Blogger: Vegar Rangul
Postdoktor, HUNT forskningssenter

Du trenger kanskje ikke slite deg ut med 4×4 intervaller om du gjør noe aktivt flere ganger daglig.

Er ikke intervalltrening noe for deg? Nå gir vitenskapen håp om god helse gjennom nesten usynlig trening på en måte som sannsynligvis passer flere.

Fra bilvask og snømåking til det å ta trappen og bære handleposer: alt dette gir muligheter for korte intensive økter av aktivitet, og det er muligens like bra som «ordentlig» trening. Regelmessig tilfeldig aktivitet som gjør deg andpusten og muligens litt svett, kan nemlig ha stor betydning for å oppnå bedre helse, selv om du holder på kun noen få sekunder.

I en kronikk i British Journal of Sports Medicine argumenterer vi for at mange daglige gjøremål bør oppfattes som fysisk aktivitet med høy intensitet, og denne typen aktivitet er akkurat det du trenger for å få opp kondisnivået. Å inkludere slike «treningsaktige» aktiviteter i daglige rutiner byr på store muligheter for bedre helse for de fleste av oss, mener jeg og mine kollegaer fra Danmark, England og Australia, som alle har forsket på fysisk aktivitet.

Små doser av aktivitet bør betraktes på samme måte som intervalltrening

Vi mener at disse små doser av aktivitet bør betraktes på samme måte som intervalltrening, fordi de består av gjentatte små doser av høy intensitets trening med hvile innimellom. Intensiteten på disse aktivitetene, med seks ganger høyere energiforbruk, er det som betraktes som standarden for høy intensitet i trening (HIIT). Vi har kalt det for ‘High Intensity Incidental Physical Activity’, eller HIIPA. Mye forskning tyder på at alle typer intervall trening, om det nå er 4×4 eller 10×1, er veldig effektive for å forbedre kondisen og hjertehelsa, og HIIPA bygger på de samme prinsippene som HIIT. Selv det å gjøre så få som 3 til 5 korte HIIPA daglig som tilsvarer 5-10 minutter kan ha effekt sammenlignet med stillesitting, om du gjør det (nesten) hver dag.

Typisk mønster med HIIPA for en person som sykler til jobb

En typisk Ola eller Kari er kanskje ikke  så gira på 4×4 intervalltrening.

Fra flere store studier gjort på den middelaldrende og eldre befolkningen, vet vi at intensiv trening har gode effekter for helsa på lengre sikt, men vi vet også at en typisk Ola eller Kari kanskje ikke er så gira på 4×4 intervalltrening. Mange synes det er vanskelig å begynne å trene og ikke minst å vedlikeholde treningsvaner og holde seg til et treningsprogram. Men du forbruker altså like mye energi ved å tøyse litt med ungene, løpe etter dem i «barnefart», gå i oppoverbakken, sykle til jobb eller gå av en bussholdeplass for tidlig med en ryggsekk eller handleposer. Og det kan flere få til som en naturlig del av hverdagen.

Det som er så bra med HIIPA og tanken bak aktiviteter vi allerede gjør i hverdagen, er nemlig at det er mye mer realistisk og enklere å oppnå for folk flest. For selv om intervalltrening kan gi veldig gode resultater for de som klarer å gjennomføre det, er muligens folkehelsegevinsten større for enklere anbefalinger flere klarer å holde seg til.

Fordelene framfor treningsprogram er mange: du trenger bare noen få minutter per dag, og det er til og med mulig å spare tid, om små spurter kommer istedenfor vanlig gåing et par ganger om dagen, eller om du bestemmer deg for å gå trappa istedenfor å vente på heisen. Videre koster det ingenting, du trenger ikke utstyr, og du trenger ikke være redd for at du ikke klarer det, eller at alle ser på deg på treningssenteret. Det eneste du trenger å gjøre er å ta et mer bevisst valg av og til, om å parkere bilen litt lenger unna kanskje, eller gå og hente barna fra skolen. Og har du først tatt bevisste valg et par ganger, blir det kanskje lettere å få dem til å bli rutine?

Alle kan, ingen forpliktelse og gratis!

Ideen om HIIPA, og det vitenskapelige grunnlaget for det, har vi beskrevet i kronikken hvor vi kommenterer endringer som er gjort i anbefalingene om fysisk aktivitet i USA (US Physical Activity Guidelines). Endringen består av at det ikke lenger er et krav i de amerikanske retningslinjene at fysisk aktivitet skal vare i minst 10 minutter før det anses å ha effekt. Dette er gledelig, fordi kravet manglet en begrunnelse i forskning.

Snart vil vi være i stand til å teste spørsmålet direkte, med datamaterialet fra HUNT4

Men hvilket grunnlag har vi for å si at HIIPA er like bra som intervalltrening? Foreløpig er tanken basert på selvrapport fysisk aktivitet i store befolkningsundersøkelser. Men snart vil vi være i stand til å teste spørsmålet direkte, med datamaterialet fra blant annet HUNT4. Vi holder nå på å avrunde datainnsamlingen i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelags fjerde befolkningsundersøkelse. Denne gang har 39 000 Trøndere i norddelen av fylket vært med og gå med aktivitetsmåler som har registrert hva slags aktivitet de har utført gjennom hele døgnet, gjennom 7 dager. Denne type data vil på sikt kunne gi svar på spørsmål som dette: må man være aktiv i minst 10 minutter per gang om fysisk aktivitet skal ha effekt for helsa, eller er det nok med flere korte energiutbrudd? Og hvor mange slike HIIPA trenger man?

Dette er kun et av mange flere forskningsspørsmål vi vil være i stand til å finne svar på i årene som kommer nå når HUNT4 data snart blir ferdigstilt. Om jeg gleder meg!

Les mer om HUNT og HUNT4

Alkoholbruk har stor betydning for folkehelsa. Forskere er uenige om lavt til moderat bruk kan ha positive helseeffekter men vi vet at høyt forbruk kan være svært helseskadelig. Å måle alkoholkonsum i helseundersøkelser og i helsetjenestene er vanskelig. Et nytt forskningsprosjekt kan bidra til bedre målinger.

En forskergruppe fra St. Olavs hospital skal analysere HUNT-prøver på mengde fosfatidyletanol (også kalt PEth) som dannes i blodet når man har drukket alkohol. Målingen sier noe om hvor mye alkohol man har drukket de siste 2 til 4 uker før blodprøvetaking. Slike målinger er trolig mer presise enn egenrapporterte opplysninger.

— Nivået av PEth som måles i en blodprøve er slik at jo mer alkohol en drikker, jo mer PEth vil bli dannet. Hvis man ikke lenger drikker alkohol, vil PEth gradvis forsvinne i løpet av noen dager til uker. Det er viktig å påpeke at en målt PEth-verdi ikke kan gi noe fasitsvar på nøyaktig hvor mye alkohol man har drukket den siste tiden; alt tyder på at det er forskjell fra person til person når det gjelder hvor mye PEth som dannes ved et og samme alkoholtinntak, sier forsker Ragnhild Bergene Skråstad.

Denne PEth-verdien vil kunne gi svar på mange forskningsspørsmål knyttet til alkoholinntak og hvordan dette påvirker kroppens funksjoner.

— Alkoholmarkørene spiller en sentral rolle i diagnose og oppfølging av alkoholavhengighet og alkoholrelaterte lidelser, men vi trenger mer kunnskap om hvordan disse markørene oppfører seg og hva som henger sammen med høye eller lave verdier. Økende fokus på alkoholbruk i medisinsk-juridisk sammenheng som for eksempel i helsekrav til førerkort, har forsterket dette behovet, sier Skråstad.

Det vil også være mulig å forske på variasjoner i alkoholbruk på befolkningsnivå, for eksempel om inntaket varierer med årstidene, eller mellom geografiske områder. Dette er første gang forskere vil være i stand til dette med bruk av denne markøren.

I forkant av godkjenning for prosjektet, og fordi man var usikker på hvordan en slik måling ville oppfattes, har HUNT forskningssenter intervjuet flere deltakere på feltstasjon Stjørdal. Det viste seg at disse deltakere stort sett var positive til forskning på alkohol og analysering av blodprøver for PEth. Mange lurte på om de ville få tilbakemelding på en slik måling, men det vil ikke være tilfelle.
Deltakere vil ikke få tilbakemelding på målingen av flere grunner: Målingen inneholder ikke nye opplysninger for den enkelte – folk vet jo selv om de har drukket alkohol, analysene blir ikke gjort umiddelbart etter prøvetaking, og det er usikkert hvilken helsemessig betydning en slik engangsmåling har. For deltakere som ikke svarer på alkoholspørsmål i spørreskjemaet vil måleverdien ikke bli registrert i dataene.

Resultatet av analysen vil bli oppbevart sikkert, slik som resten av resultatene fra HUNT-undersøkelsen. Forskere vil kun motta avidentifiserte opplysninger, som i alle HUNT-prosjekt. Prosjektet har blitt drøftet i HUNT Data Access Committee, HUNT4 etikkgruppa og HUNT4 styringsgruppa, og det er godkjent av Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Har du spørsmål om disse analysene, kontakt HUNT forskningssenter.

Bloggere: Steinar Krokstad professor i sosialmedisin, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU.
Erik R Sund, forsker, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU.

Bloggen ble først publisert som debattinnlegg i Morgenbladet den 23. desember 2016

«Vi lever av å dekke andre menneskers behov. Heldigvis», skriver Kristin Clemet i Morgenbladet 9. desember. Clemet hevder at venstresiden mener det er umoralsk å profittere på andres behov. Det kan hende. Men hovedproblemet er ikke moralsk når det gjelder helsetjenestene. Det er rett og slett ikke smart å organisere slike tjenester som frie markeder. Og det er godt dokumentert.

Når målet er å tjene penger, kan andre mål, som kvalitet og gode arbeidsforhold for ansatte, komme i andre rekke.

Clemet skriver om at markeder kan fungere. Det er jo knapt noen nyhet. Mer overraskende er det at det ikke kommer noen tanker om hvorfor frie markeder ikke fungerer i helsetjenestene. Clemet hevder at det å la noen ta ut profitt gjør at de yter sitt beste for å levere det folk vil ha. Det er vel nødvendigvis ikke slik. For et hovedmål for private tjenesteytere er å tjene penger. Når målet er å tjene penger, kan andre mål, som kvalitet og gode arbeidsforhold for ansatte, komme i andre rekke.Formålet med offentlige helsetjenester, og verdigrunnlaget for dem, er vesensforskjellig fra private. Det handler om et ønske om å bidra til bedre helse og det gamle hippokratiske ideal: «alltid trøste, ofte lindre og av og til helbrede». Dette verdigrunnlaget er bedre egnet til å sørge for høy kvalitet når man skal hjelpe pasienter. Det er ikke slik at det å være motivert av penger fører til høyere kvalitet enn det å være motivert av å hjelpe. Tvert imot.

Clemet skriver at utsikter til profitt gjør at produksjonen vil øke. Det kan nok være riktig. Problemet i helsetjenestene er imidlertid at vi allerede har for stor «produksjon». Den store misforståelsen i denne debatten dreier seg om at alle helsetjenester er nyttige. Det store temaet i helsetjenesteforskningen er «too much medicine». Med økte profittmuligheter er det helsetjenester uten dokumentert effekt som først og fremst vil øke i omfang. De bør vi ikke bruke ressurser på, hverken med private midler eller skattepenger.

Det er ikke slik at det å være motivert av penger fører til høyere kvalitet enn det å være motivert av å hjelpe.

Det er imidlertid enda flere problemer med å organisere helsetjenester som det frie markedet som Clemet unnlater å omtale. Jo mer helsetjenestene blir eksponert for markedskrefter, jo større blir de sosiale forskjellene i tilgang til tjenestene. Dette blir i fagmiljøene omtalt som «Loven om den omvendte omsorg», etter en kjent britisk legens klassiske fagartikler fra 1970-tallet (Julian Tudor Hart). I Norge kan vi for eksempel ta det som en selvfølge at vi kan forvente gratis sykehusinnleggelse, med høy standard, for alle. Slike ordninger finner vi ikke i land med høyt innslag av private løsninger. Å profittere på syke vil i tillegg bidra til økende sosiale helseforskjeller.

La markedet levere der det fungerer. Ikke i  helsetjenestene.

Heller ikke de store utfordringene med transaksjonskostnader nevnes i Clemets innlegg. Det å anbudsutsette og forhandle om avtaler med private aktører koster store summer allerede før en eneste tjeneste er levert. Nobelprisvinner i økonomi Oliver W. Williamsson har pekt på dette som et stort problem. Også årets nobelprisvinnere i økonomi Oliver Hart og Bengt Halström peker på problemene med privatisering av offentlige tjenester. De peker både på at fokus på kostnadsreduksjon går ut over kvalitet, men også på problemene med å fastsette hva god kvalitet er i kontrakter. Dermed øker omkostningene og byråkratiet forbundet med brutte forutsetninger, kontroller og rettssaker. Se bare til USA.

La markedet levere der det fungerer. I helsetjenestene er ikke forutsetningen til stede.

publisert av Maria Stuifbergen, rådgiver HUNT forskningssenter

En nylig publisert HUNT-studie viser at blodtrykket i den nordtrønderske befolkningen gikk betydelig ned i 22-års-perioden fra HUNT1 (1984-86) til HUNT3 (2006-08). Blodtrykksreduksjonen var særlig uttalt fra midten av 1990-tallet (HUNT2) til midten av 2000-tallet (HUNT3), og den var størst hos eldre. Den observerte blodtrykksreduksjonen var så stor at forskerne trodde først at det var noe feil med målemetodene, men gjentatte kontroller viste ingen avvik.

Bruken av blodtrykkssenkende medisiner økte betydelig i perioden, men dette kan forklare bare en liten del av blodtrykksreduksjonen, skriver forfatterne av studien. For blodtrykksreduksjonen var betydelig også hos de som rapporterte at de aldri hadde brukt medisiner for høyt blodtrykk. I gjennomsnitt var blodtrykket hos kvinner som aldri hadde brukt blodtrykksmedisin gått ned fra 132/77 mmHg ved HUNT2 til 125/70 mmHg ved HUNT3 (alle aldersgrupper), mens det hos de eldste (alder 80+) var gått ned fra 162/84 mmHg til 146/72 mmHg. Hos menn var endringene omtrent tilsvarende.

Jostein Holmen, førstefatter på publikasjonen og en av grunnleggerne for Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag og blodtrykksforskning i den, her med to av de første avhandlingene basert på HUNT-materiale

Blodtrykksreduksjonen stemmer godt med den sterke reduksjonen av hjerte- og karsykdommer som er observert de siste ti-årene. Men den kan synes paradoksal, etter som både gjennomsnittlig kroppsvekt og forekomsten av diabetes økte i perioden. Og blodtrykksreduksjonen var faktisk sterkest hos overvektige. Forfatterne av studien har ingen fullgod forklaring på den sterke blodtrykksreduksjonen, men drøfter ulike hypoteser.

Dersom saltforbruket har gått ned, kan dette forklare mye, men det finnes dessverre ingen gode data for saltinntaket i Norge. Dersom stressnivået i befolkningen er redusert, kan det forklare noe, og en reduksjon i gjennomsnittlig pulsfrekvens kan stemme med en slik hypotese. Ellers er det studier som kan tyde på at det finnes noen mennesker som har en genetisk disposisjon som gjør at de tåler overvekt uten å bli syke. Men dette vet vi foreløpig for lite om, sier forfatterne. Funnene i denne studien gjør at det blir ekstra spennende å følge blodtrykksutviklingen når HUNT4 starter opp i 2017.

Studien er nylig publisert i BMC Cardiovascular Disorders:

Blood pressure changes during 22-year of follow-up in large general population – the HUNT Study, Norway.

Holmen J, Holmen TL, Tverdal A, Holmen OL, Sund ER, Midthjell K.

Les abstract

Blogger: Njål Flem Mæland
fastlege og universitetslektor I ved ISM

Så er det blitt vintertid, mørkt ute, og movember – måneden da menn lar barten vokse, oppfordres til å tenke på prostata, og til å ta PSA testen. Jeg vet at jeg får dem på legekontoret, med det enkle spørsmålet: ”Jeg vil ha en PSA test”. Jeg vet at mange kolleger enkelt og greit svarer ja, og setter et kryss på blodprøveskjemaet. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det, men i stedet bruke tid, mye tid, på å informere, og på å ha lange diskusjoner. Hvorfor bestiller jeg ikke bare prøven? Det er jo bare en enkel blodprøve!

Vi er opplært til at vi må finne kreft tidlig, for å starte behandling. Derfor virker det logisk og lurt å ta testen, finne kreft, og gjøre noe med den – før det er for sent. Men så enkelt er det dessverre ikke.

(Illustrasjon: iStockPhoto)

Jeg vil med en gang si: Kreft er alvor, og prostatakreft kan være en alvorlig sykdom. Om lag en av 30 menn i Norge dør av denne kreftformen. Jeg vil også si: Dersom du har vannlatingsproblemer, så bør disse undersøkes. Dette innlegget handler om noe annet, om dem som ikke har plager, men som likevel ønsker undersøkelse.

Vi er opplært til at vi må finne kreft tidlig, for å starte behandling. Derfor virker det logisk og lurt å ta testen, finne kreft, og gjøre noe med den – før det er for sent. Men så enkelt er det dessverre ikke. Det er nemlig aldri vist at det nødvendigvis er så lurt å oppdage prostatakreft tidlig.

Kunnskap er bra, men kunnskap om eget PSA nivå kan også være kilde til stor smerte. Den som leter skal finne. Leter du nøye nok etter prostatakreft, så kan du fort finne den. Sjansen for at en 60 år gammel mann har kreft i sin prostatakjertel, om man bare leter godt nok, er så høy som 60%. Det må åpenbart bety at mange av disse aldri får problemer med sykdommen. Sykdommen vil, uansett hvor gammel vedkommende blir før en annen dødelig sykdom rammer, aldri gi noen problemer. Da kan det være bedre ikke å vite om den.

Av dem som blir operert vil en del få plager. Noen vil trenge bleier på grunn av inkontinens for urin, og mange vil miste potensen. Og så har de aller fleste av disse ingen nytte av noe av dette.

De aller fleste av disse mennene vil altså uansett aldri utvikle sykdom av kreftcellene. Bare noen få vil dø av prostatakreft. Vi vet bare ikke hvem som har sinte, og hvem som har snille kreftceller. Dersom vi skal gjøre noe – så må vi gjøre noe med alle. Det betyr at mange menn blir kreftpasienter, får bekymringer rundt det, må på kontroller – og blir operert. Av dem som blir operert vil en del få plager. Noen vil trenge bleier på grunn av inkontinens for urin, og mange vil miste potensen. Og så har de aller fleste av disse ingen nytte av noe av dette, de ville uansett ha levd lykkelig uvitende om prostatacellen sine, og aldri fått sykdom av dem.

Rett nok – og det er det som kan gjøre valget vanskelig – så kan det være et mindretall med sinte celler, som får et lengre liv av behandlingen. Problemet er bare at denne gevinsten ikke gjør opp for ulempene for flertallet,, som får undersøkelser og behandling til ingen nytte. Helsemyndighetene i flere land, blant dem Norge, har regnet på dette og anbefalingen er klar: Du får det helsemessig best om du ikke tar PSA testen. Kunnskap gir smerte – mer smerte enn ikke å vite. Derfor bør ikke legen din bare sette et kryss ved PSA på skjemaet, men informere deg grundig om ulempene ved å vite. Godt movenber-valg!

Du kan lese mer om Movember-dialogen på legekontoret i en kronikk jeg skrev i fjor i Dagens Medisin eller høre mer på radio-intervju på NRK P1.

Hvordan henger mental helse og utvikling av hjertekarsykdom og tidlig død sammen? Og kan økt forståelse av mental helse forebygge hjertekarsykdom? Disse spørsmålene ble jeg bedt om å svare på da jeg forsvarte min doktorgrad den 5. mai dette år. Dette er komplekse spørsmål som jeg tror kan ha allmenn interesse.

Virkning av det autonome sypmatiske nervesystemet

For å forklare hva som kan skje i kroppen ved mental uhelse kan du se for deg hva som skjer i kroppen dersom du hadde møtt en vill ulv på vegen hjem fra jobb. Uten å tenke på det hadde puls og pustefrekvens økt, du hadde fått hjertebank, årvåkenhet, klamme fingre og svett hud. Plutselig hadde du vært i stand til å løpe som du aldri har løpt før! Grunnen til dette er en aktivering av det autonome sympatiske nervesystemet. Vanskelige ord, men autonomt betyr at dette skjer automatisk – uten at du trenger å tenke på det. Det sympatiske nervesystemet sørger for at kroppens organer fort får beskjed om å skaffe nok blod (hjertet pumper raskere) og oksygen (du puster fortere) til å flykte fra ulven. Budbringerne som bringer denne beskjeden til kroppen raskere enn du rekker å si ost er hormoner, slik som for eksempel adrenalin. Disse hormonene er altså i stand til å styre puls, pust, blodtrykk, blodstrøm til organer og mye mer i kroppen din – og de kan redde livet ditt dersom du møter en ulv.

Mental uhelse og det autonome sympatiske nervesystemet

Men la oss nå ta ett mer hverdagslig scenario. Du skal ha en eksamen du har gruet deg til. Hva skjer? Jo, du får økt puls, pustefrekvens, hjertebank, årvåkenhet, klamme fingre og svett hud! For psykisk stress oppleves som en trussel for kroppen på samme måte som ulven– og kroppen aktiverer automatisk det sympatiske nervesystemet med frigjøring av adrenalin. Ved mental uhelse oppleves slikt psykisk stress oftere enn ved god mental helse. Jobbstress, familiestress, depresjon, dårlig økonomi og lav utdanning er alle stress faktorer forbundet med psykisk uhelse som gjennom kronisk stressaktivering kan gi økt blodtrykk, insulinresistens, overvekt, diabetes, hurtigere koagulasjon (levring) av blodet, økt betennelsestendens i kroppen, osv. Alt dette forklarer delvis hvordan mental helse kan påvirke hjertekarsykdomsutvikling.

Tidlig påvirkning av mental helse

Mental helse kan allerede påvirke hjertekarhelse i mors mage. Depresjon hos mor kan gi lav fødselsvekt. Lav fødselsvekt er forbundet med utvikling av høyt blodtrykk, overvekt, høye insulin- og kolsestrol-verdier som voksen, alt dette gir risiko for hjertekarsykdom. Barndomserfaringer som oppleves av barnet som traumatisk, slik som sosial isolasjon, ensomhet, lav sosioøkonomisk status, foreldrekrangler etc, har alle blitt forbundet med utvikling av hjertekarsykdom. Den mest sannsynlige forklaringen bak dette er at det sympatiske nervesystemet automatisk trigges ved slike barndomstraumer. Ettersom mental helse kan påvirke fysisk sykdomsutvikling allerede fra barnsben mener jeg at kunnskap om og fokus på mental helse må enda sterkere inn i helsestasjon, barnehage, skole, idrettslag, media og frivillige lag og foreninger.

Veien fra mental uhelse til hjertekarsykdom gjennom adferd

Mental helse kan også påvirke hjertekarsykdom gjennom adferd. Personer med mental uhelse kan ha vanskeligere for å ta sine medisiner eller følge livsstilsråd (slik som for eksempel slutte å røyke, begynne å trene) enn personer med god mental helse. Det mest betenkelige er dog at helsepersonell kanskje har en annen adferd overfor personer med mentale helseproblemer enn overfor personer med god mental helse. Fordi mens forventet levealder hos personer med god mental helse er økt ca 7 år siden 1980- tallet, så har levealderen til personer med dårlig mental helse holdt seg stabil. Ett legitimt spørsmål blir da; Hvilke medisinske fremskritt er det personer med mental uhelse ikke får tilgang til? For personer med mental uhelse dør dessverre tidligere enn personer med god mental helse, uansett dødsårsak. Når det gjelder hjertekarsykdom, slik som hjerteinfarkt, så har en Australske studie funnet at personer med dårlig mental helse har 14% økt risiko for å dø av denne sykdommen sammenlignet med personer på egen alder med god mental helse.

Ikke skille mellom mental og kroppslig helse

Siden 1998 har heldigvis Norge hatt årlige budsjettøkninger som er øremerket psykisk helse. Nyere norsk forskning viser likevel at gapet i forventet levetid øker mellom personer med mental uhelse og mental god helse. De fleste dødsfall blant psykisk syke skjer av kroppslig årsak slik som hjertekarsykdom. Mental helse burde etter min mening derfor bli en naturlig del av helsetilbudet istedenfor å dele opp tilbudet i «psykiatrisk sykdom» og «kroppslig sykdom». Forskningsbasert oppfølging av hjertekar sykdom hos pasienter med samtidig mental uhelse vil kreve tverrfaglig tilnærming og individualisert tilpasset tilbud om røykeslutt, alkoholråd, trenings og kostholdsråd, hjelp til å ta oppsøke lege samt til å ta medisiner. Ett menneske er tross alt ikke delt opp i psyke og kropp – og det burde derfor være en selvfølge å behandle helheten!

Løvetannprisen består av et litografi av Barbara Vogler og kr 20 000 og deles ut av Norsk forening for allmennmedisin. Den deles ut til en allmennlege som har gjort en innsats for faget.

Anna Luise Kirkengen

AMFF Prisen er et reisestipend på kr 20 000 og ble tildelt Elin Høien Bergene for presentasjon av prosjektet ‘Strategies to give children bad tasting medicine’.

Elin Høien Bergene

Etter mange års arbeid fremstår prisvinneren som et internasjonalt faglig fyrtårn.

gode teknikker til å samarbeide med barn er mangelvare.

HUNT forskningssenter inviterer til et åpent møte i serien “Aktuell samfunnsmedisin”.
Innledere på dette møtet er:

• Prof Berit Berg, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU: Hva vet vi om flyktningers behov når de ankommer Norge?
• Randi Venås Eriksen, enhetsleder Innvandrertjenesten, Levanger kommune Hvem er er det vi tar imot i Levanger? Om asylsøkere, flyktninger, enslige mindreårige og kommunens rolle.
• Imad Hamadeh, fastlege Åsen legekontor: En første erfaring med helsevesenet i Norge – om fastlegens møte med flyktninger/migranter

 Debattmøte i serien “Aktuell samfunnsmedisin” – arrangeres hver siste fredag i måneden av HUNT forskningssenter.
HUNT forskningssenter ønsker med disse møtene å skape en arena hvor leger, politikere, helsearbeidere og alle som er interessert i samfunnsmedisin og folkehelse kan drøfte aktuelle problemstillinger.

blogger: Maria Stuifbergen,
rådgiver ved HUNT forskningssenter og Institutt for samfunnsmedisin

Ønsker du å vite hva forskere gjør med dine helseopplysninger og blodprøver når du deltar i medisinsk forskning eller synes du det er unødvendig? Hva er det egentlig du samtykker til når du er med i et forskningsprosjekt og avgir ditt materiale?

I dagens etikk rundt medisinsk forskning på mennesker er informert samtykke et nøkkelbegrep. Det er et krav at forskningsdeltakere blir informert om hva et forskningsprosjekt innebærer og  at de får bestemme selv om de ønsker å delta eller ikke. Dette oppfattes som en selvfølge for oss i dag og i Norge, men historisk sett er informert samtykke et relativt nytt fenomen. Tanker rundt informert samtykke utviklet seg for første gang i større grad etter Nürnberg prosessene Tyskland, der flere tidligere nazi-leger ble dømt for krigsforbrytelser. I konsentrasjonsleir og ellers i Tyskland under Den andre verdenskrig hadde leger brukt andre mennesker som ren forskningsobjekt, og påførte deltakerne store skader, ofte med døden som følge. Dette  startet en diskusjon om rammene rundt deltakelse i medisinsk forskning, og når slik deltakelse kan være forsvarlig. Som en følge av disse diskusjoner utviklet Verdens legeforening i 1964 Helsinkideklarasjonen, som omfatter retningslinjer om medisinsk forskning med mennesker. Her står det at forskningsdeltakere må avgi et informert samtykke før de kan inkluderes i forskningsprosjekt. I Norge er deltakeres rettigheter i medisinsk forskning fastlagt i Helseforskningsloven, som har store likhetstrekk med Helsinkideklarasjonen.

Selv om personer i dag samtykker til deres deltakelse i forskning, er det fortsatt mange spørsmål knyttet til samtykker som psykologer og etikkere i tillegg til medisinere forsker på.

Noen av disse er:

Når kan det sies at man er informert? Er det når du har fått et informasjonsskriv? Eller når du har lest det? Eller er det først når du har fått opplysninger, forstått innholdet til disse, og har drøftet eventuelle spørsmål du kan ha?

Hva kan forskere egentlig gjøre med dine opplysninger eller prøver fra vev eller blod? Kan materialet oppbevares og brukes i flere forskningsprosjekt? I Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag håndterer man et såkalt «bredt samtykke». Dette er et samtykke basert på informasjon som beskriver typer forskning som kan foretas med deltakerens data og prøver, uten å spesifisere hvem som er forskerne, eller hvor mange prosjekter man kan være med på. Dette kan fungere bra, men når nye forskningsmetoder åpner opp for nye typer forskning, hvor går da grensene for hva deltakere har samtykket til? I HUNT har denne problemstillingen dukket opp da genetiske analysemetoder ble tilgjengelig til en rimelig kostnad og kunne brukes til forskning. En mulig måte å håndtere slik usikkerhet på, kan ligge i mer kontakt med deltakerne gjennom et såkalt «dynamisk samtykke». Det finnes ulike forslag til slike, med mer og mindre kontakt mellom forskere og deltakere, men fellestrekk er at deltakerne får mulighet til å involvere seg mer i forskningen som foregår med deres avgitt materiale. Dette kan også inkludere at man kan velge om man ønsker å få tilbkamelding ved avvikende funn, for eksempel i blodverdier eller i genetisk materiale. Her åpner det et annet spørsmål som diskuteres blant forskere:

Bør deltakere få tilbakemelding om analysesvar som kan ha betydning for helsa deres?  I noen tilfeller kan forskning gi opplysninger om mulige helserisiko, for eksempel en forhøyet risiko på visse sykdommer.  Noen mener at disse funn bør meldes tilbake til deltakeren det gjelder, mens andre mener dette har store ulemper både for forskere og deltakere. Hvis det gjelder opplysninger om sykdommer det ikke finnes behandling for, kan det for eksempel gjøre mer skade en nytte å opplyse en deltaker om det. Og om det gjelder funn på prøver som ble avgitt for mange år siden, er det ikke klart at deltakeren husker å ha avgitt materiale, og beskjeden kan komme som lyn fra klar himmel. Det som gjør slike avveininger ekstra vanskelig, er at mange funn ikke er et sikkert tegn på sykdom, men ofte kun en mulighet eller økt risiko for å utvikle en sykdom. Vil det skremme deltakere i forskningsprosjekt å få vite om det, eller vil det kunne gi dem viktige opplysninger? Bør forskningsdeltakere få muligheten til å reservere seg mot tilbakemeldinger om deres funn, selv om disse kan redde liv?

Forskere som er involvert i planleggingen av HUNT4 undersøkelsen er opptatt av at undersøkelsen skal være etisk forsvarlig og at preferanser fra deltakere blir tatt med i planleggingen. Det er derfor satt ned en arbeidsgruppe Etikk, som bøyer seg over blant annet slike spørsmål.

I tillegg til at spørsmålene ovenfor skal drøftes i vitenskapelige fora, ønsker forskere fra Etikkgruppen i HUNT å komme i kontakt med befolkningen i Nord-Trøndelag og høre deres tanker, meninger og ønsker rundt deltakerinvolvering. Under Forskningsdagene arrangeres det derfor et Åpent Møte ved HUNT forskningssenter der alle er velkommen. Dette er en unik mulighet til å bli kjent med aktuelle forskningsetiske spørsmål og komme med innspill til et forskningsprosjekt under planlegging. Bor du i Nord-Trøndelag og har du lyst å både skjønne mer om etikken rundt deltakelse i forskningsprosjekt, og si din mening om noen av disse spørsmål? Da blir vi veldig glade om du blir med på møtet som arrangeres 21. sept.!!

Last ned invitasjon til Åpent Møte 21. september
Les mer om HUNT: www.hunt.no
les mer: om Helsinkideklarasjonen
Les mer om helseforskningsloven
Les mer om prosessen for forskning ved Det medisinske fakultet
Les HUNT samtykkeskriv

Det er Aslak Steinsbekk (Institutt for samfunnsmedisin) som er initiativtaker for denne form for undervisning, som foreløpig settes opp som en pilot, men som er planlagt å bygges inn i medisin- og helsefagstudien om evalueringen er god. Ifølge professoren i Medisinske atferdsfag er det et stort behov for denne typen trening, som per i dag er helt fraværende i studiene.

–          En viktig grunn til å lage virtuelle arenaer er praktiske utfordringer med å gi studentene mulighet til å trene nok på kliniske situasjoner, spesielt der de må samhandle med andre. Vi må derfor gi mengdetrening gjennom nye løsninger. Undervisningen bygger på arbeid med et virtuelt sykehus som er en virtuell framstilling av St. Olavs hospital som læringsarenaer for studenter og informasjon for pasienter.

Studenter i målgruppen som skal ha praksis på ulike avdelinger på sykehuset vil få tilbud om å bruke den virtuelle arenaen for å forberede seg. F.eks. kan studentene før praksis på en kirurgisk avdeling få trene på tverrprofesjonell samhandling i det virtuelle operasjonsrommet. De vil da både få konkrete oppgaver knyttet til den kliniske situasjonen og trening i å samhandle som et team. Børge Lillebo (Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk) har god erfaring med teambasert læring og vil være en av nøkkelpersonene i utvikling og tilpassing av scenarier for læring.

Ekaterina Prasolova-Førland (SVT fakultetet) og Frank Lindset (SINTEF) står for de tekniske løsningene som skal tas i bruk, og som de har god erfaring med fra tidligere vitenskapelige prosjekt. Det vil bli prøvd ut kombinasjoner av ulike teknologiske løsninger: samhandling i desktop-versjon, med 3D briller, med ‘motion capture’ av håndbevegelser og bruk av virtuelle pasienter for å få erfaringer med hvilke løsninger som gir best læringsutbytte.

Ifølge Steinsbekk vil det etter hvert være muligheter for å utvide denne typen utdanning til potensielt 700 studenter ved NTNU og HiST per år fra 9 ulike utdanninger. Etter fusjonen kommer i tillegg utdanningene fra HiÅ og HiG, og studenttallet som kan ha nytte av denne typen trening kan økes til 1000.

Dette vil gi mange studenter en ettertraktet og svært relevant forberedelse på deres hverdag etter fullført studium. Studenter som forøvrig vil være en aktiv samarbeidspartner også i koordinering av studentaktiviteter og videreutvikling av undervisningsformen.

Utviklingen av det nye undervisningsopplegget er dermed selv et eksempel på tverrfaglig samhandling, med bidrag fra ulike institutter både innenfor og utenfor NTNU samt brukerne i form av studenter.

Les også: Trener på omsorg i en virtuell verden (Gemini)