Blogger: Rosilin K. Varughese, stipendiat ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer.
Har du noen gang møtt tvillinger og tenkt: «Hvordan vet jeg hvilken som er den onde og hvilken som er den gode?». Vel, det tenker ofte nevropatologer når de ser på hjernesvulster i mikroskopet.
ASTROCYTOMER er en type hjernesvulst som ofte er ondartet. Denne svulsttypen har en infiltrerende vekst, det vil si at den vokser inn i vanlig hjernevev, noe som gjør det veldig vanskelig å skille mellom normalt og unormalt vev. Forskningen jeg har drevet med de siste årene har hatt som mål å klargjøre dette skillet.
På TV eller i film har onde tvillinger ofte skjegg, eller skumle arr som gjør at de skiller seg ut – og i forskningen min har vi dunket den onde tvillingen i brun maling! Dette gjorde vi ved å bruke en metode som kalles for immunhistokjemi. Enkelt forklart består immunhistokjemi av to delreaksjoner; én immunologisk reaksjon som bruker antistoffer (på bilde, «PRIMARY ANTIBODY») for å identifiserer spesifikke proteiner i vevssnittet, også kjent som som antigener. Den andre delreaksjonen er en kjemisk reaksjon som gjør at cellene som har disse antigenene fremheves med farge.
I vår studie, brukte vi det som kalles for PROLIFERASJONSMARKØRER for å identifisere og fremheve proteiner som uttrykkes i celler som er i deling. Dersom proteinene er tilstede i cellen vil den bli farget, og regnes da som positiv. Bildet under illustrerer de ulike proliferasjonsmarkørene vi brukte og når i løpet av cellesyklus de uttrykkes. Sirkelen representerer de ulike fasene i cellesyklus: M for mitosefasen, G1 for vekstfase 1, S for syntesefasen, og G2 for vekstfase 2.
Ettersom celler i normalt hjernevev vanligvis ikke deler seg, og kreft bokstavelig talt er «ukontrollert celledeling» vil slike proliferasjonsmarkører fremheve kreftcellene i preparater med hjernesvulstvev og derav potensielt gjøre det lettere å skille mellom normalt og unormalt vev.
Vi gikk inn i arkivene og samlet inn hjernesvulstpreparater fra 1987 til 2007, samt informasjon om sykdomsforløpet til pasientene disse svulstene ble fjernet fra. Preparatene ble farget immunhistokjemisk av noen dyktige og erfarne bioingeniører. Deretter så jeg på preparatene under et mikroskop og telte positive og negative celler for å sammenligne andelen kreftceller med andelen normale celler. Håpet var at dette forholdet kunne fortelle oss noe om a) hvor ondartet svulsten er («graden») og b) hvordan det kommer til å gå videre med pasienten («prognosen»). Dette er viktig informasjon å ha i en klinisk setting da det kan ha konsekvenser for pasienten, for eksempel ved valg av behandling.
Hva fant vi? Jo, at proliferasjonsmarkørene vi undersøkte faktisk hadde både diagnostisk og prognostisk verdi. Jo flere celler det var som var positive for proliferasjonsmarkørene, jo mer ondartet virket svulsten å være, og jo dårligere gikk det ofte med pasienten. Disse funnene tyder på at proliferasjonsmarkører kanskje kan være til hjelp for nevropatologer når de skal vurdere hjernesvulster i deres hverdagsdiagnostikk.
Inntil videre har vi ikke funnet en løsning på å se forskjell på gode og onde tvillinger, men jeg liker å tro, i motsetning til på TV, at de fleste tvillinger stort sett er gode! 😉