Utsnitt av skulpturen “Opp-ned” utenfor Medisinsk teknisk forskningssenter. Foto: Jon Terje Fossland

For 40 år siden fikk Trondheim en medisinerutdanning. Det markerer begynnelsen for Det medisinske fakultet ved NTNU, som i 2015 feirer sitt 40-årsjubileum.

I dag har fakultetet Norges mest populære medisinstudie med rundt 700 medisinstudenter, i tillegg til 800 studenter på andre studieprogram og emner. Fakultetet har omlag 1200 ansatte og huser forskningsmiljøer som merker seg ut internasjonalt. Våre fagmiljøer er blant annet pionerer innen ultralyd og hjerneforskning og vi organiserer en av verdens største folkehelseundersøkelser. Sammen med St. Olavs Hospital er vi Europas mest moderne universitetssykehus.

Se høydepunktene i fakultetets historie og ferden frem mot det fakultetet vi har i dag.

Markeres med jubileumsseminar

Fakultetets historie, fakultetet i dag og veien videre er tema når det 9. oktober 2015 arrangeres et jubileumsseminar i Kunnskapssenteret i anledning 40-årsjubileet. Seminaret er åpent for alle interesserte.

Du kan også få med deg jubileumsseminaret direkte på nett via strømming, fra kl. 11 på fredag.

Professor Anne Vik leder TBI-gruppen som forsker på MR-teknologi og hjerneskade. Foto: Geir Mogen / NTNU

Traumatic Brain Injury Group (TBI-gruppen) ved Institutt for nevromedisin, NTNU, forsker på hvordan leger kan bruke MR-bilder fra hodeskadepasienter for å lettere vurdere hvordan pasientene bør følges opp på lang sikt.

– Røntgenundersøkelsen CT, som tar tverrsnittbilder av hjernen, er den vanligste metoden for å undersøke hjernen umiddelbart etter skaden, men MR gir spesielt gode bilder av hjernen og kan vise oss hvordan hjernen reagerer på en skade over tid, sier Anne Vik.  Hun er professor ved Institutt for nevromedisin ved NTNU og overlege i nevrokirurgi ved St. Olavs Hospital, og leder TBI-gruppen sammen med Asta Håberg, professor i nevrovitenskap.

Forskningen forbedrer behandlingen

Forskningsgruppen har i en tiårsperiode samlet opplysninger om hodeskadepasienter ved St. Olavs Hospital og gjennomført flere MR-undersøkelser av hver pasient i tiden etter skaden.  MR er forkortelsen for “magnetisk resonans”, en avbildningsteknikk hvor man benytter radiobølger, en sterk magnet og variasjoner i magnetfeltet til å danne bilder av kroppens indre.

Pasientene har blitt undersøkt i de første dagene eller ukene etter skaden inntraff. Så er de undersøkt igjen etter tre måneder, og så etter et år eller mer.  Sammen med andre opplysninger om pasientene, gir MR-bildene generell kunnskap om hva som skjer med hjernen etter en skade.

– Mange av pasientene med hodeskader er unge og har en frisk hjerne før skaden, slik at vi kan lære noe om hva som også skjer i reparasjonsprosessen. Denne kunnskapen er viktig for å kunne forbedre behandlingen og rehabiliteringen av pasientene, sier Anne Vik.

Moderate hodeskader kan også gi plager

Både alvorlige og moderate hodeskader fører ofte til senere plager og problemer med å fungere i hverdagslivet, for eksempel i forbindelse med skole og arbeid. TBI-gruppens forskning viser at mentale funksjoner som er knyttet til det å planlegge, sette i gang og fullføre aktiviteter, kan spesielt bli redusert etter en skade.

– Fordi denne typen problemer er mindre synlige, kaller vi dem gjerne for «skjulte handicap», eller på fagspråket svikt i eksekutive funksjoner. Men fortsatt trenger vi mer kunnskap om hva dette skyldes, sier Anne Vik.

Forskerne i TBI-gruppen undersøker nå hvorfor noen fungerer dårligere i hverdagen også etter moderate hodeskader. Moderate hodeskader er lite studert, og det er mye usikkerhet om hvorfor noen pasienter får de plagene de får på lang sikt.

MR gir en ekstra informasjonspakke

– Vi vet at hjernen løser oppgaver ved å ta i bruk mange ulike nettverk. Ved bruk av funksjonell MR, som måler aktivitetsnivået i hjernen, har vi vist at en hodeskade kan føre til at andre og større deler av hjernen aktiveres for å løse oppgaver den skadde delen skulle ha utført, sier Vik.

– Dette kan være forklaringen på hvorfor noen hodeskadepasienter blir mer slitne av å utføre en bestemt oppgave sammenlignet med for eksempel en kollega som utfører akkurat samme oppgave. Hjernen må jobbe på høygir for å kompensere for de delene som er skadet.

Både alvorlige og moderate hodeskader kan føre til senplager som tretthet og konsentrasjonsproblemer. MR-teknologi hjelper forskerne med å forstå mer av hva som skjer etter hodeskader. Foto: Geir Mogen / NTNU

MR-bildene forteller også forskerne hvordan strukturen til den delen av hjernen som er skadet kan endre seg. En fersk studie fra TBI-gruppen viser hvordan volumet av ulike deler av hjernen gradvis reduseres på MR-bildene tatt det første året etter en hodeskade.

– Vi har blant annet oppdaget at det er en sammenheng mellom hvor lang tid etter ulykken pasientens hukommelsestap varer, og volumet av pasientens hippocampus, den del av hjernen som har med hukommelse å gjøre, etter det har gått et år, sier Vik.

Etter noen måneder ser forskerne også at noen av skadene som kunne sees på MR de første ukene ikke lenger er synlige på vanlige MR-bilder. MR-undersøkelse på et tidlig tidspunkt er derfor viktig for å kunne si noe om skadeomfanget.

I behandlingen av hodeskadepasientene gir MR-bildene legene en grundigere dokumentasjon av skadetyper og omfang.

– Vi kan si at den bidrar med en “ekstra informasjonspakke” som supplerer andre kliniske opplysninger om pasientene like etter skaden. Det blir derfor lettere å vite om pasienten må følges opp ekstra nøye på lengere sikt, for eksempel om omfattende rehabilitering kan bli nødvendig, sier Vik.

Med i stor EU-studie

TBI-gruppen er med i en omfattende EU-studie på hodeskader som nettopp har startet, sammen med rundt 70 andre europeiske universitetssykehus. Forskningsgruppen blir i denne studien regnet som ett av de fem sentrene i Europa som har best ekspertise på MR-teknologi i hodeskadeforskningen.

Samarbeidet med professor Asta Håberg, leder av Trondheim fMRI gruppe som studerer hvordan hjernens funksjon og struktur endres ved sykdom er en viktig grunn til at forskningsgruppen har utviklet denne spesielle kompetansen, i følge Vik.

– En av styrkene ved forskningsgruppen vår er at vi er en tverrfaglig gruppe som utfyller hverandre faglig. Det at vi har en tett kobling mellom klinisk forskning og nevrovitenskap, gjør at vi i vår forskning kan finne svar på problemstillinger som er viktige for klinikere, og for pasienter og deres familier.  Samtidig får vi grunnleggende kunnskap om hva som skjer i hjernevevet og betydningen dette har for ulike hjernefunksjoner etter skaden, sier Vik.

I den store EU -studien vil noe av det forskningsgruppen har forsket på i Trondheim nå gjøres i en mye større populasjon og med stadig mer avanserte MR -teknikker.

I EU-studien skal også pasienter med lettere hodeskader undersøkes. Dette faller sammen med at TBI-gruppen nylig har startet et eget omfattende forskningsprosjekt med MR av denne pasientgruppen. Dermed regner vi med å kunne studere mange viktige problemstillinger også ved lette hodeskader i tiden som kommer.

Om Traumatic Brain Injury Group (TBI-gruppen)

Forskningsgruppen arbeider med ulike problemstillinger relatert til traumatisk hjerneskade. Gruppen er tverrfaglig og består av klinikere og forskere fra mange avdelinger ved St. Olavs Hospital og ulike institutter ved Det medisinske fakultet, NTNU.

Ledende fagområder og forskere:

• Nevrokirurgi ved professor Anne Vik
• Intensiv behandling ved professor Pål Klepstad
• Rehabilitering  ved postdoktor Toril Skandsen
• Avansert MRI ved professor Asta Håberg

Les mer om TBI-gruppen

Referanser

Håberg AK, Olsen A, Moen KG, Schirmer-Mikalsen K, Finnanger TG, Skandsen T, Vik A, Eikenes L. White matter microstructure in chronic moderate to severe traumatic brain injury: the impact of acute phase injury related variables and associations with global outcome, performance-based and self-reported cognitive control functions. J Neuroscience Res 2014 Dec 30 (Epub ahead of print).

Brezova V, Moen KG, Skandsen T, Vik A,  Brewer JB, Salvesen Ø,  Håberg A. Prospective longitudinal MRI study of brain volumes and diffusion changes during the first year after moderate to severe traumatic brain injury. Neuroimage: Clinical 2014: 5: 128-140.

Moen KG, Brezova V, Skandsen T, Håberg A, Folvik M, Vik A. Traumatic axonal injury: the prognostic value of lesion load in corpus callosum, brain stem and thalamus in different MRI sequences. J Neurotrauma 2014:1.31: 1486-96

Olsen A,  Brunner JF, Evensen KAE,  Finnanger TG, Vik A, Skandsen T, Landrø NI and Håberg AK. Altered Cognitive Control Activations after Moderate-to-Severe Traumatic Brain Injury and Their Relationship to Injury Severity and Everyday-Life Function. Cerebral Cortex 2014: Febr: doi:10.1093/cercor/bhu023

Moen KG, Håberg A, Skandsen T, Finnanger T, Vik A. A longitudinal MRI study of the apparent diffusion coefficient values in corpus callosum during the first year following traumatic brain injury. J Neurotrauma 2014: 31: 56-63.

Som første instituttleder var Are Holen en av grunnleggerne av Institutt for nevromedisin. Her får han blomster og gaver fra nåværende instituttleder Lars Jacob Stovner.

Are Holen er spesialist i psykiatri og internasjonalt kjent for sitt arbeid innenfor stress- og katastrofeforskning.  Han har vært sakkyndig i en rekke straffesaker i det norske rettsapparat, blant annet 22. juli-rettssaken. Professoren har også bidratt med sin kompetanse etter store katastrofer som Tsunamikatastrofen i Indiahavet i 2004 og Estoniaforliset i 1994.

Are Holen er i tillegg kjent som grunnlegger og faglig drivkraft i den frivillige organisasjonen Acem, og for å ha utviklet metoden Acem-meditasjon.

Tidligere i år ble Holen utnevnt til ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin samfunnsnyttige innsats.

21 år ved Det medisinske fakultet

Are Holen har lang fartstid ved Det medisinske fakultet. Han begynte som førsteamanuensis i medisinske atferdsfag ved Universitetet i Trondheim i 1993, ved det som den gang het Institutt for samfunnsmedisinske fag. Han ble tilknyttet Institutt for nevromedisin da instituttet ble etablert i 2002, hvor han var instituttleder fra 2002 til 2005.

Holen har vært en viktig bidragsyter i utviklingen av medisinstudiet ved NTNU, og satt som prodekan for undervisning fra 2005 til 2009. Han har i tillegg vært en viktig pådriver for fakultetets satsing på global helse.

Ved siden av engasjementet ved universitetet har Holen hatt en bistilling som overlege ved St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim.

Til venstre: Dekan Stig Arild Slørdal takker Are Holen for innsatsen, og for å ha bidratt til å utvikle NTNU.
Øverst til høyre: Medisinernes mannskor Foetus ex Ore sto for et friskt musikalsk innslag.
Nederst til høyre: Lars Jacob Stovner beskrev Are Holen som en saklig og vennlig person, og en som kollegene satte stor pris på. Holen har fremdeles mange spennende prosjekter gående, og instituttleder Stovner ønsket Holen velkommen tilbake som emeritus etter han går av.

Den første tverrfaglige og internasjonale håndboken om «Child well-being» er nå utgitt. Håndboka, som er på hele 3000 sider fordelt på fem bind, gir en omfattende oversikt over forskning og kunnskap om dette tema.

– Forskning på «Child well-being» har sitt teoretiske utgangspunkt i positiv psykologi, og har fokus på barnets situasjon ut over bare problemer, symptomer og psykiske lidelser, forklarer Thomas Jozefiak.

Jozefiak er barnepsykiater og førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, og en av de over 200 bidragsyterne til boken.

– Det er vanskelig å finne en helt korrekt oversettelse av «Child well-being» på norsk, og det er i tillegg et begrep som brukes på mange ulike måter. «Well-being» handler både om barnets levekår og om dets subjektive erfaringer og følelser av hvordan det selv har det. Man kan kanskje bruke begreper som «livskvalitet», «trivsel» og «velvære», sier Jozefiak.

De mange bidragsyterne til boken representerer et stort spekter av faglige ståsted; fra barnepsykiatri, psykologi og pedagogikk til filosofi, sosialt arbeid, kriminologi, og en rekke samfunnsvitenskaper.  Med bidragsytere fra mange land, ikke bare amerikanske og europeiske, representerer boken en global tilnærming til tema.

Jozefiak har forsket på hvordan en kan måle livskvalitet hos både skoleelever og  barn og unge  som er i behandling i barne- og ungdomspsykiatrien, og hvordan behandleren kan få mest mulig riktig informasjon om barnas livskvalitet. Hans bidrag i boken handler om hvorvidt man kan stole på foreldrenes rapporter om livskvaliteten til sine barn.

Mer om boken:

Ruben Klipper engasjerte forsamlingen med fortellingen om sin oppvekst med diagnonsene Tourette og ADHD.

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge sto bak arrangementet sammen med Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk ved St. Olavs Hospital. Arrangementet skulle rette søkelyset på Verdensdagens slagord i år; «Se hverandre – gjør en forskjell», som handler om å forebygge mobbing og ensomhet, og gjøre oss bevisst på at vi alle kan utgjøre en forskjell i andres liv.

Gripende fortellinger

I sin åpningstale oppfordret varaordfører i Trondheim kommune Knut Fagerbakke alle til å være på vakt og se «det usynlige barnet», mens foredragsholder Ruben Klipper engasjerte forsamlingen med sin egen personlige historie.

Klipper snakket om sin oppvekst, og lot tilhørerne ta del i hvordan han opplevde å ha diagnosene Tourette syndrom og ADHD. Han fortalte om brutal mobbing, og om erfaringer med rus og psykiatri, men hans historie handlet også om støtte, håp og det å lykkes.

Fagfolk fra brukerorganisasjoner, tjenester og fra forsknings- og kompetansefeltet stilte på stand under arrangementet, slik at ungdommene fikk øke sin kunnskap om psykisk helse, og om hvor det er hjelp å få om man har det vanskelig.

Dagen ble avsluttet med visning av den sterke filmen «Engelen», som blant annet forteller hvor viktig det er å bli sett av de rundt seg. Filmen handler Lea som vokser opp i et hjem preget av manglende beskyttelse og rusmisbruk.

Verdensdagen for psykisk helse

Verdensdagen for psykisk helse er en årlig markering som holdes over hele verden den 10. oktober. I Norge markeres dagen i perioden medio september til medio oktober.

Relatert blogginnlegg:

Se hverandre – gjør en forskjell

God sosial støtte er viktig for den psykiske helsen både til barn og voksne. Det handler om fellesskap og omsorg, og at man føler seg sett og verdsatt. Manglende sosial støtte svekker evnen til å mestre påkjenninger og vanskelige livssituasjoner, og øker faren for psykiske lidelser.

I dag har forskere Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) stått på stand på forskningstorget i Trondheim.  «Vær en venn» har vi kalt standen.  Her inviterer vi besøkende til å si sin mening om hvordan de mener barn og voksne kan hjelpe noen som har det vanskelig.

RKBU skal utvikle kunnskap og kompetanse som fremmer barn og unges psykiske helse og som sikrer at barn får god omsorg og en trygg oppvekst. Forskerne ved RKBU ønsker å gjøre både barn og voksne bevisste på hva det betyr å være der for andre.

Barnas meninger har verdi

Den faglige kunnskapen ved RKBU skal imøtekomme den kunnskapen barn og unge har gjennom sine egne erfaringer. Barn og unge er ofte de største ekspertene på seg selv, dessuten er det jo dem kunnskapen fra RKBU skal komme til gode. Derfor inviterer vi barn unge til å si hva de mener, fordi deres tanker og meninger er viktige.

Her kan du se noen av meningene til barn som har vært innom standen vår i dag:

Vi er på forskningstorget i morgen også, og vil gjerne ha besøk av flere som kommer sier sin mening!

Trygghet, omsorg og gode relasjoner er ting vi forbinder med et normalt hjem. For barn og ungdom i barneverninstitusjoner er institusjonen deres hjem i den perioden de bor der. Muligheten for å leve et så normalt liv som mulig settes imidlertid på prøve når det oppstår situasjoner der det brukes tvangstiltak.

De siste årene har antallet rapporterte tvangstiltak mot beboere i barnevernsinstitusjoner i Norge økt, samtidig som antallet barn og unge plassert på institusjon har vært stabilt.

I en artikkel i tidsskriftet Norges Barnevern skriver seniorforsker Gro Ulset og seniorrådgiver Torill Tjelflaat ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge om hvordan oppsyn, kontroll og tvangsbruk virker inn på det sosiale livet i barneverninstitusjoner.

Erfaringer ungdommene hadde i forbindelse med tvang passet ikke inn i deres bilde av et trygt hjem. Illustrasjonsfoto: Photos.com

Hvordan oppleves tvang?

«Jeg har sett det mange, mange ganger (…). Jeg har sett at de har blitt lagt i bakken, at de har brukt fysisk makt over dem. Både de voksne og ungene roper til hverandre. Det er veldig, veldig skremmende i starten, men så blir det bare vanlig til slutt. Jeg blir ikke redd og skremt lenger. Det blir nesten som å se på en film.»

Slik beskriver en jente sin opplevelse av å være vitne til tvangssituasjoner i Ulset og Tjelflaat sin studie av tvang i barneverninstitusjoner. De har intervjuet elleve ungdommer på 16 og 17 år ved flere institusjoner. Nesten alle hadde vært direkte utsatt for tvangstiltak, mens alle hadde vært vitne til situasjoner med tvang.

Målet med studien var å sikre kunnskap om ungdommenes opplevelse og forståelse av situasjoner hvor tvang ble benyttet, med utgangspunkt i deres egne livsverdener – de konkrete virkelighetene de lever og erfarer i.

Ungdommene opplevde tvangssituasjoner som skremmende og krenkende, samtidig som de ble oppfattet som en normal del av institusjonslivet. De forsto tvang som noe som skjedde mot noen mot ens vilje, og at ens mening ikke ble tatt hensyn til. Ungdommene trakk frem eksempler som å bli fratatt bevegelsesfriheten, utsatt for fysisk makt eller vold, lagt i bakken og holdt nede, låst inne på et rom, flyttet til et annet sted, eller fratatt personlige eiendeler.

Ønske om en forståelig forklaring

I mange tilfeller opplevde ungdommene at det var prosedyren med å skrive formell tvangsprotokoll som utgjorde forklaringen av en tvangssituasjon i ettertid. En del av ungdommene følte at det helst var de ansattes versjon som kom fram i protokollen som blir overlevert til fylkesmannen for tilsyn. Selv hadde de behov for å bli forklart ting på en forståelig måte, og kunne gi uttrykk for følelser uten at de ble bedømt som riktige eller gale.

Også de som var vitne til tvangssituasjoner hadde behov å forstå. I følge ungdommene hadde institusjonene ingen bestemt praksis knyttet til oppfølging av beboere som var vitne til tvang.

Utbredt bruk av tvangstiltak syntes å ha betydning for hvordan ungdommene tolket institusjonene, det ble vanskelig for dem å forstå institusjonen som et hjem, i følge Ulset og Tjelflaat. For ungdommene i studien var et hjem noe de forbandt med trygghet, mens erfaringer de hadde med tvang passet ikke inn i deres bilde av et trygt hjem.

Ungdommene ønsket å bli hørt og tatt hensyn til i forbindelse med spørsmål om tvang. De uttrykte et behov for å forstå for å kjenne trygghet.

Kilde:

Ulset, Gro og Tjelflaat, Torill (2013). Ikke et sted å kalle et hjem? Betydningen av tvangsbruk ved opphold i barneverninstitusjon. Norges Barnevern nr. 2 – 2013, s. 68-83.