Mennesker har i flere tusen år, i ulike verdensdeler og av ulike grunner, gjort iherdige forsøk på å bevare menneskekroppen slik at den ikke skal gå i forråtnelse etter sin død. Felles for de fleste forsøkene var at man ender opp med en kropp som enten er veldig skjør, uttørket eller inneholder giftige substanser – eller en kombinasjon av disse.

Innen medisinsk forskning og undervisning har det også gjennom flere hundre år vært gjort forsøk på å stoppe de naturlige nedbrytningsprosessene som skjer i en kropp etter at den dør. Dette ble gjort både for å kunne studere og forstå menneskekroppens anatomi og fysiologi bedre, men også for å kunne oppbevare kroppene over lengre tid til undervisningsformål. De mest vellykkede metodene for å få til dette innebar alltid bruk av giftige kjemikalier.

Det var ikke før på slutten av 1970-tallet ved Universitetet i Heidelberg, Tyskland, at lege og underviser Gunther von Hagens klarte å utvikle en metode som stanset forråtnelsesprosessene helt, og i tillegg var de ferdige preparatene ikke giftige, de var luktfrie, solide og de kunne håndteres med bare hender. Nå hadde man endelig en metode for å lage detaljerte og varige anatomiske preparater til undervisningsformål der studentene kan holde i og studere preparater uten hansker og uten å bli eksponert for kjemikalier.

Metoden som Gunther von Hagens utviklet kalte han for “plastinering”. Kort fortalt så er plastinering en prepareringsteknikk der vann og fett i et preparat erstattes med silikon eller plast.

Standard plastineringsteknikk foregår i fire hovedtrinn:

Disseksjon og fiksering

Først fikseres preparatet med formalin, som er et kjemikalie som stanser nedbrytningsprosessene, og deretter dissekerer man frem de anatomiske strukturer man ønsker å vise frem.

Denne delen av plastineringsprosessen er slik man har laget preparater for undervisningsformål i mange tiår. De neste stegene i prosessen beskriver hvordan man nå kan bytte ut preparatets kjemikalieholdige væske med silikon.

Dehydrering og avfetting

Vann og fett kan ikke byttes ut direkte med silikon. Derfor må vann og fett først byttes ut med noe som kan byttes ut med silikon – og det er aceton. Først legges det ferdig dissekerte preparatet i aceton i -20 grader celsius. Aceton, som er et kraftig løsemiddel, vil nå trekke vannet og noe fett ut av preparatet. Etter at vanninnholdet i preparatet er under 1% overføres preparatet til romtemperert aceton, som er mer effektivt for å løse opp det resterende fettet.

Tvungen impregnering i vakuumtank med silikon

Det nå acetonmettede preparatet overføres til en vakuumtank fylt med flytende silikon, som også holder -20 grader celsius for å hindre at preparatet krymper. En vakuumpumpe trekker luften ut av vakuumtanken slik at det skapes et så lavt trykk at acetonen i preparatet begynner å fordampe. Det gjør at silikonen i vakuumtanken trekker inn i preparatet, og i løpet av noen dager har silikonen erstattet acetonen.

Posisjonering og herding

Nå tas det silikonimpregnerte preparatet opp av vakuumtanken og plasseres i ønsket posisjon, og silikonen herdes til slutt ved hjelp av en spesiell gass som reagerer med silikonen og gjør den hard.

Plastinering er en kostbar og tidkrevende prosess som vanligvis, avhengig av størrelsen på preparatet, tar fra 4 til 12 måneder til preparatet er ferdig til bruk og utstilling. Plastineringsteknikken kan brukes på de fleste virveldyr, og det største preparatet som er laget hittil er et preparat av en elefant.

Fordelene med å bruke ekte plastinerte preparater i anatomiundervisning i tillegg til å bruke plastmodeller, plansjer og datamodeller er åpenbart store. Plastmodeller, plansjer og databaserte etterligninger av menneskets anatomi gir et godt innblikk i hvordan menneskets anatomi gjennomsnittelig ser ut, mens ekte plastinerte preparater viser hvordan anatomien virkelig er – med mer detaljrikdom. Ikke minst viser ekte preparater hvor forskjellig vi er innvendig. Mitt hjerte ser ikke akkurat likt ut som ditt, mine lunger ser annerledes ut enn dine. Noen av forskjellene kan være store, helt naturlige og ufarlige, mens andre forskjeller kan skyldes sykdom, miljøpåvirkning eller aldersforandringer.

Fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU etablerte Gunther von Hagens sin plastineringsteknikk i 1993, og NTNUs “Anatomisk samling” på Laboratoriesenteret ved St. Olavs Hospital har en samling preparater av organer som er laget etter samme teknikk som de utstilte preparatene i «Body Worlds Vital». Preparatene på “Anatomisk samling” kommer fra mennesker som har donert kroppene sine til forskning og undervisning, og i tillegg sagt ja til at NTNU kan beholde deler av kroppene så lenge det er ønskelig til undervisningsformål. For å sikre høy kompetanse i norsk helsevesenet er vi avhengig av at tilstrekkelig mange personer er villige til å stille sine døde legemer til disposisjon for forskning og undervisning.

Anatomisk samling på Laboratoriesenteret er først og fremst i bruk i undervisning av medisinstudenter og andre helsefagstudenter, men er også åpen for besøk fra skoleelever og andre som ledd i undervisning i anatomi, biologi og helsefag.

Body Worlds Vital er å se ved NTNU Vitenskapsmuseet i perioden 6. juni til 8. oktober 2017. Utstillingen består av preparater (organ, kroppsdeler eller hele kropper) fra døde mennesker og har som formål å bidra til økt kunnskap om menneskekroppens anatomi og fysiologi, og øke bevisstheten rundt vår egen helse.

Vitenskapsmuseet viser også utstillingen Lag på lag. Den viser de tre preparatteknikkene som NTNU bruker for å fremstille dyrepreparater. Her kan du se jerv, rotte, spurvehauk, hønsehauk og kattugle. Preparatene er laget av Jørn Ove Sæternes og Guus Wellesen ved MH-fakultetet, og Per Gätzschmann ved Vitenskapsmuseet.

Vitensenteret har også en egen utstilling, Mini Body Worlds, på biologirommene. Her vises plastinerte, menneskelige organer fra Fagenheten for anatomi, patologi og rettsmedisin.

Fotograf: Jørn Ove Sæternes

Tirsdag 29. april var det Åpen dag på NTNU. Både videregåendeelever og målbevisste 10.klassinger strømmet til standområdet.

Theo viser hvordan kroppen ser ut på innsiden. Foto: Per Hennning

Flere var interesserte i å høre om medisinstudiet – mange spørsmål dreide seg om opptakskrav, andre spurte om hvordan en typisk dag er i livet til en medisinstudent, vi fikk til og med spørsmål som «burde jeg slutte på profesjonsstudiet i psykologi etter 3 år og begynne på medisin?». Ikke alt var like lett å svare på. På standen kunne man lytte på sitt eget hjerte, og få testet sine reflekser. Noen fikk også undersøkt sin pupillerefleks og testet sine anatomikunnskaper om indre organer.

Ivar Skjåk Nordrum foreleste om rettsmedisin. Foto: Per Henning

Vi prøvde å legge vekt på de positive sidene ved å studere medisin ved NTNU, og samtidig gi et realistisk bilde av hvordan det er å være medisinstudent. De fleste fulgte spent med. Vi håper å se mange av elevene på St. Olavs hospital om et par år!

Åpen dag på NTNU ble arrangert på Gløshaugen. Over 800 elever kom på besøk. Elevene startet dagen med tale fra rektor Gunnar Bovim før de fikk tilgang til over 60 foredrag og aktiviteter.

Fra det medisinske fakultet stilte to foredragsholdere. Ivar Skjåk Nordrum snakket om «rettsmedisin» og Kirsten Selnæs om «Prostatakreft: sikrere diagnostikk med medisinsk teknologi». Begge hadde svært godt besøk under foredraget og det var fornøyde elever som strømmet ut etterpå.

Se flere bilder fra åpen dag her.

Blogger: Karina Bjørkedal

Nordmenn, påske og krim er i dag en etablert treenighet, men visste du at tradisjonen med påskekrim faktisk er særnorsk? Trolig startet det hele med et svært vellykket reklamestunt…

Påsken 1923 rykket forlegger Harald Grieg inn en annonse i Aftenposten. Annonsen, som var til forveksling lik et vanlig nyhetsoppslag, hadde tittelen «Bergenstog plyndret i natt». NSB mottok bekymrede henvendelser fra pårørende, som hvis de bare hadde lest saken litt nøyere ville oppdaget at resten av teksten reklamerte for den nye krimboken til Nordahl Grieg og Nils Lie. Oppstusset gjorde naturlig nok mange nysgjerrige på romanen, noe som igjen førte til at boken ble en salgssuksess og påskekrimmen var et faktum.

I dag har alle bibliotek med respekt for seg selv påskeutstilling med krimbøker, påskeegg og kanskje til og med litt kvikklunsj. Vi på Bibliotek for medisin og helse er selvfølgelig intet unntak!

Men kanskje er du ikke interessert i å bruke påskeferien på fiksjonshistorier om mord og mysterier?  Fortvil ikke, vi har et tilbud også for deg. Vi har nemlig akkurat kjøpt en to måneders prøvetilgang til videoatlaset Acland Anatomy. Her kan du «etterforske» dødsfall gjennom å se videoer av obduksjoner. I tillegg til å vise menneskekroppens struktur på en naturlig måte, demonstrer videoene muskler, sener og ledds naturlige bevegelser.

Så enten du vil bruke påsken på et ekte eller oppdiktet dødsfall, ønsker alle vi på Bibliotek for medisin og helse deg en riktig god påske!

I første episode undersøker programleder Line Jansrud lungene til en gris. Denne episoden ble sendt 25. august. Nå på søndag får du se nærmere på hjertet og hjerteklaffene.

Newton-programleder Line Jansrud undersøker lungene på en gris (Foto: Marita Løvmo Iversen, NRK)

Forrige søndag var det hvordan bæsj blir til som var tema. Organene de bruker i serien er enten fra gris eller ku, fordi de ligner ganske mye på menneskets organer.

Line Jansrud er Newtons nye programleder. Hun er lege og har studert medisin i Bergen.

Newton går på NRK1 søndager kl 18.30.

Spørsmål:

Jeg og en venn lurer på noe. Hvorfor har vi fingre? Er det en spesiel grunn til det?
Fra to jenter.

Svar:

Mennesker er etterkommere etter primitive fisk som for kanskje 400 millioner år siden fant på å krype opp av urhavet for å kravle seg framover på land med fiskefinnene sine. I løpet av mange hundre millioner år og mangfoldige generasjoner har de fått etterkommere med svært forskjellig utseende og som har tilpasset seg ulike måter å leve på, ved det som kalles biologisk evolusjon. I hver generasjon er det små forskjeller mellom de forskjellige ungene, og de som er best tilpasset miljøet og levesettet får i sin tur flest etterkommere.

Med bitte små trinn ble ulike dyrearter til, og gradvis ble de stadig mer spesialisert i retning av en bestemt måte å tilbringe livet på. Noen fortsatte å leve delvis i vatn, slik som frosk, og har fått hender og føtter med svømmehud. Noen lærte seg etter hvert å fly og ble til fugler, og frambeina ble gradvis omdannet til effektive vinger. De som tilpasset seg et liv på landjorda, og som løp eller vandret rundt og spiste gras fra bakken, kunne få utviklet kraftige negler i form av klover slik som kyrne eller hover slik som hestene. Hos andre igjen ble neglene kraftige og spisse, det vi kaller klør, som våpen til å holde fast på og drepe byttedyr.

Menneskenes nærmeste forfedre levde til dels oppe i trærne, der de plukket bær og frukt, slik mange av vår nære slektninger fortsatt gjør. Da er fingre og lange tær nyttige både til å holde et fast grep rundt greiner og til å få tak i de beste, modne fruktene.

Seinere flyttet våre forfedre ned fra trærne og ut på slettelandskap, der de reiste seg opp og begynte å gå på to bein. Da er det bedre å ha brede føtter med korte tær. Men hendene, med lange og bevegelige fingre, kunne få nye oppgaver når menneskene lærte seg å balansere på bakbeina og dermed fikk forbeina frigjort til andre oppgaver, som å hente opp spiselige plantedeler fra bakken eller til å bruke våpen på jakt, og et utall andre nyttige ting som øker sjansen for å overleve. Og igjen er det de som er flinkest til å klare seg som får flest etterkommere. Så evolusjonen foretrekker de menneskene som har fingre og er flinke til å bruke dem.