalen H, Bjerkeset O. Symptoms of anxiety and depression and risk of heart failure: the HUNT Study. European journal of heart failure. 2014;16(8):861-70.

3.            Herrmann C, Brand-Driehorst S, Buss U, Ruger U. Effects of anxiety and depression on 5-year mortality in 5,057 patients referred for exercise testing. Journal of psychosomatic research. 2000;48(4-5):455-62.

4.            Berk M, Williams LJ, Jacka FN, O’Neil A, Pasco JA, Moylan S, et al. So depression is an inflammatory disease, but where does the inflammation come from? BMC medicine. 2013;11:200.

5.            Nair N, Farmer C, Gongora E, Dehmer GJ. Commonality between depression and heart failure. The American journal of cardiology. 2012;109(5):768-72.

6.            Johansen A, Holmen J, Stewart R, Bjerkeset O. Anxiety and depression symptoms in arterial hypertension: the influence of antihypertensive treatment. the HUNT study, Norway. EurJEpidemiol. 2012;27(1):63-72.

7.            Glassman AH, Rodriguez AI, Shapiro PA. The use of antidepressant drugs in patients with heart disease. The Journal of clinical psychiatry. 1998;59 Suppl 10:16-21.

8.            McMurray JJ, Adamopoulos S, Anker SD, Auricchio A, Bohm M, Dickstein K, et al. ESC guidelines for the diagnosis and treatment of acute and chronic heart failure 2012: The Task Force for the Diagnosis and Treatment of Acute and Chronic Heart Failure 2012 of the European Society of Cardiology. Developed in collaboration with the Heart Failure Association (HFA) of the ESC. European journal of heart failure. 2012;14(8):803-69.

9.            Garfield LD, Scherrer JF, Hauptman PJ, Freedland KE, Chrusciel T, Balasubramanian S, et al. Association of Anxiety Disorders and Depression With Incident Heart Failure. Psychosomatic medicine. 2014;76(2):126-36.

10.          Hare DL, Toukhsati SR, Johansson P, Jaarsma T. Depression and cardiovascular disease: a clinical review. European heart journal. 2014;35(21):1365-72.

… selv når man justerer for usunn livsstil som inaktivitet eller røyking, viser forskningen vår at angst og depresjon gir økt risiko for hjerteinfarkt.

Angst og depresjon kan gjøre det tyngre å opprettholde en sunn livsstil, og på den måten gjøre oss mer utsatt for hjertesykdom. Særlig ved depresjonssymptomer er det for eksempel vanskelig å trene, slutte å røyke eller begynne å spise sunnere. Men selv når man justerer for usunn livsstil som inaktivitet eller røyking, viser forskningen vår at angst og depresjon gir økt risiko for hjerteinfarkt.

Illustrasjonsfoto: Istock

Blant nærmere 60 000 deltakere i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag i 1995-97 (HUNT 2) som aldri hadde hatt hjerteinfarkt fant vi at de som rapporterte om symptomer på depresjon og angst hadde større sjanse for å få hjerteinfarkt i fremtiden. De som rapporterte om depresjonssymptom hadde 31 prosent større sjanse for fremtidig hjerteinfarkt mens de som rapporterte om angstssymptomer hadde 25 prosent økt risiko for fremtidig hjerteinfarkt.

For deltakere som deltok i HUNT 1 i 1984-1986, i tillegg til i HUNT 2, og som rapporterte angst og depresjonssymptomer i begge undersøkelsene, var risikoen hele 52 prosent større for fremtidig førstegangs hjerteinfarkt.

Resultatene våre ble nylig publisert i European Heart Journal, et av de ledende hjertetidsskriftene i verden. Vår forskningsartikkel ble dessuten profilert som redaktørens utvalgte artikkel i tidsskriftet. Denne æren tror vi ble oss til del på grunn av det generøse oppmøtet i HUNT koblet med gode sykehusregister i Helse Nord-Trøndelag. HUNT materialet tillot oss å gjøre analyser som ikke var beskrevet så godt i litteraturen fra før.

Det er ennå usikkert om man kan redusere hjerte-kar risiko ved å behandle angst eller depresjon. Det anbefales likevel at man bør finne ut av om hjertpasienter har depresjon og gi behandling for den.

Risikoen for å få hjerteinfarkt ved depresjonssymptom var størst første fem år etter deltagelse i HUNT. Antageligvis skyldes dette at at åreforkalkning er en sykdom som utvikles over tid, og som kan gi både depresjon og hjerteinfarkt. For angst og repeterte angst og depresjonsplager så vi at risikoen for hjerteinfarkt var størst for de med samtidig kronisk sykdom, slik som for eksempel diabetes eller kreft.

Så hva skal vi gjøre med deprimerte og engstelige pasienter vi møter? Vår studie så ikke på bruk av medisiner eller behandling for angst og depresjon, så her må vi støtte oss på annen forskning. Det er ennå usikkert om man kan redusere hjerte-kar risiko ved å behandle angst eller depresjon. Det anbefales likevel at man bør finne ut av om hjertpasienter har depresjon og gi behandling for den. Antageligvis er det bedre jo fortere man tar slike symptomer alvorlig, for i en studie fant man 48 prosent redusert dødlighet av hjerte-kar sykdom hos diabetespasienter som fikk depresjonsbehandling før hjertesykdom hadde startet. Og når man en gang i fremtiden kommer nærmere virkningsmekanismen bak den økte risikoen blir det nok lettere å finne medisiner eller behandlinger som reduserer hjertesykdom.

Det er viktig å minne om at behandling for depresjonssymptomer kan øke livskvalitet og evne til å glede seg over livet, særlig dersom man starter behandling tidlig i et depresjonsforløp. Dagens moderne behandling anses videre som trygt for hjertefunksjon. I praksis har pasienter både angst og depresjon samtidig, og man bør behandle begge tilstander for å få mer varig bedring. Og er ikke evnen til å glede seg mer over livet ett verdig mål i seg selv?

Referanser:

Gustad, LT, Laugsand, LE, Janszky, I, Dalen, H, Bjerkeset, O. Symptoms of anxiety and depression and risk of acute myocardial infarction: the HUNT 2 study.
European Heart Journal (2014) 35, 1394–1403

Hare DL, Toukhsati SR, Johansson P, Jaarsma T. Depression and cardiovascular disease: a clinical review. European Heart Journal. 2014, 35:1365-72

Stewart JC, Perkins AJ, Callahan CM. Effect of collaborative care for depression on risk of cardiovascular events: data from the IMPACT randomized controlled trial. Psychosom Med 2014;76:29–37