Forekomsten av personer med overvekt, fedme og diabetes type 2 (T2D) har økt betraktelig de siste 30 årene i den vestlige verden, inkludert i Norge (1,2). Norske helsemyndigheter har i løpet av de siste ti årene kommet med flere politiske dokumenter som oppfordrer til at det skal iverksettes tilbud for å behandle og forebygge overvekt, fedme og diabetes type 2. (3,4).

I 2011 kom Helsedirektoratet med en anbefaling om at alle norske kommuner bør ha en Frisklivssentral med tilbud til personer som har behov for å endre levevaner, primært innen områdene fysisk aktivitet, kosthold og tobakk (5). For å tilpasse og utvikle tilbudene ved Frisklivssentraler på best mulig måte er kunnskap om deltakere viktig. Deltakerne ved Frisklivssentraler sine forutsetninger for endring er lite utforsket. I min doktorgradsavhandling var hovedmålet nettopp å øke forståelsen omkring deltakere på Frisklivssentraler sine forutsetninger for endring av levevaner i forhold til å redusere overvekt og fedme, samt å forebygge diabetes type 2 (6).

• Denne teksten er først publisert i bladet Diabetesforum nr 2. 2017

SAMTALE: Alle har like grunnvilkår – som å bli sett og møtt som menneske av et annet menneske. Illustrasjonsfoto: iStock.

Negative erfaringer og emosjonell bagasje

Deltakerne i min studie rapporterte et ønske om å endre levevaner fordi deres liv ble negativt påvirket av deres helsetilstand (7). Flere hadde tidligere prøvd å gå ned i vekt, noen ved behandling i spesialisthelsetjenesten eller i primærhelsetjenesten, mens alle hadde prøvd ulike slankekurer.

De forklarte at de satt fast i gammelt mønster selv om de hadde kunnskap om både trening og kosthold, men de hadde vanskelig for å gjøre noe med det (7). Det var på grunn av tidligere negative erfaringer og emosjonell bagasje fra barndom og fram til i dag at det var vanskelig å gjøre noe med det, fortalte de. Den emosjonelle bagasjen var knyttet til familie og sosiale forhold og omhandlet blant annet mobbing, trakassering, vold, overgrep, psykisk sykdom og rusmisbruk. Flere rapporterte også nåværende problemer i forhold til ektefelle, familie, på arbeidsplass og sosialt (7).

Emosjonell overbelastning kan føre til negativ mestringsatferd og undertrykkelse av følelser som igjen kan utløse en kaskade av vektøkningsinduserende effekter – som å spise for å undertrykke negative følelser, noe som igjen fører til appetitt oppregulering, lavgradig betennelse og muligens også redusert basalmetabolisme (8).

Belastende livshendelser – særlig i barndom og tidlig alder – kan sette seg i kroppen som kronisk stress, som igjen kan føre til negativ helsetilstand (9). Kronisk stress, for lenge og/eller for ofte, manglende muligheter for restitusjon, uforutsigelig eller ingen støtte; integritetskrenkelser, neglekt, kulde og kaos – alt kan skade hjernens utvikling og innskrives biologisk i kroppen (10). Hvis emosjonell overbelastning er blitt innskrevet biologisk i kroppen, kan det være en bremsende effekt for vektreduksjon, og da er det ikke så enkelt med en løsning som «å spise mindre og trene mer».

Personer med vektproblematikk kan i tillegg ofte være preget av skam på grunn av holdninger omkring overvekt i samfunnet – om at det er et personlig ansvar som henspeiler til mangel på selvkontroll i forhold til valg av levevaner (11). Følelsen av skam kan forsterkes hvis hovedvekten legges på personlig ansvar for overvekt og fedme (12). Internalisering av holdninger de blir møtt med i samfunnet, kan igjen føre til sosial isolasjon, helserelatert angst, sosial angst, depresjon og enda flere usunne mestringsstrategier (13). I tillegg kan det ikke å ha lyktes med tidligere forsøk på å gjøre endringer, være med på å gi skamfølelse, og det blir en nedadgående negativ spiral som er vanskelig å komme ut av.

Hvordan bidra til endring?

I min studie fant vi at deltakere som skal gjøre endringer i forhold til å redusere overvekt, fedme og forebygge diabetes type 2 har ulike forutsetninger, ulike erfaringer og ulike ressurser (14). Personer er motiverte for å gjøre endring gitt to aspekt: 1. kunnskap og informasjon, og 2. følelser og verdier. Helsefaglige utdanninger er gode på kunnskap og informasjon (15). Innen overvekt og fedme har både pasienter og helsepersonell vært skuffet over resultater av konservativ behandling som omhandler kosthold og fysisk aktivitet (16, 17). Deltakere som er fokusert på kosthold og fysisk aktivitet, går ofte tilbake til gamle vaner etter at de er ferdige med en behandlingsperiode (18).

I helsevesenet i dag er det mye som kan gjøres med finurlige metoder for å behandle det kroppslige, men hvis årsaken ligger i erfaringer og emosjoner, hjelper dette lite på sikt. I arbeid med personer med overvekt og fedme kan det se ut til at følelser og verdier ikke har hatt like stort fokus og dermed har vært «elefanten i rommet» (15).

Helsepersonell må ha en bevissthet og forståelse for viktigheten av deltakeres identitet, verdier, selvfølelse og følelser for å kunne bistå i arbeidet med endring (15). En samarbeidende relasjon basert på tillitt, aksept, respekt for personers autonomi, vektlegging av likeverdighet og å formidle empati, er viktig for å få fram motivasjon for endring (19). Ved å snakke om følelser, valg, livshistorie og livssituasjonen kan den enkelte selv komme fram til gode løsninger for seg selv, og/eller være mottagelig for råd (19). Det er vist at antall konsultasjoner som personer med overvekt og fedme har hatt hos fastlege, kan reduseres med 30 % ved at fastlegen benytter seg av å spørre, lytte og anerkjenne (20).

Selv om personer er ulike, har alle like grunnvilkår – som å bli sett og møtt som menneske av et annet menneske (21). Relasjonen og interaksjonen mellom mennesker kan legge et biologisk grunnlag for tilheling. Det er funnet at sosiale relasjoner forklarer nesten 20 % av variasjonen i blodsukkerkontroll, målt ved HbA1c (22). En metaanalyse viste at personer med gode sosiale forhold hadde 50 % økt sjanse for overlevelse sammenlignet med andre faktorer, som å slutte å røyke, å være fysisk aktiv og blodtrykksbehandling (23). Disse funnene indikerer at menneskers relasjoner bør tas like alvorlig som andre risikofaktorer som påvirker mortalitet.

Det kliniske skjønn i møte med deltakere med negative erfaringer og emosjonell bagasje handler om å forstå sårbarhet, akseptere og improvisere i forhold til at personer er ulike og må tilnærmes ulikt (24). En bred åpning i kommunikasjon kan gjøre det eksplisitt at deltakeren får ledelsen i interaksjonen og stimulerer initiativet for de som ikke åpner seg så lett. I Nasjonale retningslinjer for diabetes (2016) innunder kapittelet «Kommunikasjon, mestring og motivasjon» er det foreslått ulike spørsmål til bruk i konsultasjoner med personer med diabetes for å få fram nødvendig informasjon for å få rede på hva som tynger, hva som gleder, hva som oppleves vanskelig og hvilke ressurser som kan være utgangspunkt for endring (25).

Oppsummering

Samtidig med at norske helsemyndigheter har kommet med anbefalinger om tilbud for personer med overvekt, fedme og diabetes type 2 (3–5), har vi det siste tiåret fått ny kunnskap som har belyst sammenhengene mellom eksistensielle livsvilkår og biologisk skjevutvikling som risikofaktorer og sykdom (10, 26).

Det kan være årsaker som har ført til at deltakere trenger hjelp til å endre levevaner som nødvendigvis ikke er biologisk begrunnet, men som likevel framtrer biologisk. Selv om det er vist at gode sosiale relasjoner har betydning for personers helsetilstand, er likevel kosthold og trening hovedfokus i tilbudene som er anbefalt. Både individuelle og sosiale ressurser bør være utgangspunkt og grunnlag for å tilrettelegge når deltakere ønsker å gjøre endringer i forhold til levevaner.

Referanser

1. Stevens GA, Singh GM, Lu Y et al. Global Burden of Metabolic Risk Factors of Chronic Diseases Collaborating Group. National, regional, and global trenmds in adult overweight and obesity prevalences. Popil Helath Metr 2012;10 (1) p:22.
2. Chen L, Magliano DJ, Zimmet PZ. The worldwide epidemiology of type 2 diabetes mellitus-present and future perspectives. Nature Reviews Endocrinology 2012; 8: 228-236.
3. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015). Oslo: 2011.
4. Helse- og omsorgsdepartementet. St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen — Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: 2009.
5. Helsedirektoratet. Nasjonal veileder for kommunale Frisklivssentraler. Etablering, organisering og tilbud. Helsedirektoratet, Oslo: 2011.
6. Følling IS. Participants at Healthy Life Centre`s presumption for lifestyle change. Doctoral Thesis at NTNU, 2017;143.
7. Følling IS, Solbjør M, Helvis AS. Previous experiences and emotional baggage as barriers to lifestyle change. BMC Family Practice 2015;16:73.
8. Hemmingsson E. A new model of the role of psychological and emotional distress in promoting obesity: conceptual review with implications for treatment and prevention. Obes Rev 2014;15:769-779.)
9. Kirkengen al. Når krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget, Oslo: 2012.
10. McEwen BS. Brain on Stress: How the social environment gets under your skin. Proc Natl Acad Sci 2012;109. Suppl2
11. Fellitti V, Jaktstis K, Pepper V et al. Obesity: Problem, Solution, or Both?  The Permanente Journal 2010;1 (10):525.
12. Brownell KD, Kersh R, Ludwig DS et al. Personal responsibility and obesity: a constructive approach to a controversial issue. Health Affairs (Project Hope), 2010;29: p. 379-387
13. Puhl RM, Moss-Racusin CA, Schwartz MB. Internalization of weight bias: Implications for Binge Eating and Emotional Well-being. Obesity 2007;15(19:19-23).
14. Følling IS, Solbjør M, Midthjell K et al. Exploring lifestyle and risk in preventing type 2 diabetes-a nested qualitatie study of older participants in a lifestyle program (VEND-RISK). BMC Public Health 2016;16:876.
15. Nash J. The obesity epidemic; «Are emotions the elephant in the room?» Diabetes Research and Primary Care 2015;17:21-5.
16. ShaiI, Stampfer M. Weight-loss diets-can you keep it off? Am J Clin Nutr 2008;1185-1186 (88).
17. Thomas SL, Hyde J, Karunaratne A et al. “They all work…when you stick to them”: A qualitative investigation of dieting, weight-loss, and physical exercise, in obese individuals. Nutr J 2008; 7(34).
18. Sodlerlund A, Fischer A, Johansson T. Physical activity, diet and behaviour modification in the treatment of overweight and obese adults: a systematic review. Perspect Public Health 2009;129:132-42.
19. Barth T og Nasholm C. Motiverende samtale-MI. Endring på egne vilkår. Fagbokforlaget, Bergen: 2011
20. Fellitti V, Anda RF. Chapter 10 In Chadwick`s Child Maltreatment. The lifelong Effects of Adverse Childhood Experiences. Sexual abuse and psychological maltreatment. Encyclopedic. 2014;2(4).
21. Vetlesen AJ. Menneskeverd og ondskap. Gyldendal Forlag. Oslo: 2003.
22. Hempler NF, Joensen LE, Willaing I. Relationship between social network, social support and health behaviour in people with type 1 and type 2 diabetes: cross-sectional studies. BMC Public Health 2016; 16:198.
23. Holt-Lunstad J, Smith TB, Layton B. Social Relationships and Mortality Risk: A Meta-analytiv Review. PLos medicine 2010; 7:7.
24. Martinsen K. Samtalen, skjønnet og evidensen. Vol 1 Akribe AS. Oslo: 2005.
25. Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for Diabetes 2017. Hentet fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/diabetes
26. Getz L, Kirkengen AL, Ulvestad E. The human biology—saturated with experience. Tidskr Nor Legeforen 2011; 8(131(7)):683-7.

Blogger: Anne-S. Helvik, postdoktor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Psykofarmaka, som for eksempel antipsykotiske midler, antidepressiva og sovemidler, brukes ofte i sykehjem. I Norge har ingen undersøkt om beboerne som får disse legemidlene bruker disse over lengre tid og hvilke faktorer som bidrar til vedvarende bruk av slike legemidler.

Samtidigvet vi at risikoen for utilsiktede virkninger av disse legemidlene øker ved langtidsbruk. Bivirkningene kan være raskere progresjon av demens og økt kognitiv svikt, fall, høyere risiko for slag og høyere risiko for død.

Mange som bor på sykehjem bruker medisiner som eksempelvis antipsykotiske midler, antidepressiva og sovemidler over lang tid.

Studien vår «Persistent use of psychotropic drugs in nursing home residents in Norway» ble pulibsert i MBC Geriatrics i februar i år. I den undersøkte vi bruken av psykofarmaka hos vel 1000 beboere i sykehjem. Sykehjemmene var fordelt på 18 kommuner. Over en periode på 6 år (72 måneder) registrerte vi bruken av psykofarmaka på fem ulike tidspunkt. Medikamenter som ble registrert var antipsykotiske midler, angstdempende medisiner, antidepressiva, angstdempende medisiner og sovemidler.

• Les også omtale av denne studien på Forskning.no
• “– Høy bruk av psykofarmaka på norske sykehjem” (sykepleien.no)

Bruken av antipsykotiske midler, angstdempende medisiner, antidepressiva og sovemidler ved to påfølgende tidspunkt var høy. Dette var tilfelle uansett om beboerne hadde demens eller ikke.

De beboerne som hadde sterk aggresjon, irritabilitet, hallusinasjoner og andre psykiatriske symptomer hadde større sannsynlighet for å bruke slike medikamenter. Om disse symptomene endret seg (ble svakere) fra et tidspunkt til neste, virket ikke det inn på om bruken av legemidlene fortsatte eller ikke.

Beboere med lengre opphold i sykehjemmet ved studiestart hadde større sannsynlighet for å bruke antipsykotiske midler og for bruk av angstdempende medisiner. Å bo i større sykehjem økte også risikoen for bruk av angstdempende medisiner.

Langtidsbruken av psykofarmaka i norske sykehjem er høy. Bruken er knyttet til alvorlige psykiatriske og adferds-symptomer, men er ikke knyttet til graden av demens. Det er behov for økt oppmerksomhet rundt bruken av psykofarmaka i sykehjem og spesielt på langtidsbruken av de antipsykotiske legemidlene siden slik behandling etter retningslinjene skal være så kortvarig som mulig.

Hva som kan gjøres med dette problemet er mangefasettert. Det handler om kompetanse, fokus og kontinuitet blant ansatte i pleietjenesten, men det handler også om legers oppfølging av pasienter på sykehjem.

Forfatterne av studien: Anne-Sofie Helvik, Jūratė Šaltytė Benth, Bei Wu, Knut Engedal og Geir Selbæk

Blogger: Bente Mjølstad, Førstemanuensis ved Institutt for samfunnsmedisin

og sykepleie og medlem i Nordic Risk Group

4.- 6. mai møttes 24 medlemmer av Nordic Risk Group  i Trondheim for å diskutere fremtidens utfordringer for allmennmedisinen.

De siste årene har gruppen fått tilskudd av en rekke yngre allmennleger og forskere, og det var noen av disse som ledet årets NRG møte som gikk over 3 dager på ISM. Blant temaene som ble diskutert var utfordringer knyttet til digital helse og persontilpasset medisin, screening, overdiagnostikk og relatert medisinsk overaktivitet.

NRG ble dannet i 2004 på initiativ fra Irene Hetlevik, nåværende professor i allmennmedisin og leder av Allmennmedisinsk forskningsenhet ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie. Sammen med Anna Stavdal, daværende leder av Norsk Selskap for allmennmedisin (NSAM) og nåværende president i Wonca Europe, etablerte hun gruppen og invitert til første i Trondheim i 2004. Møtet ble finansiert av overskuddet fra Nordisk kongress i allmennmedisin som ble holdt Trondheim i 2002.

NRG har skrev i 2009 en antologi, som først ble utgitt på svensk: «Skapar vården ohälsa? Allmänmedicinska reflektioner”, senere utgitt på dansk: ”Kan sundhedsvæsenet skabe usundhed.Refleksjoner fra almenpraksis”.

NRG-gruppen har siden den gang møttes årlig og består av forskere og allmennleger fra Norden; Danmark, Finland, Norge, Island og Sverige. Møtested har sirkulert mellom de ulike landene. Gruppens faglige fokus er kritisk analyse av effekter og bivirkninger av screeningsprogrammer, behandling av risiko i stedet for sykdom, og medikaliseringen av det normale menneskelige liv.

Flere av gruppens medlemmer er aktive i media og har skrevet kronikker om de ulike temaene. For eksempel har ST-läkare og stipendiat Minna Johansson fra Sverige skrevet om utfordringer i tilknytning til screening-undersøkelser (januar 2017):  «Mammografi har ingen positiv effekt» og «Threshholds in women with abdominal aortic aneurysm». Henrik Vogt, Andreas Pahle og Linn Getz fra Norge har skrevet om digital helse (mars 2017): «Ukritiske teknologiråd om digital helse».

Neste treffpunkt for gruppens medlemmer blir 20th Nordic Congress of General Practice i Reykjavik, Island som går av stabelen 14.-16.juni 2017, der flere av gruppens medlemmer skal delta med presentasjoner, symposier og workshops.

Blogger: Anna Luise Kirkengen, professor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Manifestet ”Better Evidence for Better Healthcare” ble nylig lansert av Oxford Centre for Evidence Based Medicine (CEBM) sammen med British Medical Journal (BMJ). Det er foranlediget av en rekke problemer og blinde flekker i implementeringen av EBM slik som mangel på kvalitativt høy evidens, systematiske forskningsfeil, underrapportering av skade og utilstrekkelig inkludering av pasientens prioriteter. Disse emner er noen av dem som nevnes av advokatene for manifestet.

Hensikten med initiativet er å få øye på hva som kan endres og hvordan det bør skje, for å bedre den nåværende situasjonen. Et offisielt manifest skal bli ferdigstilt under konferansen ”Evidence Live” i juni 2017, men frem til da er det åpent for bidrag og kommentarer. Det endelige dokumentet skal speile alle mottatte meldinger, og det skal signeres av alle som deltok i dets utvikling.

Spesielt gjelder det problemer knyttet til å møte personer med kronisk, kompleks og heterogen sykelighet på et grunnlag av statistikk basert på gruppenivå

Hvor god er den evidensbaserte praksisen innen medisinen? Kan et mer filosofisk perspektiv gi en mer nyansert og bedre helsetjeneste, spesielt for de med kroniske og komplekse sykdommer? (illustrasjonsfoto: Geir Mogen/NTNU)

Projektet CauseHealth utfordrer den ontologiske, konseptuelle og metodologiske basis for evidensbasert medisin fra et filosofisk perspektiv. I nettverket deltar en lang rekke medisinske eksperter og helseprofesjonelle som stiller seg stadig mer kritisk til utviklingen i den evidensbaserte praksis. Spesielt gjelder det problemer knyttet til å møte personer med kronisk, kompleks og heterogen sykelighet på et grunnlag av statistikk basert på gruppenivå.

Siden CauseHealth sikter mot å utvikle en mer radikal endring i måten helsevitenskapene forstår kausalitet, kompleksitet og evidens på, vil nettverket bidra til denne debatten med utgangspunkt i et personsentrert perspektiv.

I prosessen av å formulere et slikt bidrag, har projektets medarbeidere blitt invitert til å argumentere ut fra sitt eget profesjonelle perspektiv. Resultatet skal syntetiseres i et dokument fra CauseHealth som et svar til manifestets hovedspørsmål ”What do we need to create effective long-term changes for better healthcare?”

Dette blogginnlegget er et svar fra CauseHealth gruppen til et manifest om å forbedre Evidence Based Medicine (EBM). Hele svaret kan du lese på CauseHealths blogg:  “Map versus Terrain”.

Kronikk av Henrik Vogt, lege og Phd-stipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Linn Getz, lege og professor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Bjørn Hofmann, filosof og professor ved NTNU og UIO, og Andreas Pahle, fastlege og leder av Norsk forening for allmennmedisinsk fagutviklingsgruppe for digital helse og persontilpasset medisin.

Blir helsevesenet mer bærekraftig hvis alle får en «fastlege» i lommen? Nei. Og vi har ikke råd til at politikerne får så uforsvarlige teknologiråd.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 26.mars 2017.

Hvordan takle eldrebølge, komplekse lidelser og de mange helsebekymrede og ikke minst – økte kostnader? For tiden selges en teknologisk revolusjon inn som løsningen. Det dreier seg om teknologi for å måle ulike aspekter ved livene våre, alt fra genteknologi til sensorer koblet til mobiltelefonen. Men også om apper og algoritmer som skal kunne analysere dataene dine, gi deg helsestatus og råd. Alle med smarttelefon skal kunne være sin egen lege.

Bak denne helsevisjonen står mektige profesjonelle og kommersielle aktører, blant andre Google, Apple, IBM og Facebook. Når de selger inn fremtidsscenarioet lover de ikke bare bedre folkehelse, de lover også politikerne lavere kostnader og økonomisk bærekraft.

I DN 13. februar kalte én av oss, Henrik Vogt, løftet om at den nye teknologien alt i alt skal gjøre helsevesenet billigere, «dumt og frekt» (“Slik kan legebesøk bli i fremtiden“). 15. mars svarte Teknologirådets direktør, Tore Tennøe (“Diagnose: dum og frekk“). Teknologirådet har sammen med det raskt voksende Direktoratet for e-helse gjort seg til nokså ukritiske forkjempere for visjonen om digital helse. Tennøe er spesielt opptatt av to ting:

• At de nye teknologiene ikke vil føre til såkalt overdiagnostikk selv om flere vil teste seg selv.
• At selv om ny teknologi generelt er kostnadsdrivende, så skal det bli annerledes denne gangen

En legekonsultasjon handler ikke bare om å gjenkjenne et sykdomsmønster, men også å forstå hva som er relevant og viktig. (illustrasjonsfoto: Geir Mogen/NTNU)

Mange tror mer medisinsk testing alltid er bedre – for sikkerhets skyld. Men testing kan være skadelig og kostbart. Overdiagnostikk er et kritisk viktig problem, men vanskelig å forstå. Skjønner Teknologirådet hva det er? Det er ingen tvil om at teknologien vil gjøre diagnostikk mer presis, men presisjon er ikke hovedutfordringen bak overdiagnostikk. I sin rapport om selvtesting fra 2016 blander Teknologirådet overdiagnostikk med andre viktige testbegreper, nemlig sannsynligheten for at en person er frisk gitt at testen sier man er syk, og såkalte falske positive tester. Falske positive tester er falske alarmer der du får høre at du har en sykdom når du egentlig ikke har det. Dette utløser bekymring, nye tester, risikable inngrep, bivirkninger og kostnader. Når medisinsk testing blir folkesport, vil dette øke.

Overdiagnostikk handler imidlertid om påvisning av tilstander som er reelle nok. Det er bare det at tilstanden den finner aldri kommer til å bli et problem for bæreren. Enten fordi man vil dø eller sykdommen går over av seg selv før bæreren får plagsomme symptomer. Overdiagnostikk skyldes altså ikke dårlige tester og leger, men medisinsk overaktivitet i jakten på å oppdage sykdom. Og det forverres av teknologi som stadig blir mer sensitiv. Poenget er at vi ikke sikkert kan si om hver enkelt tilstand faktisk vil bli et problem. Alt det «mobillegen» fanger opp vil derfor måtte tas stilling til, undersøkes, overvåkes, avkreftes eller behandles. Når alle kan monitorere sine kropper vil «alle» reelle tilstander kunne oppdages. Man vil få brottsjøer av overdiagnostikk og tilhørende overbehandling. Det koster.

Tennøe skriver: «Teknologien kan gjøre helsevesenet billigere og bedre ved at flere av oss bidrar til å levere helsetjenester av høy kvalitet». Men det er veldokumentert at teknologi er en sentral driver av kostnader, fordi den genererer nye behov og forventninger. Ikke minst driver teknologi kostnader opp når den faktisk fungerer, og også når prisen for utstyr og undersøkelse går ned. Dette skjer blant annet fordi den blir mer tilgjengelig.

Det er ikke testingen i seg selv som koster mest. Det er alt som følger. Helsevesenets utgifter er også i stor grad drevet av forventninger, og ofte irrasjonell frykt for sykdom og død. Her finnes et utømmelig marked.

Men viktigst: Det er slettes ikke sikkert at folk vil gjøre jobben selv. En av de få studiene som er gjort på den nye visjonen viser at økt grad av selvmonitorering ikke endret bruk av helsetjenester eller kostnader.

Teknologirådet viser til det britiske firmaet Babylon Health, som ifølge Tennøe «regner med at hele 85 prosent av legebesøkene kan tas av pasienten i samarbeid med teknologien». Vi er usikre på de skjønner hva en gjennomsnittlig legekonsultasjon bør innebære. Det handler ikke bare om å gjenkjenne et sykdomsmønster, men å forstå hva som er relevant og viktig. Selvbestemmelse kan dessuten kjennes utrygt. Da vil uansett en betydelig andel spørsmål generert av en økende mengde testresultater ende hos fastlegene. Det vil koste.

Hva med tanken om at helseindustrien kan bli «den nye oljen»? Hvor store verdier tror man helseteknologi kan generere? Hvor friske tror man egentlig folk skal bli? I motsetning til oljen, en energiform som har drevet en hel samfunnsutvikling, er ikke helseteknologi noe som kan brukes til å bygge noe inn i himmelen. Det er vanskelig og kostbart å forbedre en folkehelse som allerede er relativt god. Det er også på det rene at alle blir syke og dør til slutt.

Hverken vi eller Teknologirådet kan vite om teknologi vil gjøre helsevesenet billigere. Vi mener fokuserte og gjennomtenkte løsninger vil kunne virke besparende. Vi mener også at ny teknologi vil være nyttigere for dem som får verktøy til å håndtere etablert sykdom enn til å forebygge mulig sykdom.

Teknologirådet har som oppgave å gi politikerne velfunderte, nøkterne råd. Men mens Tennøe etterlyser mer konstruktivitet fra Henrik Vogts side, mener vi det å fungere som bullshit-detektor er konstruktivt. Og når Vogt er så «frisk i tilropene», som Tennøe kaller kritikken, så er det fordi premissleverandører som Teknologirådet og Direktoratet for e-helse er så ukritiske.

Blogger: Bente Prytz Mjølstad,
spesialist i allmennmedisin og førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie

Gjennom et nyskapende undervisningsprosjekt med støtte fra Fakultet for medisin og helse ved NTNU, har vi invitert forfatter og foredragsholder Eli Rygg til å forelese på «Voldsklinikken», et undervisningsopplegg for siste års legestudenter under «Allmennmedisin-uka» i regi av Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie (ISM).

Eli Rygg, som også er kjent fra Barne-TV på 80-tallet, er et av disse barna som ble utsatt for gjentatte overgrep i svært ung alder og som etter mange år med terapi kan gi viktig, faglig innsikt for legestudenter ved NTNU.

Eli Rygg har god innsikt i hvordan egen overgrepserfaring har «satt spor i kroppen. Her sammen med Johann Sigurdsson og Bente Prytz Mjølstad under forelesningen for studentene på NTNU.

Bakgrunnen for prosjektet er at vi som undervisere har erfart at det er utfordrende å finne egnede pasienter til klinikk-undervisning om volds- og overgrepserfaringer. Tema er tabubelagt, og smertefullt å gå inn i – både for pasienter og for helsepersonell. Vi har i dag mye kunnskap om hvilke helsefølger som kan oppstå som følge av voldserfaring. Dette er et kunnskapsområde som har vokst raskt de siste 15-20 årene, og som forskere ved Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE) ved ISM  har interessert seg for. Professor i allmennmedisin, Anna Luise Kirkengen ved AFE, har forsket på helsefølger av slik vond og vanskelig erfaring – noe som bl.a. har resultert i en bok om tema.

• VG Pluss skrev om Eli Ryggs foredrag 

Som allmennleger kommer vi tett på mange av pasientene våre. Og vi tror ofte at vi kjenner dem godt, men egentlig vet vi lite om pasientens psykososiale bakgrunn. Dette kom frem i doktorgradsprosjekt mitt med tittelen «Kunnskap om pasienter som personer», der jeg har forsket på betydningen av at legen kjenner pasientens livshistorie.

Når det gjelder voldserfaring, vet vi at mange pasienter har vanskelig for spontant å fortelle sin lege om denne typen erfaring. Det er derfor av stor betydning at leger har kunnskap om hvilke helsefølger som kan oppstå som følge av voldserfaring, at de er i stand til å identifisere kliniske mønstre som kan varsle om denne type belastende livserfaring, og åpne for gode samtaler om dette.

Dette tema er ikke nytt på timeplanen for legestudenter ved NTNU. Siden 2007 har de lært om sammenhengen mellom traumer, livsbelastninger og fremtidige helseplager i et undervisningsopplegg ledet av Linn Getz. Johann Sigurdsson har undervist i «Voldklinikk».

Nytt av året er at vi nå har hentet inn Eli Rygg som en «profesjonell med-foreleser» med egen voldserfaring. Eli er et eksempel på en reflektert person som har klart å komme seg videre og skape seg et godt liv, til tross for helsefølger av overgrepserfaring. Hun har god innsikt i hvordan egen overgrepserfaring har «satt spor i kroppen» og erfaring med hvordan man best kan snakke med barn/voksne om denne typen vanskelig og tabubelagte emner. Samtidig er hun relativt robust, slik at studentene kan føle seg fri til å stille spørsmål om det de lurer på.

Undervisningen er filmet og skal suppleres med et videointervju. Utvalgte deler av filmmaterialet er tenkt gjenbrukt i senere undervisning i ‘flipped classroom’ format der studentene kan se videoen i forkant av forelesningen.