Professor Hans Einar Krokan, Kommandør av den Kongelige Norske St Olavs Orden.

Professor Krokan mottok utmerkelsen for sin innsats innen medisinsk forskning. Utnevnelsen ble overrakt av fylkesmannen i Sør- Trøndelag, Brit Skjelbred onsdag 2. november
– Det er mange rundt om i Norge som hver dag gjør en utmerket jobb og gir sine helt vesentlige bidrag til nasjonens vekst og utvikling, men det er langt mellom dem som får høre at deres livsgjerning er av ”utmerket fortjeneste for menneskeheten”. Det har du nå fått høre, og vi er mange som gleder oss her med deg i dag, sa fylkesmann Brit Skjelbred på vegne av H.M Kong Harald i talen hun holdt da hun dekorerte Krokan til Kommandør av den Kongelige Norske St Olavs Orden.

Skjelbred fremhevet Krokans posisjon som en av de fremste i verden innen forskning på reparasjon på skader i arvematerialet og organismens evne til å fornye seg, og hvordan hans innsats har hatt vesentlig betydning for at Norge er blitt en viktig partner innen kreftforskning internasjonalt. Videre formidlet hun Krokans særlige interesse for og evne til å dele sin kunnskap og ta i bruk resultatene av forskningen, hans frivillige innsats innen vitenskap og kulturliv med vekt på musikk, og hans ”glimrende” lederegenskaper.

– Samfunnet vårt trenger mennesker som brenner for noe, og som er villige til å sette evner og krefter inn til det beste for omgivelsene. Utmerkelsen du får i dag er vår måte å vise at innsatsen er sett og verdsatt, og at vi er takknemlige for dine bidrag, avrundet Skjelbred til stor applaus fra publikum- familie, venner, kollegaer – og ikke minst, Malm Trekkspillklubb, der Krokan selv er medlem. Malm Trekkspillklubb underholdt og de inviterte gjestene stod nærmest i kø for å formidle sine hedersbemerkninger om den nyutnevnte Kommandøren, blant annet dekan Björn Gustafsson, instituttleder Magne Børset, kollega professor Geir Slupphaug og professor emeritus Jon Lamvik.

Dekan Bjørn Gustafsson gratulerte Krokan med å fremheve av at han har vært, og fremdeles er en av de viktigste bidragsyterne ved fakultet, og at han har hatt særlig en betydningsfull rolle i oppbyggingen av basalforskningen ved fakultetet.

– Hans er internasjonalt fremragende på en jordnær måte, og vi er takknemlige for at du valgte Trondheim selv om du kunne ha valgt andre institusjoner som kanskje er mer anerkjente- med et bedre klima, sa Gustafsson.

Forskerkollega i nesten 30 år, Geir Slupphaug gratulerte på vegne av DNA-reparasjonsgruppa. Han utrykte at han ikke kjenner noen som fortjener denne ordensutnevnelsen bedre enn Krokan:

–  Jeg husker en gang for mange år siden vi satt på kontoret ditt og regnet ut hvor langt menneskets DNA egentlig var. Etter litt kalkulatorvirksomhet kom vi frem til at hvis vi la sammen DNAet fra ett menneske til en enkelt tråd , kunne vi strekke den ca. 200 ganger frem og tilbake mellom solen og jorden. Når vi vet at i prinsippet én skade langs denne tråden er nok til å gi arvelig sykdom eller starte utvikling av kreft, skjønner vi at det er et eventyr at dette i det hele tatt går bra. Kunnskap om dette er altså viktig for hele menneskeheten og kan gi utvikling av nye diagnostiske metoder og behandling,  for eksempel innen kreft. Her har du bidratt til fundamental ny forståelse av hvordan DNA-reparasjonsprosessene egentlig foregår, og du har bidratt til at Norsk forskning her utgjør et tyngdepunkt internasjonalt.

Fylkesmann i Sør-Trøndelag, Brit Skjelbred, formidler Hans Krokan utnevnelsen på vegne av H.M Kong Harald.

Fylkesmann i Sør-Trøndelag, Brit Skjelbred, formidler Hans Krokan utnevnelsen på vegne av H.M Kong Harald.

Fylkesmann Brit Skjelbred, professor Hans Einar Krokan, Ruth Haaland Krokan og dekan Björn Gustafsson.

Hans Einar Krokan intervjues av NRK Trøndelag.

Betydningen av DNA-reparasjoner for sykdomsutvikling og aldring

Professor Hans Einar Krokan, er født 18. februar 1945 i Folldal, men oppvokst i Malm i Nord-Trøndelag. Han er professor ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin (IKM). Krokans forskning viser hvordan cellenes arvemateriale (DNA) blir reparert etter at det har blitt skadet. Skader i DNA oppstår både spontant, fordi molekylet ikke er kjemisk stabilt, og på grunn av kjemisk og fysisk påvirkning fra miljøet, der stråling er en viktig årsak. DNA-skader som ikke blir reparert fører til mutasjoner. Dette er den fundamentale årsaken til kreftutvikling og arvelige sykdommer. Krokan har særlig bidratt til forståelsen av hvordan enzymer i cellene reparerer DNA-skader og har sammen med sine medarbeidere oppdaget flere nye enzymer. Enzymer som reparerer DNA beskytter ikke bare mot kreft, men er også helt avgjørende for immunsystemet. I tillegg er DNA-reparasjon viktig i for å forebygge tidlig aldring og noen kroniske sykdommer.

I sitt arbeid med DNA-reparasjon har Krokan samarbeidet og publisert forskning med ledende forskere innen sitt felt, bl.a. professor Tomas Lindahl. Han fikk Nobelprisen i kjemi i 2015. I de senere år har han og hans medarbeidere bidratt med ny innsikt i hvordan det oppstår mutasjoner som fører til lymfekreft i forløperne til antistoff-produserende celler. Deler av hans forskning er beskrevet i boka «Norske forskningsbragder – vitskaplege oppdagingar gjennom 150 år» av Unni Eikeseth.

I tillegg til sin DNA-forskning har Krokan hatt en viktig rolle i utvikling av et legemiddel basert på omega-3 fettsyrer. Dette var i tiden da han var forskningssjef ved Norsk Hydro Forskningssenter. Legemiddelet brukes i dag i store deler av verden for å forebygge og behandle hjertesykdom

Krokan er blant de internasjonalt mest siterte forskerne innen sitt fagområde og har publisert over 200 vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrifter og bøker, for en stor del i topprangerte tidsskrifter. Krokan var sentral da medisinstudiet ble opprettet i Tromsø og Trondheim. Videre har han veiledet 25 doktorgradskandidater fram til fullførte doktorgrader. Han var den første professor i molekylærgenetikk i Trondheim og har hatt stor betydning for utviklingen av fagområdet.

Flere hedersbevisninger

Krokan er blant annet tildelt Anders Jahres Store Medisinske Pris (delt med Erling Seeberg i 2004), og  Kong Olav Vs Kreftforskningspris (2008).
Krokan ble i år 2000 innvalgt som medlem i European Molecular Biology Organization (EMBO), et medlemskap som henger meget høyt. Krokan var det første norske medlem utenfor Oslo. Han er også innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Det Norske Videnskaps-Akademi og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige akademi. Han er æresmedlem i Norsk Biokjemisk Selskap.

Krokans CV i korte trekk

• Cand.med. fra Universitetet i Oslo i 1970
• Dr.med. i biokjemi fra Universitetet i Tromsø 1977
• Forskningsopphold ved Harvard Medical School i Boston
• Førsteamanuensis i biokjemi i Tromsø
• Et år i Bethesda utenfor Washington DC som gjesteforsker ved Det nasjonale kreftinstituttet
• Leder av Biokjemiavdelingen i Tromsø
• Avdelingsleder og forskningssjef ved Norsk Hydro Forskningssenter 1985-88
• Siden 1988 har han vært professor ved NTNU, først i bioteknologi frem til 1993, så i medisin (molekylærbiologi) ved det som i dag er Institutt for kreftforskning og molekylær medisin. (IKM)

Bloggar: Kristian Kobbenes Starheim
Postdoktor ved Senter for Molekylær Inflammasjonsforskning (SFF-CEMIR)

Immunforsvaret er eit av kroppen sine naturlige forsvar mot kreft. Immunforsvaret registrerar framandlekamar som bakteriar og virus, samt celler som muterar og endrar seg.  Slik vert dei fleste celler som utviklar krefteigenskapar raskt oppdaga. Dei etast deretter opp av profesjonelle “eteceller” som heiter makrofagar.

Makrofagar har ete bakteriar (blå), og bakteriane vert registrert av signalprotein (raudt og grønt) som set i gong immunforsvaret. Foto: K. Starheim

Somme kreftceller kan omprogrammere denne immunresponsen. Ein annan funksjon til immunforsvaret er å reparere vevsskader gjennom å stimulere til celledeling og vekst. Når ein blir raud og øm kring eit sår er det denne immunresponsen ein ser. Mange kreftsvulstar “lurer” kroppen til å tru at dette er eit sår som må reparerast. Makrofagane strøymer til svulsten, men i staden for å ete cellene vil dei skilje ut vekstfaktorar og andre stoff som opprettheld eit vekstfremjande miljø. Immunsystemet hjelper svulsten å vekse.

Vi byrjar no å forstå korleis immunforsvaret spelar inn i kreftutvikling, men det er framleis mykje som er ukjent. Det store spørsmålet er om vi kan bruke immunforsvaret til å bekjempe kreft? Kan ein til dømes klare å omprogramere cellene i ein kreftsvulst frå kreftstimulering tilbake til ete-funksjonen?

Gjennom eit treårig forskarstipend frå Kreftforeningen har eg no fått sjansen til å undersøke desse mekanismane. Eg håpar dei kan opne for meir effektive og skånsomme kreftbehandlingar.

Delar av teksten har vore publisert tidligare i Vikebladet Vestposten.

Dagens behandling av (med eller uten ASCT) baserer seg på en kombinasjon av tre medikamenter (VCD: velcade, cyklofosfamid, dexamethason) i henholdt til Nasjonalt handlingsprogram. I en rapport der Ander Waage står som medforfatter  står det: “The triplet VTD induction therapy was associated with significantly higher CR and ≥ VGPR rates compared to VCD”.
Hva er grunnen til at VTD ikke nevnes i det nasjonale handlingsprogrammet? Betyr dette at VTD ikke tilbys i Norge i dag?

Svar fra: Anders Waage
Avdelingssjef, Avdeling for blodsykdommer, St Olavs hospital
Professor,  Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU og KG Jebsensenteret for myelomatoseforskning

Først en kort redegjørelse av høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS). Denne behandlingen gis til pasienter under 65-70 år. Den består av 1) forbehandling (induksjonsbehandling)  med 4 kurer, 2) høsting av stamceller fra pasienten. Disse legges i fryseboksen, 3) høydosebehandling med melfalan og tilbakeføring av stamcellene.

Vi har i flere år brukt en kombinasjon av tre medikamenter (VCD: velcade, cyklofosfamid, dexamethason) som er svært effektivt som induksjonsbehandling. Dette har vært brukt i mange land, blant annet alle de nordiske landene. Det prøves stadig ut nye kombinasjoner og en av dem som har vært i fokus er VTD (velcade, thalidomid, dexamethason), dvs. at cyklofosfamid er byttet ut med thalidomid i forhold til den første kombinasjonen. Som det står i abstraktet som det henvises til, viser sammenligningen at 84 % respondert godt på den første, mens 94 % responderte godt på den andre kombinasjonen. Hvorfor går vi da ikke over til den siste behandlingen ?

Dette var grundig diskutert og vurdert ved siste revisjon av de nasjonale retningslinjene for myelomatosebehandling august 2015. Det er nevnt som et alternativ i de siste retningslinjene, men er rangert etter VCD. Hovedgrunnen er er følgende: 1) flere studier tyder i samme retning, men det er svakheter ved alle studiene som gjør at vi ikke kan stole helt på de. I studien som det henvises til, og som undertegnete også er med på, er det for eksempel gjort en sammenligning mellom to separate studier som i utgangspunktet ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Dette  regnes som en usikker sammenligning, noe som også kommer frem i siste setning hvor forfatterne sier at disse funnene må bekreftes i en ny studie før vi kan være sikker på at de er riktige, 2) En slik ny studie med direkte sammenligning mellom VCD og VTD i samme studie er underveis fra en fransk gruppe og resultatene vil foreligge i desember 2015. Hvis denne bekrefter det samme, vil VTD tas inn som en hovedanbefaling i behandlingen, 3) et siste moment er at det viktigste med en behandling er hvor lenge man lever etterpå, og her er det ikke funnet noen forskjell på de to behandlingene. Det som er undersøkt i studiene er hvor mye kreften skrumper etter behandlingen (hvor mye M-komponenten blir redusert), og selv om det er forskjell fører dette ikke til at man lever lenger. Derfor er nok ikke forskjellene på disse behandlingene så store som det kan virke ved første øyekast.