Mennesker med hørselstap unngår ofte situasjoner der de føler seg utenfor. Dette kan føre til passivitet, ensomhet og øke faren for depresjon. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Av: Guro Løvlien, sykepleier Tyrilisenteret Lillehammer og Katrine Haanshuus Sjødin, sykepleier SI Lillehammer

Denne kronikken er laget på bakgrunn av en bacheloroppgave Guro Løvlien og Katrine Haanshuus Sjødin skrev ved sykepleierutdanningen ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik, i 2020. Oppgaven mottok Eurekaprisen 2020 for beste bacheloroppgave i helsevitenskap.

Både helsepersonell og mange eldre tenker at dårlig hørsel er noe man bare må leve med som gammel. Det er alvorlig, når vi vet at dårlig hørsel blant annet kan bidra til demenssykdom. 

Nedsatt hørsel er et av de vanligste helseproblemene våre:

• Hver tiende innbygger i Norge har redusert hørsel.
• Hørselen svekkes med alderen, 60 prosent av alle mellom 60-79 år har et hørselstap.
• Nedsatt hørsel gjør kommunikasjon vanskelig og skaper utfordringer både for hørselshemmede og pårørende.

En person med dårlig hørsel må anstrenge seg mer for å lytte når vi hører, eller gjette når andre vet. Ofte må de spørre om igjen og få gjentatt det som blir sagt. Det er enda vanskeligere å følge med når flere snakker samtidig. Dette gjør at mennesker med hørselstap ofte unngår situasjoner der de føler seg utenfor. Dette kan føre til passivitet, ensomhet og øke faren for depresjon. Kort sagt dårlig livskvalitet.

Ensomhet påvirker hjernen

At hørselstap gir økt risiko for utvikling av demens er relativt nytt for oss, og årsakene er ikke klarlagt. En mulig forklaring kan være at hørselstapet gir hjernen en ekstra belastning. En annen teori er at hørselstapet fører til mindre sosial aktivitet.

Vår avsluttende oppgave i sykepleie var en litteraturstudie. Vi gjennomgikk temaet i syv vitenskapelige forskningsartikler. Vi konkluderer ikke med at dårlig hørsel automatisk gir demenssykdom, eller forsterker sykdomsutviklingen. Men forskningsartiklene vi har lest viser at nedsatt hørsel kan føre til utvikling av demens, og at forebyggende tiltak kan redusere antallet demenstilfeller med en tredjedel. Når vi vet at 80 000 personer i Norge lider av demens, og at tallet vil kunne fordobles de nærmeste 30-40 årene, er det viktig å se på gode tiltak som kan dempe utviklingen.

Lite motivasjon hos brukerne

Bedre hørsel ved bruk av høreapparat kan gi større sosialt engasjement. Forskning sier at høreapparatbruk blant voksne med nedsatt hørsel er assosiert med forsinkelse eller forebygging av demens. Videre at risikoen for å utvikle demens for de med nedsatt hørsel er 18 prosent lavere blant de som bruker høreapparat, enn for de som ikke bruker det.

Selv om hørselstap er vanlig blant voksne, er det kun en liten andel av de som ville hatt nytte av høreapparat som faktisk bruker det. Folks egen motivasjon og støtte fra oss som er rundt er altså viktige faktorer for bruken av høreapparat. Stigma og utseende rundt bruken blir trukket fram som en faktor som reduserer bruken. For noen er det viktigere at apparatet ikke synes enn at det fungerer optimalt.

Et oversett tema

Forskning viser at hørselstap er et område som får lite oppmerksomhet. Flere eldre ser på nedsatt hørsel som en naturlig del av det å bli gammel, og ber derfor ikke om hjelp. Disse holdningene finnes også hos helsepersonell.

Forskning viser også at helsepersonell ikke får tilstrekkelig undervisning om dette sansetapet. I tillegg kan personer med nedsatt hørsel oppleve mangel på forståelse fra samfunnet. Dette viser seg gjennom utydelig tale, vanskelige dialekter, lav tale, flere som snakker samtidig og bakgrunnsstøy.

Hva kan gjøres?

Det trengs økt kompetanse blant sykepleiere, annet helsepersonell, pårørende, samfunnet og pasienter. Bedre holdninger og økt kunnskap vil kunne føre til større bevissthet i møte med personer med nedsatt hørsel. Økt kompetanse vil kunne bidra til mer bruk av høreapparat, reduksjon av stigma og tilrettelegging av sosial aktivitet.

Informasjon om hørselstap vil kunne legge forholdene til rette for aktive mestringsstrategier og bruk av hjelpemidler. Dette kan skje gjennom:

• Undervisning av helsepersonell om sammenhengen mellom nedsatt hørsel og demens
• Økt satsing på opplæring i bruk av og informasjon om høreapparat
• Ta hørselstap på alvor, vise forståelse og motivere mennesker med nedsatt hørsel til å oppsøke hjelp

Interessen for medisinsk forskning er stor i dag, og dette er positivt. Samtidig mangler mange bakgrunn for å forstå vitenskapelige prosesser, og det kan føre enkelte debatter på villspor. Akademikere har her et opplyseransvar.

Det er viktig at gammel kunnskap ikke havner i skyggen når et helsefenomen skaper utbredt angst, slik vi har opplevd ved enkelte vaksinekampanjer og under epidemier, mener forsker og overlege Andreas Christensen.

Medisinsk forskning er i søkelyset for tiden. Interessen er enorm, og de fleste leser artikler om vitenskap både i dagspressen og i fagtidsskrifter. Dette er veldig positivt, men det er sider ved vitenskapelig litteratur og tankegang som det kan være vanskelig å få grep om for mange. Dette gjelder blant annet for vitenskapelig bevisførsel. Her bør etter min mening vi vitenskapsfolk ta på oss oppgaven som folkeopplysere.

Viktige debatter har tidligere vært ført på villspor av feilslutninger om vitenskapelig bevisførsel. Debatten rundt MMR-vaksinen og autisme på 1990- og 2000-tallet er ett eksempel, og dagens debatt om immunitet mot covid-19 er et annet. Jeg vil komme tilbake til disse eksemplene nedenfor.

Jeg bruker her begrepet «vitenskapelig bevisførsel» i ganske vid forstand, i betydningen «vitenskapelig prosess» og/eller «hypotesetesting». Begrepet gir juridiske assosiasjoner, noe som etter min mening kan fungere godt didaktisk.

Vitenskap – både konservativ og nyskapende

Vitenskap kan kalles grunnleggende åpen og selvkritisk samtidig som den er konservativ. Dette kan virke som et paradoks for mange. Man skal alltid være åpen for nye tanker. I tillegg skal man være åpen for å gi slipp på vitenskapelige hypoteser når argumentene imot begynner å bli sterke, og her kommer konservatismen inn: Sterke hypoteser bør ikke droppes like lett som svake.

Mange liker å snakke om vitenskapelige revolusjoner og paradigmeskifter, men dette er overvurdert, spesielt innen medisinsk og biologisk forskning. Her har forskningen stort sett dreid seg om å bygge sten på sten de siste par århundrene. Dette har etter hvert gitt oss et solid fundament.

Konservatisme i vitenskapen er altså helt nødvendig. Svært radikale hypoteser, det vil si hypoteser som i liten grad passer med etablert kunnskap, er forfriskende, men også risikable. Satser man på å utforske en slik revolusjonerende hypotese er faren stor for at man tar feil, og bruken av begrensede offentlige midler vil kunne være bortkastet. Skal et forskningsfelt ha fremdrift må de vitenskapelige hypotesene ha en viss dristighet, vil jeg si, men dristigheten kan altså gå for langt.

Innen pasientbehandling og i helsepolitikk kan man i enda mindre grad tillate seg dristighet. Da står det om liv og helse for enkeltmennesker eller befolkningen. Derfor er det et etablert prinsipp at bare kunnskap med høy grad av sikkerhet skal inngå i medisinske retningslinjer eller anbefalinger. Dette er en enda mer konservativ tilnærming. Det er ikke alle som har dette skillet mellom eksperimentell vitenskapelig medisin og utøvende medisin klart for seg, noe som kan føre til utålmodighet når for eksempel nye og lovende behandlingsformer ikke blir tatt i bruk umiddelbart (1).

Enda større uoverensstemmelser kan oppstå når et helsefenomen skaper utbredt angst, slik vi har opplevd ved enkelte vaksinekampanjer og under epidemier. Da tenker mange på en helt annen måte. Man veier ikke grader av risiko opp mot hverandre lenger, men vil helst unngå risiko helt. Påstander blir ofte kastet fram, og gammel kunnskap havner i skyggen.

For å illustrere hvor problematisk dette kan være synes jeg det er nyttig å bruke det juridiske begrepet «bevisbyrde». Bevisbyrden bør ligge hos dem som fremsetter eller støtter en ny hypotese. Med det mener jeg at de må bære ansvaret for å teste den, og at resten av samfunnet må være avventende før man trekker konklusjoner. Alle bør ha et åpent sinn når det gjelder nye tanker og hypoteser, men man må fortsette som før inntil man får gode holdepunkter for å endre på noe. Enkeltpåstander kan ikke kullkaste etablerte teorier eller retningslinjer i tide og utide.

MMR-vaksinen og omvendt bevisbyrde

Påstanden om at MMR-vaksinen kan forårsake autisme er et tydelig eksempel. Den skapte stor debatt på 1990-tallet, og den varte til godt inn på 2000-tallet (2). En forfalsket artikkel i det anerkjente tidsskriftet The Lancet førte til at debatten skjøt fart (3). Da angsten for at vaksinen kunne skade barn først var vekket var den vanskelig å dempe.

Ingenting i vaksineringens historie generelt, eller MMR-vaksinens historie spesielt ga støtte til denne hypotesen i utgangspunktet (2). Da artikkelen ble avslørt som forfalsket burde det ha stoppet saken. Forkjempere for hypotesen fortsatte likevel å agitere og forskergrupper ble til slutt nødt til å utføre flere større studier som endte med å vise at det ikke er en sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme (4-6). Dette er omvendt bevisbyrde.

Vitenskapen går videre ved å utforske om nye interessante hypoteser finner støtte i virkeligheten, ikke ved å bevise at frittstående påstander ikke stemmer. Dette blir som om noen kaster frem en vilkårlig påstand om at et av ens familiemedlemmer er lovbryter, og så blir det familiens oppgave å bevise at han eller hun ikke er det. Hvordan griper man an noe sånt?

SARS-CoV-2 og immunitet

Et annet eksempel kom frem under koronavirusepidemien i år. En underlig angst for at vi ikke skulle utvikle immunitet mot viruset dukket opp. WHO bidro til engstelsen ved å gå ut og si at vi ikke vet om vi blir immune mot viruset (7).

Å si dette kan virke åpensinnet, men det var for lettvint og etter min mening dessuten villedende. All kunnskap vi har om virus etter 120 år med virologi som vitenskap sier oss at virusinfeksjoner utløser antistoffresponser som gir ulike grader av immunitet og flokkimmunitet mot det aktuelle viruset.

HIV er et unntak som ofte nevnes. HIV utløser faktisk sterke antistoffresponser, men det er et helt spesielt virus som infiserer våre immunceller, går slik under radaren til vårt immunsystem, og gir kroniske infeksjoner. Dette gjelder ikke for luftveisvirus som koronavirus.

For de fire forkjølelsesvirusene i koronavirusfamilien ser vi et klart mønster der de minste barna smittes mest. Vi ser små utbrudd annethvert år som tegn på at det må bygges opp en stor nok populasjon av mottagelige små barn før man får et nytt utbrudd (8). Voksne rammes i mindre grad, mens eldre som har et svekket immunsystem er mer utsatt (9). Alt dette passer med partiell flokkimmunitet, og er viktige grunner til at helsemyndigheter kan gå ut fra at immunitet og også flokkimmunitet vil opptre for det nye koronaviruset. Spørsmålet er heller hvor raskt og i hvilken grad. (Nye studier som dokumenterer sterke immunresponser har siden kommet til (10)).

Bevisbyrden bør også her ligge hos dem som kaster frem påstanden om at viruset ikke gir immunitet. Praksis og anbefalinger bør ikke endres før gode studier gir grunnlag for endring. Det vil si at man kan gå ut fra at smittede utvikler immunitet. Dette vil dessuten gi håp for at en vaksine vil kunne ha effekt.

Det kan være fristende, også for akademikere, å kaste seg på bølger av skepsis, mistro eller krisemaksimering når tidene er usikre slik som nå under koronaviruspandemien. Da er det spesielt viktig at fagpersoner står frem og formidler sin evidensbaserte faglige forankring; som motpol til alle krisemaksimerende og ensidige utspill som ellers har en tendens til å dominere i media.

Referanser

1. Farlig selvmedisinering med klorokinforbindelser. https://legemiddelverket.no/nyheter/farlig-selvmedisinering-med-klorokinforbindelser. Lest 6.9.2020.
2. Gerber JS, Offit PA. Vaccines and autism: a tale of shifting hypotheses. Clin Infect Dis 2009; 48: 456-61. doi:10.1086/596476.
3. Wakefield AJ, Murch SH, Anthony A, Linnell J, Casson DM, Malik M et al. Ileal lymphoid nodular hyperplasia, non-specific colitis, and pervasive developmental disorder in children [retracted]. Lancet 1998; 351: 637-41.
4. Madsen KM, Hviid A, Vestergaard M, Schendel D, Wohlfahrt J, Thorsen P et al. MFR-vaccination og autisme–et populationsbaseret followupstudie. Ugeskr Laeger 2002; 164: 5741-4.
5. Taylor B, Miller E, Farrington CP, Petropoulos MC, Favot-Mayaud I, Li J et al. Autism and measles, mumps, and rubella vaccine: no epidemiological evidence for a causal association. Lancet 1999; 353: 2026-9. doi:10.1016/s0140-6736(99)01239-8.
6. Hviid A, Hansen JV, Frisch M, Melbye M. Measles, Mumps, Rubella Vaccination and Autism: A Nationwide Cohort Study. Ann Intern Med 2019; 170 :513-20. doi:10.7326/M18-2101.
7. Immunity passports in the context of covid-19. https://www.who.int/news-room/commentaries/detail/immunity-passports-in-the-context-of-covid-19. Lest 11.7.2020.
8. Heimdal I, Moe N, Krokstad S, Christensen A, Skanke LH, Nordbø SA et al. Human coronavirus in hospitalized children with respiratory tract infections: A 9-Year population-based study from Norway. J Infect Dis 2019; 219: 1198-1206. doi:10.1093/infdis/jiy646.
9. Feng L, Li Z, Zhao S, Nair H, Lai S, Xu W et al. Viral etiologies of hospitalized acute lower respiratory infection patients in China, 2009-2013. PLoS One 2014; 9: e99419. doi: 10.1371/journal.pone.0099419.
10. Altmann DM, Boyton RJ. SARS-CoV-2 T cell immunity: Specificity, function, durability, and role in protection. Sci Immunol. 2020; 5: eabd6160. doi:10.1126/sciimmunol.abd6160.

Beinmargsprøve. Foto: Geir Mogen/NTNU

Myelomatose (beinmargskreft) er den nest vanligste blodkrefttypen, og krever 250 liv i Norge hvert år

Selv om nye medisiner har forlenget gjennomsnittlig overlevelse til 5-7 år, er dette fremdeles en uhelbredelig sykdom. Mange av pasientene lider av hyppige infeksjoner, smertefulle skjelettlesjoner og nyresvikt. I tillegg kan medisinene som brukes ved myelomatose gi alvorlige bivirkninger.

Immunterapi med såkalte sjekkpunkthemmere har virket bra på pasienter med lungekreft og malignt melanom, men denne typen immunterapi har ikke hatt ønsket effekt hos myelompasienter i kliniske studier. Det er derfor viktig å finne nye typer immunterapi som kan fungere bedre hos pasienter med myelomatose.

I en artikkel publisert i Journal for Immunotherapy of Cancer presenterer forskerne lovende prekliniske data som viser at en ny type immunterapi kan være effektiv mot myelomatose. Conversion of ATP to adenosine by CD39 and CD73 in multiple myeloma can be successfully targeted together with adenosine receptor A2A blockade

Helt sentralt for hvordan denne formen for immunterapi fungerer er molekylet adenosin. Adenosin finnes ofte i kreftvev og vevet rundt kreftcellene, slik som i beinmargen hvor myelomcellene befinner seg. Adenosin begrenser immuncellene sin aktivitet og forhindrer dermed at kroppens immunforsvar angriper kreftcellene. Adenosin blir produsert i beinmargen av to enzymer, CD39 og CD73.

I dette forskningsprosjektet ble CD39 og CD73 hemmet, noe som førte til redusert adenosinproduksjon og økt aktivitet av immuncellene. I samarbeid med Vrie Universiteit Brussel (VUB), ble hemmere av CD39, CD73 og adenosinreseptorer på immunceller testet i en dyremodell. Musene som fikk behandling hadde færre myelomceller enn de som ikke fikk behandling.

Forskere som har studert om en ny type immunterapi kan være effektiv mot myelomatose er tilknyttet Magne Børsets gruppe, Mikromiljøet i beinmargen hos pasienter med myelomatose ved Senter for myelomforskning, Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU. De har samarbeidet med  Avdeling for blodsykdommer ved St. Olavs hospital og  legemiddelfirmaet AstraZeneca/MedImmune. Forsøkene ble gjort med celler fra pasienter med myelomatose og i en musemodell for myelomatose. Prosjektet ble ledet av forsker Anne-Marit Sponaas.

Immuncellene (T celler) aktiveres til å drepe kreftcellene ved at et spesifikt molekyl blokkerer adenosin-reseptorene på T cellene.

Tverrfagleg tilnærming avdukar ny rolle for tuberkelbakteriens evne til å skade membranar i vertsceller

Slik ser arbeid inne på biosikkerheitsnivå 3-labben ut. Foto: Ragnhild Sætra/NTNU

Sjukdommen tuberkulose har i liten grad vore grunn for uro i Noreg heilt sida foreldra våre var barn; ein må med andre ord tilbake til 1950-talet. I tida etter andre verdskrig gjorde antibiotika sitt inntog i kampen mot tuberkelbakterien. Dødelegheita frå tuberkulose i Noreg sank til nær null på 1950-talet, og den har heldt seg stabilt låg sida. Allereie i denne tida såg ein framvekst av antibiotikaresistente stammar av Mycobacterium tuberculosis, men nye antibiotika vart oppdaga med slik hyppigheit at ein har vore i stand til å handtere resistente tuberkelbakteriar etter kvart som dei har presentert seg.

Dette biletet har endra seg dramatisk den siste tida. Eit viktig bidrag til denne endringa er at talet på nye godkjente antibiotikamedisinar var på sitt høgaste på 80-talet. Sida årtusenskiftet har talet på nye antibiotika falle til eit lågare nivå enn kva ein såg på 1930-talet, det fyrste tiåret med antibiotika. Dei siste ti åra har det kome rapportar frå fleire stader i verda om tuberkelbakteriar som er resistente mot alle kjente antibiotika.

Eit styrka immunforsvar mot tuberkelbakterien

Ny kunnskap vil vere avgjerande dersom me skal sigre i kampen mot vondsinna bakteriar når antibiotikaresistens aukar. Ei større forståing av interaksjonane mellom vertscella og tuberkelbakterien kan mogleggjere utvikling av nye metodar innan behandling, diagnose og vaksiner. Kan me utvikle medisinar som styrker immunforsvaret vårt, i motsetning til å berre svekkje bakterien slik antibiotika gjer?

Immuncellene våre fagosyterer – «spiser» – uvelkomne bakteriar for å drepe dei, men tuberkelbakterien kan øydelegge membranen den vert pakka inn i. Vertscellene prøver å motvirke dette ved å reparere skadde membranar. I tillegg forsøker cella å reisolere bakteriar som bryt seg ut ved hjelp av autofagi – «sjølvspising» – slik at bakterien kan destruerast i eit avgrensa og kontrollert miljø. Når immunceller vert infisert av tuberkelbakteriar og døyr kan bakteriane spreie seg og skape større skade på vev.

Ein artikkel om forskinga vår på samspelet mellom vertsceller og tuberkelbakterien vart nett publisert i tidsskriftet Nature Communications, Plasma membrane damage causes NLRP3 activation and pyroptosis during Mycobacterium tuberculosis infection.

I artikkelen presenterer me at tuberkelbakterien kan skade den ytre plasmamembranen til vertscella. Brot på cellas ytre barriere gjev ionefluksar, som fører til at eit inflammasom vert aktivert i cella. Då vil cella døy medan den slepp ut signalmolekyl som skapar inflammasjon. Samstundes vil bakteriane sleppe fri i eit kaotisk miljø der dei har god tilgang på næring og er klare til å infisere nye celler som kjem for å reparere skadane. Mekanismen me har funne liknar det me ser ved sterile skader på cellene, til dømes frå silikakrystaller. Det tyder på at den kan vere relevant for andre sjukdommar enn tuberkulose, til dømes silikose.

Denne tredimensjonale figuren viser ei immuncelle (i grått) som fagosyterer tuberkelbakteriar (i lilla). Illustrasjon: Marianne Beckwith/Sindre Ullmann

Samarbeid gjer betre forskning

Avansert immunologisk forsking er avhengig av gode samarbeid. Samarbeidet vårt med Harald Stenmark ved Senter for kreftcelle-reprogrammering i Oslo, eit senter for fremragande forsking, har vore særs verdifullt for dette prosjektet. Stenmark er leiande innanfor forsking på ESCRT-maskineriet, eit system som mellom anna er involvert i reparasjon av plasmamembranen i celler. Dette samarbeidet har gjort oss betre i stand til å studere kva for rolle ESCRT-maskineriet kan ha i å reparere skadar tuberkelbakterien påfører plasmamembranen.

I arbeidet vårt med å studere desse mekanismane har me gjort nytte av eit breitt spekter av mikroskopimetodar som er tilgjengelege ved NTNU. Ved å bruke lysmikroskopi kan me sjå levande celler medan dei vert infisert av tuberkelbakteriar. Slik kan me følgje dei dynamiske prosessane og avdekke hendingsgangen når bakterien infiserer ei immuncelle. Dette gjer det mogleg for oss å sjå både kva som er konsekvensane av gitte hendingar, som til dømes aktivering av inflammasomet, men også kva som hende med cella før inflammasomet vart aktivert. Denne typen avbilding er nyttig når ein studerer heterogene cellekulturar, der augneblinksbilete og gjennomsnitt ikkje kan svare på alle spørsmål. Cellular & Molecular Imaging-kjernefasiliteten (CMIC) ved NTNU drifter mange instrumenter og i arbeidet vårt har me nytta heile fire ulike lysmikroskop drifta av CMIC.

Videre i artikkelen gjer me nytte av ein avansert teknikk kalla korrelativ lys-elektronmikroskopi for å studere den tredimensjonale ultrastrukturen til celler infisert med tuberkelbakteriar. Kjernen i denne teknikken er å avbilde den same cella med både lys- og elektronmikroskopi for slik å danne eit multidimensjonalt sett med data. Ved å anvende denne teknikken vart me dei fyrste til å vise korleis strukturen og omgivnadane til eit inflammasom ser ut inni ei celle. For å oppnå dette har me samarbeida med og brukt utstyr ved både NTNU Nanolab og CMIC.

Dette er ei 3D-rekonstruksjon som viser strukturen til eit inflammasom – for fyrste gong i ei primærcelle. Illustrasjon: Marianne Beckwith/Sindre Ullmann

Våre studiar på tuberkelbakterien held fram i trygge omgivnader

Tuberkelbakterien er klassifisert som ein biosikkerheitsnivå 3-organisme, og arbeid med den er difor nøydd til å gå føre seg på eit avgrensa laboratorium der strenge og omfattande prosedyrar må følgjast. Me er heldige som har eit eige lysmikroskop der inne, slik at me i trygge omgivnader kan studera tuberkelbakterien når den infiserer levande immunceller.

Trude Helen Flo er professor i cellebiologi, og leiar forskingsgruppa me er ein del av ved CEMIR. Trude sin bakgrunn er derimot frå sivilingeniørstudiet i bioteknologi ved NTNU. Hennar tverrfaglegheit kan ein sjå tydelege spor av i personane ho har rekruttert til prosjektet dei siste åra, ein strategi som har vore direkte bidragsytande til artikkelen me nå har publisert. Marianne og Kai Sandvold Beckwith, fyrsteforfattarane av studien, er også sivilingeniørar. Dei har nå fortsette karrierane sine i post doc-stillingar ved European Molecular Biology Laboratory i Heidelberg, eit av flaggskipa for livsvitskap i Europa. Stipendiatane Sindre Ullmann og Ragnhild Sætra tek over stafettpinnen frå dei og har i likskap med Marianne og Kai bakgrunn frå det interdisiplinære sivilingeniørstudiet i nanoteknologi. Framover vil dei forske meir på interaksjonane mellom tuberkelbakterien og immunceller.

Ragnhld Sætra og Sindre Ullmann

– Kompetanse i teamarbeid bidrar til økt pasientsikkerhet, og teamarbeid må trenes. Den neste testen vil være om vi klarer å ta i bruk erfaringene fra tiden vi nå er inne i er over, mener artikkelforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Morten Sangvik, NTNU)

Av stipendiat Tore Karlsen og førsteamanuensis Randi Ballangrud, Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik.

Teamarbeid på sitt beste blir synliggjort mange steder i Norge i disse dager. Koronakrisen fordrer teamarbeid, men utfordringen er om vi klarer å ta med de positive erfaringene inn i hverdagen når krisen er over.

Forskning viser at teamarbeid er viktig for pasientsikkerheten. Det reduserer uønskede hendelser og skape en effektiv helsetjeneste (1). Trening på å jobbe i team gjør en forskjell (2). WHO anbefaler at teamarbeid og teamtrening må vektlegges i utdanning av helsepersonell (3). Nasjonale myndigheter forventer i dag at helsepersonell jobber i team p tvers av profesjoner og behandlingsnivå. Dette for å ivareta sikkerhet og effektivitet i møte med befolkningens behov(4).

I disse dager prøves det norske samfunnet og helsetjenesten på hvor gode vi er til å tenke og fungere som et team. Kvalitet i behandling og pleie innebærer koordinerte aktiviteter i et multiteam-system. Og det foregår på alle nivå. Det nasjonale multiteamet ledes av statsministeren og hennes mannskap.

Fem ting må være på plass hvis vi skal oppnå resultater fra et godt teamarbeid, og som nå kommer til uttrykk i Norge:

1: Nok kompetent personell og riktig utstyr er grunnfjellet i et godt teamarbeid.

Folk stiller seg til disposisjon for å hjelpe. Pensjonister, studenter og andre med ulik kompetanse rekrutteres til å være i beredskap. Lokaler omdisponeres, viktigheten av nok smittevernutstyr blir synlig.

2: Lederne må balansere tydelig ledelse med frihet og selvstendig ansvar.

Ledere planlegger for å skaffe til veie både personell og utstyr om det verst tenkelige scenariet skulle skje. Informasjon utveksles slik at alle kan være så godt forberedt som mulig. Vi får effektive, korte orienteringer om hva som kan skje og hvordan vi skal forholde oss som team-medlemmer i bekjempelse av viruset. Dette gir oss trygghet og forutsigbarhet i tider hvor uforutsigbarheten er stor. Vi ser nå en ledelse som er tydeligere og mer styrende enn mange vanligvis liker. Noen opplever dette som en trygghet, andre etterlyser ennå tydeligere ledelse.

3: Vær våken og følg med de rundt deg.

Vi blir alle oppfordret til å være observante. Hvordan er vår egen helse, våre nærmeste sin helse og pasientens helse?  Hvordan er din egen og naboen sin smittevernpraksis?  Det helt særegne norske begrepet dugnad brukes. Vi oppfordres til å jobbe sammen mot et felles mål som skal komme lokalsamfunnet vårt til gode. Dette er viktig for deg og dine nærmestes liv og helse. Trusselen er usynlig og rammer alle sosiale lag. Du kan ikke kjøpe deg ut av den. De fleste drar i samme retning.

4: Vi må tørre å bry oss.

I en slik situasjon er teamferdigheten «gjensidig støtte» nøkkelen til å lykkes. Hvor kan jeg hjelpe til? Hva trenger jeg hjelp til? Det å spørre om hjelp kan være vanskelig for mange av oss. Harald Eia sitt fantastiske program «Sånn er Norge» fremhever uavhengighet som den viktigste norske verdien. Uavhengighet, som innebærer det å ikke være til bry eller avhengig av andre, står i kontrast til å be om hjelp. Det er derfor viktig at vi er tidlig ute med å tilby hjelp, fordi det å be om hjelp er vanskeligere.

Det å ikke bry seg er en utfordring når teamet skal jobbe mot et felles mål.  De som drar i feil retning må få beskjed om det, om vi skal nå målet. Vi må være rause i form av at vi må tørre å bry oss. Tørre å si fra til de som ikke overholder hygienereglene. Tørre å stille spørsmål til de som ser ut til å hamstre medisiner slik at andre med behov ikke får. Kanskje gjør de det av uvitenhet, kanskje gjør de det på tross av bedre viten. Er den norske verdien uavhengighet så sterk at den står i veien for at vi tørre å bry oss når det virkelig gjelder?

5: Kommunikasjon er viktig og vanskelig.

Kommunikasjon er selve livsnerven i et godt teamarbeid. Informasjon må være så presis at alle forstår den. Vi som får informasjon må gi tilbakemelding på hvordan vi forstår og tolker den. Informasjonen må gjentas og presiseres; hva betyr informasjonen for meg og min situasjon? Vi må korrigere hverandre respektfullt og tydelig.

Hvorfor skriver vi dette? Et velfungerende teamarbeid er viktig når vi skal jobbe sammen i en kompleks helsetjeneste, og nå er den mer kompleks enn vi har opplevd tidligere. Godt teamarbeid, som vi ser eksempler på i disse dager, må vektlegges også etter Corona-pandemien. Teamarbeid på sitt beste bidrar til en sikker og effektiv helsetjeneste og arbeidsplasser med godt arbeidsmiljø. Kompetanse i teamarbeid bidrar til økt pasientsikkerhet, og teamarbeid må trenes. Den neste testen vil være om vi klarer å ta i bruk erfaringene fra tiden vi nå er inne i er over. TeamSTEPPS® er et teamtreningsprogram som nå er tilgjengelig i Norge og som bør tas i bruk i utdanning og praksis for å få fokus på teamarbeidets rolle i å levere et sikkert og effektivt helsetilbud til befolkningen (5).

1. Salas E, Zajac S, Marlow SL. Transforming Health Care One Team at a Time: Ten Observations and the Trail Ahead. 2018;43(3):357-81. doi: 10.1177/1059601118756554.
2. Hughes AM, Gregory ME, Joseph DL, Sonesh SC, Marlow SL, Lacerenza CN, et al. Saving lives: A meta-analysis of team training in healthcare. Journal of Applied Psychology. 2016;101(9):1266-304. doi: 10.1037/apl0000120.
3. WHO. Patient Safety Curriculum Guide Multi-professional Edition Switzerland: World Health Organization; 2011 [Available from: https://www.who.int/patientsafety/education/mp_curriculum_guide/en/.
4. Meld.St. 7. Nasjonal Helse og Sykehusplan 2020-2023. In: Helse og omsorgsdepartementet, editor. Regjeringen.no2019-2020.
5. AHRQ. TeamSTEPPS 2.0 www.ahrq.gov.2017 [Available from: https://www.ahrq.gov/teamstepps/instructor/index.html.

Det trengs en omlegging av studentenes praksisstudier. Veilederne er best egnet til å vurdere studentene i praksis, mens læreren ved utdanningene bør veilede veilederne, mener artikkelforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Bjørn Kvaal, IHG, NTNU i Gjøvik)

Av: førstelektor Wenche Bergseth Bogsti, førstelektor Siv Sønsteby Nordhagen og dosent Solveig Struksnes, Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik

Halvparten av den treårige sykepleierutdanningen skjer i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Da er det viktig at studentene følges opp av trygge og kompetente veiledere og lærere. Det skjer ikke alltid i dag.

 NTNU Trondheim, Ålesund og Gjøvik har 550 studieplasser for sykepleiestudenter, og 1600 studenter i faget er til enhver tid under utdanning. Fra høsten 2020 har utdanningsinstitusjonene ved de tre campusene felles studieplan for sykepleieutdanning.

Femti uker med praksis

En sykepleiestudent har femti uker med praksis i løpet av den treårige utdanningen. Praksisstudiet er fordelt på fem perioder, og foregår i kommuner og i spesialisthelsetjenesten. Hver praksisperiodene er på 300 timer. Studenten veiledes da av en sykepleier (heretter kalt veileder).

Tradisjonelt møtes studenten, veilederen og lærer fra utdanningen tre ganger under hver praksisperiode. Det er en forventningssamtale ved oppstart, og vurderingsmøter midtveis og avslutningsvis i praksisperioden.

I praksisstudier er det veilederne som er eksperter på sykepleien den enkelte pasient har behov for, mens lærer har den pedagogiske kompetansen og er ansvarlig for formelle krav. 

Pasientene krever mer

Kommunene får stadig flere pasienter med utfordrende diagnoser. Det forventes mangel på sykepleiere i kommunehelsetjenesten slik Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028 slår fast.
Gode praksisstudier for studenter i helse- og sosialutdanning er helt sentralt, og det er viktig for rekrutteringen at studenter opplever kommunen som en attraktiv arbeidsplass. Dermed må kvaliteten på praksisstudiene styrkes. Derfor må praksisplassene være faglig relevante, og utdanningene og kommunene må samarbeide om et høyt nivå på veiledningen av studentene.

Endret rolle

Kompetansen til den som skal veilede og vurdere studentene må styrkes. Det kan skje ved at innholdet i både lærerrollen og veilederrollen utvikles ved å benytte veiledningsmodellen SVIP (Styrket veiledning i praksis).

SVIP er en samarbeidsform som anerkjenner praksisveiledernes kompetanse, og som endrer lærerens og veilederens roller under praksisstudiene. Modellen ble utviklet for ti år siden av utvalgte kommuner i Innlandet og NTNU i Gjøvik. SVIP har siden blitt godt implementert, og i dag ønsker over halvparten av kommunene i nedslagsfeltet til NTNU i Gjøvik å bruke SVIP.

Modellen er evaluert gjennom fire forskningsartikler, og nå siste i et kapittel i boken «Vurdering av kompetanse i praksisstudier» (Gyldendal, 2019).

Ut fra vår forskning og våre erfaringer, mener vi at det finnes noen suksessfaktorer for styrket veiledning og vurdering i studentenes praksisstudier:

• Formelle avtaler og ledelsesforankring
• Klar og tydelig rollefordeling mellom veileder og lærer
• Utvikling av vurderingsverktøy
• Veiledermøter som støtte i veiledernes vurdering av studenten

Videreutvikling av SVIP

Nå jobber NTNU for å videreutvikle og tilpasse veiledningsmodellen SVIP i hele sykepleierutdanningen ved NTNU. Gjennom SVIP har vi flyttet læreren ut av de tre vurderingssamtalene student og veileder har i hver praksisperiode. Veileder ivaretar både formativ og summativ vurdering av studenten gjennom daglig veiledning, og har ansvaret for vurderingen ved midt og sluttvurdering.

Veileder og lærer møtes i veiledningsgruppe tre ganger hver praksisperiode. Her foregår veiledning på veiledningen og kunnskapsutveksling mellom veileder og lærer.

Vi mener en slik organisering er riktig fordi det er veilederen som er eksperten i praksis og er dermed best egnet til å vurdere studentens kunnskap og egnethet under praksisperioden. Lærer jobber i stedet sammen med veilederen om hans eller hennes utfordringer i møtet med studenten. Dette styrke veilederens vurderingskompetanse, samt at samarbeidet i disse veiledermøtene også gir lærer oppdatert kunnskap om praksisfeltet.

Gir flere praksisplasser

Vi mener SVIP kan gi en mer ensartet og kvalitetssikret veiledning av studentene. Samtidig kan SVIP bidra til at avdelinger kan ta imot flere studenter samtidig. Vi ønsker også å tilby veilederne kurs i veiledning, der deres innsats knyttes sammen med teori og arbeidskrav i nasjonalt veilederkurs. Vi vil også prøve ut elektronisk verktøy for studentveiledning -og vurdering. Dette er tidsbesparende og forenkler dokumentasjonen av studentens måloppnåelse og kommunikasjonen mellom lærer, veileder og student.

Ragnhld Sætra og Sindre Ullmann

24. mars 1882 ble det kjent at Robert Koch hadde oppdaget bakterien som forårsaker tuberkulose, Mycobacterium tuberculosis (Mtb). Derfor markerer vi verdens tuberkulosedag på denne datoen.

Selv om Covid-19 er lungeinfeksjonen det snakkes mest om for tiden, er det tuberkulose som på verdensbasis er ledende dødsårsak forårsaket av en enkelt infeksjon. Hvert år dør 1,5 millioner mennesker av tuberkulose, og verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at en fjerdedel av verdens befolkning er bærere av bakterien.

Tuberkulose smitter mellom mennesker ved at syke personer hoster opp dråper som inneholder Mtb, og denne aerosolen pustes inn av friske personer. Dermed kommer bakteriene ned i lungene, hvor de spises av makrofager. Disse cellene forsøker å drepe tuberkulosebakteriene og rekrutterer andre immunceller. Etter hvert dannes et granulom, der Mtb og ulike immunceller er avgrenset av bindevev. Ved dette stadiet er sykdommen kontrollert og ikke smittsom – men i noen tilfeller vil cellene begynne å dø og innkapslingen kan sprekke. Da kan den infiserte personen hoste opp tuberkulosebakterier og smitte andre.

I vår forskningsgruppe ved Senter for Molekylær Inflammasjonsforskning (CEMIR) i Trondheim forsker vi på tuberkulose. Vi er spesielt interesserte i hvordan menneskets immunforsvar reagerer på infeksjonen, siden mer kunnskap på dette feltet kan legge grunnlaget for bedre behandling og forebygging av økt antibiotikaresistens.

Journalen Nature Communications aksepterte nettopp vår forskningsartikkel «Plasma membrane damage causes NLRP3 activation and pyroptosis during Mycobacterium tuberculosis infection» for publisering. Her viser vi at tuberkulosebakterien kan skade plasmamembranen til vertscella den befinner seg i, noe som fører til aktivering av et proinflammatorisk signaleringskompleks og celledød. Dette kan føre til at bakterien sprer seg og forårsaker mer skade på lungevevet. Vi tror at mekanismene vi har funnet kan være viktige i forståelsen av lungeskader forårsaket av overdreven inflammasjon, samt celle-til-celle-spredning av Mtb. Artikkelen vår blir publisert i journalen om noen uker, men for de som ikke kan vente er en tidlig versjon tilgjengelig i bioRxiv.

Dette er en tredimensjonal figur av ei immuncelle (i grått) som holder på å “spise opp” – fagosytere – en klump med tuberkelbakterier (i blått). Bildene som utgjør denne tredimensjonale fremstillingen er tatt med et elektronmikroskop. Det er den ytre overflaten til cella vi ser i grått og en kan tydelig se de karakteristiske rysjene som cella skaper når den skal fagosytere noe. Noen få minutter før prosessene mellom cella og bakteriene ble stoppet (cella ble fiksert) skadet bakteriene membranen til cella i et område under bakterieklumpen.

Dette er en tredimensjonal modell av to tuberkelbakterier (i blått) basert på en serie todimensjonale elektronmikroskopbilder. Bakgrunnen er ett av disse bildene. Disse to bakteriene ble først fagosytert av ei immuncelle og dermed fanget i en liten “membranboble” – fagosom – på innsiden av cellen, som en liten såpeboble inni en større såpeboble. Deretter skadet bakteriene membranen som fagosomet var laget av. I øyeblikket der denne cella ble fiksert forsøker den på ny å pakke bakteriene inn i membraner (i gull) for å gjenskape “bobla” der immuncella kan drepe bakterien.

Figurer: Sindre Ullmann og Marianne Sandvold Beckwith

Ved NTNU pågår det nå et større forskningsprosjekt på vold mot eldre på sykehjem. Noen av resultatene fra forskningen er allerede klare, men vi ønsker også å belyse tematikken fra de pårørendes ståsted, noe vi setter i gang med våren 2020. 

Foto: Anne-Line Bakken/NTNU

Vold og overgrep mot eldre kan ta mange former, og dette innebærer fysiske, psykiske, økonomiske og seksuelle overgrep eller forsømmelser. Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) har 1 av 6 hjemmeboende eldre over 60 år opplevd en eller flere typer overgrep (1), og at forekomsten i sykehjem er enda høyere. Så mye som 2 av 3 ansatte rapporterer at de har begått vold, overgrep eller forsømmelser (2).

Forskning på overgrep i sykehjem er svært begrenset, og disse tallene er basert på få studier. Sykehjem er identifisert som en arena der vold og overgrep mot eldre skjer, men det er fortsatt et skjult og underforsket problem.

Målet med dette forskningsprosjektet, som er finansiert av Norges forskningsråd og gjennomføres i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), er å bidra til å redusere vold og overgrep i sykehjem. Dette vil vi oppnå gjennom å utvikle ny kunnskap om omfanget og typen av overgrep, og å identifisere mekanismer på individ-, organisasjons- og strukturnivå som fører til vold og overgrep i sykehjem.

Tidligere i vinter publiserte forskningsprosjektet en studie som viser at vold og overgrep mot eldre på sykehjem er vanlig (3). Resultatene viste at 8 av 10 av de spurte pleieansatte på de 100 sykehjemmene som deltok i studien hadde observert en eller flere hendelser av vold, overgrep eller forsømmelser mot beboer det siste året, og 60 % rapporterte at de selv hadde utsatt en beboer for det samme. Og en annen studie fant at ledere i sykehjem ofte bortforklarer og unnskylder pleieres vold.

[den følgende teksten er oppdatert 10.juni 2020 som følge av at studien har nok forskningsdeltakere]: 

Pårørende som forskningsdeltakere

Våren 2020 ønsket vi å belyse tematikken fra de pårørendes side, og søkte etter personer som er pårørende til eldre på sykehjem til å intervjues over telefon om situasjonen deres. Til disse telefonintervjuene søkte vi folk fra hele landet.

Krenkelser, forsømmelser, vold eller overgrep mot eldre i sykehjem er et sensitivt tema som det kan være vanskelig å snakke med andre om. Pasienter som bor i sykehjem kan oppleve at andre pasienter/beboere, ansatte, familiemedlemmer, bekjente eller fremmede utsetter dem for slike negative handlinger. Mange pasienter evner ikke å formidle slike problemer videre til andre. Det er derfor vi ønsket å komme i kontakt med pårørende som har synspunkter på dette vanskelige temaet og som har opplevd at den du er pårørende til har vært utsatt for krenkelser, forsømmelse, vold eller overgrep.

Vi har nå fått nok pårørende med i studien vår. Takk til alle pårørende som har meldt seg som forskningsdeltakere.

Referanser

1) Elder abuse prevalence in community settings: a systematic review and meta-analysis. Yon Y, Mikton CR, Gassoumis ZD, Wilber KH. Lancet Glob Health. 2017 Feb;5(2):e147-e156.

2) The prevalence of elder abuse in institutional settings: a systematic review and meta-analysis. Yon Y, Ramiro-Gonzalez M, Mikton C, Huber M, Sethi D. European Journal of Public Health 2018.

3) Elder abuse in Norwegian nursing homes: a cross-sectional exploratory study. Botngård, A., Eide, A.H., Mosqueda, L. et al. BMC Health Serv Res 20, 9 2020

Skrevet av Guri Rasmussen, fagenhetsleder NTNU; Trude Småvik, avdelingssjef St. Olavs hospital; og Siri Forsmo, instituttleder ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU

Stillingen som intensivsykepleier ved St. Olavs hospital og universitetslektor ved NTNU, vil være faglig spennende og utfordrende (illustasjonsfoto: Geir Mogen/NTNU)

Vi tror nemlig at denne brobyggingen mellom teori og praksis er gull, både for sykepleierne, klinikkens pasienter og for studentene som utdanner seg til et yrke. Sykepleierne får en mulighet for utvikling med andre type oppgaver og kan påvirke faget, studentene får undervisning som er oppdatert på hvordan prosedyrer gjøres i den kliniske hverdagen, mens sykehuset får en ansatt som kan ta med seg problemstillinger fra den kliniske hverdagen inn i egen forskning og forskningsresultater tilbake til klinikken.

Slike kombinerte stillinger mellom universitet og klinisk arbeid er svært vanlig blant leger og innen undervisning av medisinstudenter. Vi er nå glade for å kunne lyse ut den første, faste kombinerte sykepleierstillingen mellom NTNU og St. Olavs hospital. Som arbeidsgivere kommer vi til å legge ekstra vekt på å koordinere og legge til rette for turnusarbeid og arbeidstid for den vi ansetter. Det vil komme flere slike utlysninger med tida, og NTNU jobber også å få til slike kombinerte stillinger med kommunehelsetjenesten.

I stillingen vi nå søker etter kandidater til, vil 50 % av stillingen være som intensivsykepleier ved Klinikk for anestesi og intensivmedisin, Hovedintensiv, ved St. Olavs hospital og 50 % av stillingen vil være som universitetslektor ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU i Trondheim.  Vi trenger noen som har videreutdanning som intensivsykepleier samt en mastergrad, og som har erfaring fra intensiv og overvåkning. Søk gjerne på stillingen, eller tips noen du kjenner som kan være en aktuell kandidat. Søknadsfristen er 15. mars 2020.

Dette blogginnlegget handler om historien bak en artikkel som vi nylig har publisert i tidsskriftet Nature Communications. Artikkelen er den første publikasjonen fra vår arbeidsgruppe “Molecular Mechanisms of Mycobacterial and HIV Infections” ved CEMIR på HIV. Vi er veldig stolte over våre funn og artikkelen, siden det slett ikke er en selvfølge at man som nybegynner i feltet lykkes med å publisere sine resultater i et høyt rangert tidsskrift.

Markus Haug og forskerkollega Hany Z. Meås labben i Kunnskapssenteret ved NTNU. Foto: Jacob Storgaard Jensen

I artikkelen beskriver vi en ny og tidligere ukjent mekanisme for hvordan vi kan vekke HIV fra sin dvaletilstand i behandlede pasienter og hvordan dette lurer HIV til å avsløre seg selv.

Hvorfor det kan være en god ide å vekke HIV i pasienter, kan du også lese i Gemini: Vil lure HIV-virus ut av hjemmestedene.

Hvorfor trenger vi å forske på HIV?

Når en person blir smittet med HIV, går viruset til angrep på immuncellene som kroppen normalt skulle bruke for å bekjempe det. Disse immuncellene kalles for CD4 T-celler.  Hvis ikke HIV infeksjonen blir behandlet, dør CD4 T-cellene etter hvert og kan ikke bidra til å forsvare kroppen mot sykdommer og infeksjoner. Dette fører til en tilstand der pasientens immunsystem svikter som kalles for AIDS («Acquired Immune Deficiency Syndrome»).

Heldigvis kan en HIV-infeksjon i dag behandles med medikamenter. Behandlingen er ofte så effektiv at viruset ikke er målbart i blodet lengre og pasienten kan ikke overføre sykdommen til andre mennesker. HIV har gått fra å være en dødelig sykdom til å bli en kronisk sykdom.

Men det er nettopp dette: En kronisk sykdom. Vi kan behandle, men ikke kurere HIV-infeksjonen og medisinene må tas livet ut.

HIV setter nemlig en kopi av sitt eget arvestoffet (DNAet) inn i noen av våre immunceller og gjemmer seg der. HIV arvestoffet inneholder oppskriften for å lage nye virus, men HIV medikamentene hindrer at dette skjer. Den dagen pasienten slutter å ta medisinene, vil HIV våkne opp fra dvalen i disse såkalte reservoarceller og begynne å lage nye virus igjen.

For å kunne kurere HIV må vi finne ut hvordan vi kan fjerne HIV arvestoffet fra reservoarcellene. Basalforskning må derfor bidra med ny kunnskap rundt mekanismene for hvordan vi kan vekke viruset fra dvaletilstanden og gjøre det synlig for immunforsvaret og medikamenten.

Hvorfor tror vi at vi kan bidra til HIV forskning?

Ved CEMIR har vi mye kompetanse på hvordan immunsystemet oppdager bakterier og virus og på inflammasjon. Inflammasjon, eller betennelse, er en forsvarsreaksjon fra kroppen sin side mot skade og er absolutt nødvendig for å bekjempe en infeksjon. Men en langvarig kronisk inflammasjon er skadelig for kroppen. Våre immunceller har spesielle reseptorer som kan oppdage forskjellige «faresignaler» og ved hjelp av disse immunreseptorene settes inflammasjonen i gang.

I vårt forskningsprosjekt på HIV ønsket vi å finne ut mer om hvordan HIV blir oppdaget av disse immunreseptorer når viruset infiserer sine vertsceller (CD4 T-cellene) og hvordan dette fører til inflammasjon. Dette er spesielt spennende siden det ble beskrevet at HIV pasienter har en svak men vedvarende kronisk inflammasjon, selv om dem får medisiner.

Fra ide til forskningsprosjekt

Før vi kunne komme i gang med forskning på HIV måtte mye på plass:

• For å få prøver fra HIV pasienter krevdes det godkjenning fra etikk-komiteen (REK).
• Vi måtte etablere samarbeid med infeksjonsavdeling og mikrobiologen ved St Olavs hospital samt HIV pasienter fra Trøndelag.
• Arbeid med HIV krever et godt sikret laboratorium med strenge rutiner for hvordan det jobbes med viruset. Forsøkene med HIV ble gjennomført på et spesielt laboratorium, et såkalt «inneslutningsnivå 3» (BSL-3) laboratorium på Laboratorie-senteret ved St. Olavs hospital. BSL-3 er det nest-høyeste sikkerhetsnivået for arbeid med virus og bakterier i verden (og det høyeste i Norge). Så det krevdes en hel haug med dokumentasjon på rutiner og sikkerhetstiltak samt omfattende trening for oss forskere før vi kunne sette i gang.
• For prosjektet valgte vi å jobbe med primærceller, det vil si celler som isoleres fra blod av friske donorer eller HIV pasienter. Forskning på primærceller er, på grunn av stor genetisk variasjon mellom mennesker, mer utfordrende enn forskning på cellelinjer eller i en dyremodell. Samtidig er det kun med primærceller mulig å finne ut hva som virkelig foregår i menneskekroppen. Her samarbeider vi med blodbanken på St. Olavs hospital.

Å få det administrative på plass, etablere metodene og komme i gang med HIV forskningen har vært en lang og av og til litt kronglete prosess som startet helt tilbake i 2011. Der fikk jeg for første gang forskningsmidler fra Samarbeidsorganet for å komme i gang med forskning på HIV og mykobakterie-infeksjon. Men først da vi i 2014 fikk nye midler til HIV forskning samt en stipendiatstilling (Hany Z. Meås), ble det mulig å begynne for alvor med forskning på HIV.

Arvestoffet fra HIV kan føre til inflammasjon i vertscellene

Vi begynte med å undersøke funksjonen til noen spesielle immunreseptorer, såkalte toll-like reseptorer (TLR), i CD4+ T-celler (HIV vertscellene). Hovedoppgaven til disse reseptorene er å oppdage «faresignaler» når en celle blir infisert og å sette i gang inflammasjon for å varsle kroppen om infeksjonen. Det vi fant var, at stimulering av en immunreseptor kalt TLR8 førte til en sterk inflammasjonsrespons i CD4 T-cellene (HIV vertscellene). Denne responsen var tidligere ukjent i CD4 T-celler. I tillegg visste vi at et av «faresignalene» som oppdages av TLR8 kan nettopp være arvestoffet fra HIV. Dette var spennende!

Nå måtte vi finne svar på en rekke spørsmål – og det var her det egentlige arbeidet begynte: Vi måtte finne ut om TLR8 og arvestoffet fra HIV i det hele tatt kommer i kontakt i CD4 T-celler som infiseres. Vi måtte å oppklare mekanismen og effekten av TLR8 aktivering i CD4 T-celler så nøyaktig som mulig. Og vi måtte også prøve å finne ut hvilken rolle TLR8 aktivering i CD4 T-celler bar under en HIV-infeksjon og i HIV-infiserte pasienter.

For å finne svar på alle disse spørsmålene, har vi delt opp jobben: Hos oss på labben i Kunnskapssenteret jobbet jeg med å finne ut mest mulig om effekten og mekanismen bak effekten, mens forskerkollega Hany Z. Meås studerte om effekten i tillegg til økt inflammasjon også påvirker en HIV-infeksjon.

Vi har etablert lokalt, nasjonalt og internasjonalt samarbeid i løpet av prosjektet: I samarbeid med en arbeidsgruppe i Oslo fant vi ut mer om mekanismen. Gjennom samarbeid med Kina/USA har vi fått et molekyl som kan hemme TLR8 og dermed vise at effekten vi fant er spesifikt for TLR8. Gjennom lokalt samarbeid med infeksjonsavdelingen ved St. Olavs Hospital har vi fått celler fra HIV pasienter og målt viruskopier i prøvene i samarbeid med mikrobiologen på sykehuset.

Etter hvert som historien vokste, ble flere fra arbeidsgruppa dratt inn i prosjektet for å få de siste brikkene på plass. Siden alle i vår arbeidsgruppe har sin «spesialkompetanse», sparer det mye tid hvis vi kan spørre hverandre om hjelp i stedet for å bruke mye tid på å lære oss metoden selv.

En immunreseptor som kan vekke HIV som ligger i dvale

Til slutt satt vi med en historie om en ny rolle for immunreseptoren TLR8 i CD4 T-celler og betydningen av dette for HIV-infeksjon:

Når CD4 T-celler infiseres med HIV, kan i noen tilfeller viruspartiklene havne i små sekker (endosomer) i CD4 T-celler og bli fanget der. Virus som er fanget i disse sekker brytes ned og HIV arvestoffet blir synlig for immunreseptorer som er i sekken. HIV arvestoffet kan så oppdages av TLR8 og dette fører til inflammasjon som sender signaler til andre immunceller om hjelp. Denne mekanismen kan muligens bidra til å forklare den vedvarende kroniske inflammasjonen som man ser i HIV pasienter selv om dem får behandling. Med tanke på utvikling av en fremtidig kur for HIV, er spesielt våre resultat fra forsøk med celler fra HIV pasienter spennende: Vi fant ut at inflammasjonen forårsaket av TLR8 aktiveringen kan vekke HIV som lå i dvale i pasientenes reservoarceller.

Om viruset kan vekkes fra gjemmestedet sitt i reservoarcellene, kan det bli tatt hånd om av kroppens eget immunforsvar eller av medisiner. Da ville pasienten bli kvitt viruset og være kurert.

Mange forskere har derfor prøvd å finne metoder for å vekke HIV fra dvaletilstanden i reservoarcellene, men alle kliniske studier feilet enn så lenge. Våre funn indikerer at TLR8 stimulering kan være en veldig effektiv strategi for å vekke HIV i reservoarcellene. Dette vil vi følge opp i nye studier som vi håper bringer oss enda nærmere en mulig framtidig behandling av HIV. Slike studier kalles translasjonelle da de bringer funn fra basalforskningen nærmere klinikken, som er det vi til syvende og sist jobber for.

Selvsagt gikk ikke alt alltid etter planen

En del sidespor ble fulgt opp litt for lenge, forsøk har mislyktes eller ført til flere spørsmål enn svar. Da jeg begynte min PhD, fortalte veilederen min at jeg må regne med at opptil 90% av forsøkene mislykkes. Det var i hvert fall ikke langt fra sannheten. Å jobbe som forsker kan være frustrerende. Det er ingen som teller hvor mange ekstratimer man jobber og det finnes veldig få forskere som er ansatt i fast stilling. I tillegg til å stå på lab og gjøre forsøk (som er det artigste og viktigste ved å jobbe som forsker) er det alltid en rekke andre oppgaver som haster og spiser altfor mye av den dyrebare forskningstiden. Det skal undervises, veiledes, leses litteratur, presenteres resultat, skrives søknader, rapporter og artikler. Dessuten holder man som forsker vanligvis på med mer enn ett prosjekt om gangen, så det er viktig å holde fokus og prioritere oppgavene så godt som mulig.

Så hvorfor jobbe som forsker?

Fordi det er artig å ha en idé eller hypotese, tenke ut noen forsøk til å teste den og jobbe sammen i lag for å finne ut ting som ingen har beskrevet før – og som en gang i framtida kan bidra til bedre pasientbehandling. Den som blir forsker med drømmen om å redde verden eller kurere sykdommer kommer sannsynligvis til å bli skuffet når hun/han møter realiteten i forskerhverdagen. Det kreves en genuin entusiasme og glede i å finne ut av sammenheng og mekanismer i biologien og medisinen. I tillegg må man også være forberedt på at de fleste basalforskningsprosjekt bidrar med små brikker til å tette små kunnskapshull – men hver brikke er viktig og må være solid for at «kunnskapstårnet» blir stødig til slutt. For å kunne kurere sykdom må vi forstå hva som skjer galt og hvordan dette skjer. Først da vil vi kunne utvikle nye terapier til behandling av sykdommer. Her satt vi til slutt igjen med en fin historie om en tidligere ubeskrevet mekanisme. Og det er gøy!

Langsiktig forskningsstøtte er viktig for forskning på høyt internasjonalt nivå

 HIV infeksjon i CD4 T-celler er forskning som var ny for oss ved CEMIR. Med publisering av denne artikkelen har vi klart å sette CEMIR på kartet i dette forskningsfeltet. Det tok oss mer eller mindre åtte år fra beslutningen om å sette i gang med forskning på HIV til publisering av den første store artikkelen. Dette var hovedprosjektet for en forsker og en stipendiat i flere år. Vi jobbet tett sammen og delte på førsteforfatterskapet. Det var viktig at også gruppelederen støttet oss og hadde ambisjoner om HIV forskningen. I tillegg er det mange andre i og utenfor forskningsgruppen og på sykehuset som har bidratt. Det gikk mer enn ett år fra første innsending til publisering av artikkelen. I den tida ble det to runder med revisjon og gjennomføring av utallige ekstraforsøk med celler fra mange flere HIV pasienter og friske blodgivere.

Det er fantastisk når man ikke gir opp og når laginnsats til slutt fører til ny kunnskap som kanskje en dag kan bidra til ny behandling. I tillegg sitter vi igjen med en rekke side- og oppfølgingsprosjekt samt et bredt spektrum av metoder som er veldig nyttige i videre forskning på HIV, men også for mange andre prosjekter ved CEMIR/IKOM og St. Olavs hospital.

Ikke alle forskningshistorier har en happy ending, ofte tar pengene slutt før prosjektet er publisert og da blir det vanskelig å få inn nye midler. Oppstart av arbeid på nye forskningsfelt og etablering av nye metoder tar tid. Slike prosjekt er derfor dårlig egnet til et doktorgradsprosjekt som skal ferdigstilles i en periode på tre år. Skal man satse på nye og større prosjekt med ambisjoner om å drive med internasjonalt fremragende forskning (forskning som blir sett, sitert og gjør en forskjell) vil det ta tid og koste penger. Det krever også samarbeid i og utenfor gruppen og langsiktig støtte fra gruppelederen og institusjonen der en jobber. Vi var veldig heldige her.

Derfor er dette blogginnlegget også ment som en appell for en mer langsiktig satsing i forskningen og for å støtte opp om basalforskningen innen medisin. 10-års finansieringsperspektivet hos CEMIR gjennom Norges Forskningsråd sin SFF-ordning (Senter for Fremragende Forskning) er veldig viktig for slike prosjekt. I tillegg synes jeg det er viktig at postdoktorer og forskere kan ha en trygg jobb i mer enn noen år om gangen for å kunne satse på større og mer ambisiøse prosjekt i nye forskningsfelt. Flere faste forskerstillinger kunne være et tiltak for å få flere forskere til å satse på slike prosjekt. Forhåpentligvis var dette ikke slutten, men starten på HIV forskning ved CEMIR/IKOM og St. Olavs hospital.

Finansieringskilder:

«Samarbeidsorganet» («Regionalt samarbeidsorgan for utdanning, forskning og innovasjon HMN»): 2011-2014, 2014-2017, 2017-2022

Norges Forskningsråd (NFR): 2014-2017, CEMIR (NFR Senter for Fremragende Forskning)