Illustrasjonsfoto: Vårres brukerstyrt senter.

Vårres brukerstyrt senter i Midt-Norge er et av fem regionale brukerstyrte sentre i Norge. En av deres hovedoppgaver er å samle inn og formidle bruker- og pårørendeerfaringer fra målgrupper innen områdene psykisk helse og rus. Som et brukerstyrt senter møter Vårres daglig mennesker med mangfoldige og særskilte livsutfordringer.

Undersøkelsen «Når livet blir snudd på hodet» fokuserer på virkningene av den pågående pandemien for familier hvor minst et av barna har utfordringer knyttet til nevroutviklingsforstyrrelser. Den er utformet og gjennomført av personer med egenerfaring som bruker eller pårørende innen målområdet.

Totalt mottok Vårres 1186 besvarelser på spørreundersøkelsen. Som et brukerstyrt senter og gjennom sine deltakende organisasjoner har Vårres også en unik tilgang på informanter.  – Dette kan bety at spørreundersøkelsen har nådd ut til de relevante målgruppene på en effektiv måte, sier Hege Ramsøy-Halle, leder for Regionalt fagmiljø for nevroutviklingsforstyrrelser ved NTNU.
– Den store deltakelsen i undersøkelsen viser at dette er noe respondentene føler er viktig, og at det gjelder dem. Det høye antallet gir også et godt grunnlag for vurdering av hvordan situasjonen har vært og hvordan responsgruppen har opplevd den, kommenterer Vårres i rapporten.

Et av funnene i rapporten er at nedstengingen av skolene har medført endringer som i stor grad går ut over barn med nevroutviklingsforstyrrelser og deres familier. Både pedagogiske støttetiltak på skolen og tiltak som foregår utenfor skolen har falt bort under koronastengingen.

På spørsmålet «Legger skolen til rette for pedagogisk støtte for barnet ditt under hjemmeundervisningen?» svarer kun 22% av respondentene at skolen legger til rette for pedagogisk støtte i perioden i tilstrekkelig grad. 34% svarer at det ikke tilrettelegges, mens 44% mener det tilrettelegges delvis.  –  Det kan se ut som om skolene til en viss grad mener at støtten er gitt gjennom utstyr og hjelpemidler, mens de har større utfordringer med å følge opp hver enkelt med pedagogisk støtte. Vi ser også at flere har mistet tiltak som har fungert over tid, skriver Vårres i rapporten.

Fordi undersøkelsen tar for seg en målgruppe som er mer sårbar for endringer i rutiner og tiltak, er disse tallene ekstra bekymringsfulle. Konsekvensene for disse målgruppene kan være annerledes og mer omfattende enn for den nevrotypiske befolkningen.

–  Et vanlig trekk ved nevroutviklingsforstyrrelser er at endringer i omgivelsene ofte får større konsekvenser og kan være mer energikrevende å tilpasse seg enn for en nevrotypisk person, sier Ramsøy-Halle.

Barna i denne målgruppen er sårbare for endringer. De fleste er svært avhengig av forutsigbarhet og for mange er det nødvendig med spesiell tilrettelegging på flere områder. Noen av barna vil i en situasjon med nedstengte skoler miste læringsutbytte, mens andre vil oppfatte situasjonen som mindre stressende og profitere på en endret skole- og familiesituasjon.

–  Vi ser at selv om mange skoler og det øvrige hjelpeapparatet har stilt opp og bistått elever og familier, er det også mange som rapporterer om stor svikt i bistand og tjenester. Det vil være av interesse å gå dypere inn i materialet for bl.a. å se på geografiske ulikheter og hvordan disse har påvirket den enkelte og familien. Dette er tidkrevende arbeid og vil kreve en del ekstra ressurser. Det vil være grunnlag for å søke prosjektmidler for å få utført dette arbeidet, skriver Vårres avslutningsvis i rapporten.

Du kan lese hele rapporten her: https://www.varres.no/index.php/varres-brukerstyrt-senter/aktuelt/item/295-rapport-nar-livet-blir-snudd-pa-hodet

– – –

Undersøkelsen gir viktig informasjon som kan videreutvikle materiell og informasjons- og kurstilbud. Vårres ønsker å få informasjon fra undersøkelsen inn i kursmateriell for skoler, fritidsledere, trenere og kommuneansatte. Mye av informasjonen i materialet kan være nyttig for tjenesteapparat og undervisningssektor, både de ulike besvarelsene og de 38 geografiske forskjellene. Vårres vil presentere undersøkelsen i form av en trykt rapport og presentere funn fra undersøkelsen i ulike fora. I første omgang sendes rapporten ut via e-post og ligger på Vårres hjemmeside. En trykt rapport vil bli sendt ut til spesielle interessenter og på forespørsel i ettertid. Vårres arbeider også med en ny undersøkelse som vedrører livet under koronapandemien, hvor målgruppen er voksne med utviklingsforstyrrelser.

Den foreløpige rapporten er tilsendt:

Helsedirektoratet
Pårørendealliansen
RKBU Midt-Norge
Voksne for Barn
NevSom
Fylkeskommunene i Midt-Norge
Fylkesmannsembetene i Midt-Norge
Helseforetakene
Sentrale politikere i Midt-Norge
Lærings- og mestringssentre
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Brukerorganisasjoner
De regionale brukerstyrte sentrene
Folkehelseinstituttet
NAPHA
Barneombudet

Blogginnlegget er også delt på Tilbeste.no

Foto: Frode Fossvold-Jørum

I januar i år var undertegnede på lansering av heftet «Hjelp – buksa er for trang!». Heftet er skrevet av vernepleier og forfatter Bernt Barstad og er en del av lettlest-serien fra Be-Ni Forlag. Be-Ni Forlag er en av noen få utgivere i Norge som skriver og gir ut tekster som er tilpasset voksne mennesker som har vanskelig for å lese. I dette blogginnlegget skriver vi litt om sammenhengen mellom lese- og skriveferdigheter, digital kompetanse, helsekunnskap og universell utforming.

Forfattere:
Marie Antonsen, kommunikasjonsmedarbeider ved RKBU Midt-Norge
Bjørg Neset, universitetslektor RHAB – Regionalt kunnskapssenter for habilitering ved RKBU Midt-Norge

Dersom du ønsket å finne enkel og lettlest informasjon om for eksempel slanking, hva ville du gjort? Enkel informasjon til mennesker med lesevansker og digitale vansker er pr. i dag vanskeligere å finne enn man kunne tro. Helsenorge.no skal være Norges offentlige helsenettsted. Her kan du finne kvalitetssikret helseinformasjon og personlig informasjon om resepter, legetimer m.m.[i] Blant mye annet inneholder siden kostholdsråd og apper som skal hjelpe deg i gang med kostholdsendring og aktivitet. Imidlertid, du får aller mest ut av nettsiden dersom du fra før av har kunnskap og ferdigheter om hvordan du bruker en slik nettside. Dette er et av hovedankepunktene mot universell utforming slik det ofte utføres i dag, det gir mest igjen til dem som allerede kan mest fra før av.

Hvor mye må du kunne for «å lese» en nettside?

En nettside leses. Dette høres ut som et åpenbart poeng, men vi snakker ikke bare om tekst. Vi snakker om hvordan nettsiden er satt opp, hvordan øyet og hjernen prosesserer hvilken informasjon som finnes hvor. Mennesker leser bilder så vel som ord, symboler og struktur så vel som tekst. En nettside inneholder mye innforstått informasjon, mye kunnskap som er taus og implisitt.

Vi vet fra forskning på teknologi og teknologibrukere at eksempelvis en oppskrift, et manuskript eller en nettside ikke bare beskriver en framgangsmåte, de foreskriver også en spesifikk type bruk og en spesifikk type bruker. Både oppskrifter og nettsider inneholder implisitte antagelser om hvem brukerne er og hvilke kunnskaper og ferdigheter de har.

Ta google, for eksempel. Google slanking. På google kan man skrive inn det man ønsker å finne ut av. Googling krever imidlertid at man både kan skrive, lese og sortere de treffene man får opp. Man kan selvfølgelig be google verbalt om å finne spesifikke nettsteder og deretter be om høytlesning av informasjonen på sidene. Dette krever at nettsiden er lagt opp med tanke på dette, altså at den er utformet av noen med kompetanse om universell utforming og ikke minst tid og penger til å følge opp dette.

Man kan også søke etter videoer om ymse tema. Dette krever også leseferdigheter, hva handler alle videoene om? Hvordan velge? Man kan be om å få lest opp titlene på videoene, og satse på at videoene er titulert på en slik måte at man skjønner hva de handler om. Man kan også få bedt om å få lest innholdsbeskrivelsen av videoen, hvis den finnes, for å vurdere om du ønsker å se den.

Hvordan du opplever disse prosessene, hvor mange hinder du ser, hvor enkelt du synes det er, avhenger av dine leseferdigheter og dine digitale ferdigheter (blant annet). Hvor lang tid ser man for seg at en person kan sette av for å finne litt informasjon, og hvor mye tålmodighet ser man for seg at de har? Hva er sjansene for at man finner innholdet man trenger på norsk, eller det språket man trenger for å forstå? Hva er sjansen for at videoen bruker et språk som er tilpasset en person med begrenset språkforståelse? Og ikke minst, hva er sjansen for at den informasjonen man finner er kunnskapsbasert, kvalitetssikret og tilrettelagt din gjennomføringsevne?

Det er en kunst å utforme informasjon på en slik måte at det kan forstås, tolkes og brukes på en enkel måte. Det er også en kunst å få spredd informasjonen til dem som trenger den og dem som er interessert.

«Digitale ferdigheter er en viktig forutsetning for videre læring og for aktiv deltakelse i et arbeidsliv og et samfunn i stadig endring. Den digitale utviklingen har endret mange av premissene for lesing, skriving, regning og muntlige uttrykksformer. Dette gir muligheter for nye og endrede læringsprosesser og arbeidsmetoder, men stiller også økte krav til dømmekraft.»[ii]

Gjennom et googlesøk, på en nettside, i en tekst: For å finne informasjonen man trenger, tolke denne, sile ut det som er irrelevant, og ta stilling til det man finner, så kreves det sammensatte språkkunnskaper, leseferdigheter og ofte skriveferdigheter. Vi vet at slike kognitive evner henger sammen, språkferdigheter påvirker evnen til å kunne ta inn informasjon, bearbeide den og få noe ut av det, og vice versa. Videre handler det også om både kulturell og digital kompetanse. Hvordan bilder og tekst er satt sammen på en gitt nettside, og hvordan disse henger sammen med hverandre, er kulturelle uttrykk som krever erfaring med den kulturen nettsiden uttrykker for å kunne forstå avsenders budskap. Vi må altså kunne tolke kulturen og dens digitale uttrykk for å kunne finne og bruke informasjon, og ikke minst for å kunne delta aktivt i å forme den.

Tilfeldig eller universell utforming?

Universell utforming kan bety bildestøttet kommunikasjon. På flyplasser viser symboler oss vei til transport, toalett og kafeer. I Pirbadet i Trondheim kan man se store informasjonsskilt som informerer om hva som forventes og hva som tilbys. Metroene i storbyene bruker fargekoder og bilder på linjene. Selv om denne bildebruken muligens oppsto av ymse praktiske årsaker, f.eks. for å slippe å skrive informasjonen på utallige språk, så fungerer det tilfeldigvis ofte godt for personer med nedsatt kognitiv funksjon eller lesevansker. Et annet eksempel: Da man tilrettela for rullestolbrukere på gateplan og i det offentlige rom, ga dette samtidig bedre tilgang for barnevogner.

Poenget er at reell universell tilpassing gjør flere kommunikasjonsformer mer tilgjengelige for flere. Universell utforming blir ikke bryderi, det blir forbedring. Slik går det an å tenke om tilrettelegging av informasjon også på en nettside. Bedre kommunikasjon til personer med utviklingshemming kan meget mulig gi bedre muligheter for kommunikasjon for mange flere.

Universell utforming og brukermedvirkning er fyndord i dagens politikk overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne og psykisk utviklingshemming:

«Universell utforming handlar om å utforme omgjevnadane slik at vi tek omsyn til variasjonen i funksjonsevne hos innbyggarane, inkludert personar med nedsett funksjonsevne. Når du lagar noko som er universelt utforma, når du alle målgruppene gjennom éi og same løysing.»[iii]

Men, personer med utviklingshemming har ikke en tydelig deltakende rolle i alle deler av samfunnslivet. Det er mange eksempler på at tjenester til personer med utviklingshemming har store utfordringer og mangler, se for eksempel NOU 2016:17 På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming.[iv]

Kan det være en sammenheng mellom mangler i universell utforming for personer med utviklingshemming og deres store utfordringer når det gjelder rett og mulighet til å uttrykke sin mening og hevde sin rett på linje med andre? Undertegnede mistenker dette, og mener også at hvis brukermedvirkning skal være mer enn fyndord, så må brukerens stemme og mulighet til å sette seg inn i ting og uttrykke seg være første prioritet i utforming av vår materielle og digitale virkelighet.

Heldigvis finnes det initiativtakere til dette, deriblant det nevnte Be-Ni forlag.[v] Som sagt gir de ut hefter med tilrettelagt litteratur om viktige temaer for personer med utviklingshemming. Slankeheftet forteller på en enkel måte hvordan man kan gå fram for å redusere kroppsvekt og gir forståelige beskrivelser av hvorfor slanking er så vanskelig. Uten å identifisere hvordan dine vaner og adferd gjør deg tjukkere, så vil ofte slankingen gå skeis. Samtidig må du også identifisere hvordan disse vanene ofte gir deg noe verdifullt, og ikke minst hvordan du kan beholde gledene, mestringen og det verdifulle mens du samtidig endrer vaner.

Det interessante er at dette gjelder alle når det kommer til slanking: Folk som leser, som ikke leser, som er friske, som er syke, reduserte, friske nok. Rådene om slanking i dette heftet er universelle. Vi er mange som stadig må habiliteres, eksempelvis til bedre helseadferd.

Universell habilitering – en strategi for oss alle?

Habilitering betyr å sette i stand til. Det er mange som trenger hjelpemidler for å settes i stand til å slanke seg, og det er mange som trenger istandsetting for å kunne bruke internett og digitale tjenester, for å igjen kunne påvirke sitt eget liv og andres liv. Hva slags habilitering enhver har behov for, er ulik.

En forskjell består i hvor mye assistanse enhver trenger for å til habiliteres til det ene eller det andre, og hvor mye assistanse man faktisk får. Det er lett å tenke at vi i Norge setter grenser på riktige steder, at jo mer uttalt funksjonshemming du har, jo mer assistanse får du. Vi tenker at hjelpen stort sett fordeler seg slik den skal, med mye til dem som trenger mye, og mindre til dem som trenger mindre. Tja, sier vi til det. Utfordringer og rettigheter er ulikt fordelt. Personer med utviklingshemming har mer enn gjennomsnittet økende helseutfordringer knyttet til overvekt (Hope, 2018).[vi] De har også mindre muligheter enn gjennomsnittet til å ta egne selvstendige valg, og retten til å gå til grunne står svakt. I institusjonstidens dager var mat og aktivitet under andres kontroll. Vi kan alle bli friske fra mange plager, hvis vi gir fra oss friheten til å bestemme selv. Den tiden er forbi. Eller?

En annen forskjell kommer fram hvis vi ser nærmere på hva vi betrakter som faktisk assistanse eller ekstra tildelt hjelpemiddel, opp mot hva som blir forstått som «noe som bare skal være der».

Ta et kundesenter i en bank. Vi forventer at det er der, for eksempel når vi ikke finner det vi skal på bankens nettside. Dette er ikke et offentlig tildelt hjelpemiddel, men hvordan fungerer det i praksis?  Undertegnede hadde ikke blitt overrasket dersom de som jobber på bankens kundesenter mente at noe av det de jobbet med var nettopp habilitering. Digital habilitering for å øke kompetansen hos sine kunder, fordi det på sikt lønner seg for banken.

Paradokset ligger i hvor mye mer hjelp og assistanse som umiddelbart er tilgjengelig dersom dine lese-, skrive- og taleferdigheter er gode og dersom dine digitale ferdigheter er tilpasset dagens tjenester. Vi underkjenner hvor vi som brukere tilpasser oss den digitale oppskriften, og i hvor stor grad den «universelle tilpassingen» favoriserer dem som allerede er mest i stand.

Når det kommer til habilitering av personer med utviklingshemming, så ropes det på kompetanseheving i alle ledd. Kompetanseheving er vel og bra, men hvilken kompetanse, og hvem sin? Spørsmålet vi stiller, er om vi ikke heller mangler en strategi for å involvere folk med utviklingshemming i sitt eget helseprosjekt? Generelt sett savner vi strategier for å istandsette, ikke brukere, folk og pasienter, men de digitale tjenestene og informasjonen, slik at de møter behovene vi ser. Strategier som reelt muliggjør menneskers egne prosjekt, hva enn de måtte være. Kroppslig overvekt og digital undervekt rammer nemlig mange, på kryss og tvers i befolkningen. Det ironiske er at reell universell utforming ville hjulpet langt flere enn kun den psykisk utviklingshemmede befolkningen.

Dette blogginnlegget er også delt på tilbeste.no

Referanser:

[i] https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/unnga-overvekt

[ii] https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/grunnleggende-ferdigheter/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter/

[iii] https://uu.difi.no/kva-er-universell-utforming

[iv] NOU 2016:17. På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-17/id2513222/

[v] Be-Ni Forlag: https://be-ni.no/

[vi] Hope, Sigrun; Nordstrøm, Marianne; Retterstøl, Kjetil, Iversen, Per Ole; Kolset, Svein Olav (2018). «Retten til et helsefremmende kosthold for personer med utviklingshemning». Tidsskriftet.no. 22. januar 2018. https://tidsskriftet.no/2018/01/debatt/retten-til-et-helsefremmende-kosthold-personer-med-utviklingshemning

Foto: iStock.

Det er mye som tyder på at nettbaserte kurs etter hvert vil utgjøre en stor del av universitetenes portefølje. Både økonomi, tid og klimahensyn gjør at folk ønsker å reise mindre, og mange må ta videreutdanning ved siden av full jobb. Dette krever fleksibilitet, noe kurs som krever fysisk oppmøte ikke gir. Vi i Regionalt kunnskapssenter for habilitering i Midt-Norge bestemte oss derfor for å utvikle et nettkurs om kunnskapsbasert habilitering, og i dette blogginnlegget deler vi noen av erfaringene vi gjorde oss i arbeidet.

Forfattere:
Rannei Sæther (førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge)
Hege Ramsøy-Halle (fagkoordinator og prosjektleder for Kunnskapsbasert habilitering, RKBU Midt-Norge)
Tekstkonsulent: Marie Antonsen (kommunikasjonsmedarbeider, RKBU Midt-Norge)

Hvorfor er det viktig å fokusere på habilitering?

Habilitering betyr «å gjøre dugelig». Tverrfaglige, sammensatte tjenester skal bidra til dette for den enkelte pasient.  «Dugelig til hva?» kan man selvsagt spørre. Det heter at habilitering er tiltak som skal bidra til at en pasient med medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse utvikler og beholder best mulig fungering, og bidrar til å skape gode vilkår for et selvstendig liv og aktiv deltakelse i samfunnet. Slik er habilitering en prosess som griper inn i mange områder av helsevesenet og deres oppgaver.

Hvorfor lage e-læringskurs?

Arbeidslivet i dag krever stadig påfyll av kunnskap innenfor en rekke områder, og innen habiliteringssektoren stilles det krav til det vi kaller kunnskapsbasert praksis. Dette krever en kontinuerlig utvikling av kompetanse, men som i resten av helsesektoren har også spesialisthelsetjenesten presset økonomi og begrensede muligheter til å sende ansatte på kurs og opplæring for kompetanseheving. Habilitering i spesialisthelsetjenesten hadde lenge etterspurt en slik mulighet for kompetanseutvikling og ønsket et tilgjengelig tilbud uten store kostnader til undervisning, reise og opphold.Vi i RHAB Midt-Norge bestemte oss derfor for å designe et e-læringskurs. I utgangspunktet hadde vi spesialisthelsetjenesten som målgruppe, men oppdaget etter hvert som vi utviklet kurset at det ble relevant for flere andre yrkesgrupper.

Kunnskapsbasert habilitering blir til

Den første fasen kan vi kalle planleggingsfasen. Her handlet det om å utvikle læringsdesign og faglig innhold. Denne fasen ble delfinansiert med prosjektmidler fra Direktoratet for internasjonalisering og kvalitet i høyere utdanning (DIKU). Vi brukte lite tid på å diskutere hva «barnet skulle hete». Navnet ga seg selv synes vi, bakgrunnen for dette er samfunnets krav om kunnskapsbaserte tjenester. Noe vi brukte mye tid på derimot, var refleksjon omkring kunnskapsbegrepet. Kunnskapsbasert praksis betyr å integrere kunnskap fra ulike kilder, fra forskning, erfaring og ikke minst fra brukere. I utviklingen av kurset var derfor vårt samarbeid med arbeidslivet avgjørende. Dette samarbeidet hjalp oss å tilpasse kurset med tanke på behovene i tjenestene, både når det gjaldt innhold og omfang.

Vi inviterte fagpersoner fra habiliteringstjenestene i regionen, representanter for brukerorganisasjoner og andre fagpersoner fra feltet til to workshops. Her jobbet vi sammen om innhold. Hvilke tema var viktig å ha med? Hva trenger nytilsatt i habiliteringstjenesten å kunne noe om? Hvilke problemstillinger opplever fagpersoner i sin daglige praksis? Vi drøftet også hvordan kan vi kunne legge til rette for at ansatte tar et slikt kurs.

I tillegg hadde vi støtte fra og kontakt med fagledernettverket for habiliteringstjenesten og Helse Midt-Norge. Disse var positive og engasjerte, og de signaliserte at det var et stort behov for dette tilbudet. At vi hele tiden hadde støtte, interesse og tillit til arbeidet fra fagmiljøet, var for oss motiverende og bidro til at sto på for å komme i mål med prosjektet.

Å ta i bruk den interne kompetansen ved NTNU ble også svært avgjørende. Spesielt gjelder dette kompetansen i Læringsstøttesenteret/Uniped, NTNU MOOC og NTNU DRIVE. Herfra har vi fått råd om læringsdesign og tekniske løsninger. Vi fikk hjelp til å se muligheter og begrensinger, og de delte villig kunnskap og egne erfaringer. Det at vi integrerte disse tidlig i arbeidet, bidro til at vi fikk god hjelp både med utforming og produksjon. Her fikk vi profesjonell hjelp til videoproduksjon og animasjoner. Vi fikk også gode råd og veiledning om godt pedagogisk design, det vil si hvordan vi kunne bygge moduler, deltema og sider, for å opprettholde deltagernes motivasjon og interesse for kurset.

Slik ble det til slutt

I kurset drøftes utfordringer knyttet til både forskning, tradisjonen kunnskapsbasert praksis og hvor sistnevnte stammer fra. Det har vært mye fokus på «viten etablert under eksperimentelle forhold», det vil si vitenskap som kan bevises og testes eksperimentelt.

Vi skjønte at vi i tillegg måtte løfte fram erfaringskunnskapen, som gjerne er taus. Denne typen kunnskap er ofte lite artikulert, men sterkt tilstede hos klinikere med lang erfaring fra praksis. Et kurs i kunnskapsbasert habilitering må derfor bidra til at denne typen kunnskap også løftes fram. I kurset utfordres både den nytilsatte og den erfarne til å reflektere over hva man gjør og hvorfor.

Sist men ikke minst er brukerkunnskapen, gjennom brukerstemmen, godt representert i kurset. Vi fikk laget og/eller lenket til en rekke brukere sine fortellinger og intervju, som igjen er utgangspunktet for refleksjonsoppgaver og casearbeid. Habilitering driver vi med for brukerne, pasientene og pårørende. At deres stemmer er sentrale og må løftes frem ble for oss helt selvsagt.

Kan vi, så kan du!

I løpet av en toårsperiode (2018-20) har nettkurset «Kunnskapsbasert habilitering» blitt til. Kurset ligger nå åpent på nett, og man kan delta når som helst og hvor som helst. Kurset består av fem moduler, de tre første er åpne for alle, mens de to siste krever opptak og gir 7,5 studiepoeng. Det første kullet er nå i gang, og i skrivende stund er 400 personer i gang med nettkurset! Etterspørselen er stor, enda større enn vi trodde på forhånd.

Vi håper dette gir inspirasjon til å utvikle nettbasert læring! Universitetene blir stadig større, samtidig som klimaet stadig blir varmere. Med andre ord: Både i et økonomisk, demokratisk, miljømessig og geografisk perspektiv trenger vi flere nettbaserte kurs og emner som tar tjenesteyteres og tjenestebrukernes behov på alvor.

Vil du vite mer om Kunnskapsbasert habilitering?

https://www.ntnu.no/rkbu/kunnskapsbasert-habilitering

Dette blogginnlegget er også publisert på Tilbeste.no

Foto: Unsplash

Siden 2016 har en internasjonal forskergruppe oversatt, kulturtilpasset og validert en norsk versjon av kartleggingsverktøyet Maltreatment and Abuse Chronology of Exposure Scale (MACE). Arbeidet øker tilfanget av adekvate verktøy for behandling av voksne, og er spesielt relevant for helsearbeidere innen voksenpsykiatri og kommunale helsetjenester.

Tekstforfatter: Thomas Jozefiak (professor, RKBU Midt-Norge)
Tekstkonsulent: Marie Antonsen (kommunikasjonsmedarbeider, RKBU Midt-Norge)

MACE er et verktøy som kartlegger tidligere opplevd barnemishandling og omsorgssvikt hos voksne. Barnemishandling og omsorgssvikt er sentrale risikofaktorer for en rekke psykiske lidelser som depresjon, selvmordsforsøk, posttraumatisk stress, personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse og psykose. Det kan senere i livet føre til økt følsomhet for stress, lavere selvbilde, kognitive og mellommenneskelige problemer og endre immunsystemets fungering. Barnemishandling og omsorgssvikt kan altså ha ødeleggende virkning både på den psykiske helsen, og føre til kroppslig sykdom.

Thomas Jozefiak (foto: Frode Fossvold-Jørum/NTNU)

I Norge har vi et veldig begrenset utvalg av egnete verktøy for voksne som kartlegger tidligere opplevd barnemishandling og omsorgssvikt. For å kunne gi målrettet og nyttig hjelp og behandling til personer som har hatt traumatiske opplevelser i sin oppvekst, trenges det gode, omfattende kartleggingsinstrumenter som er pålitelige. Dette gjelder både for spesialisthelsetjenesten og i kommunale tjenester. Vår forskergruppe har derfor oversatt det amerikanske MACE til en norsk kontekst.

Når man oversetter måleinstrumenter som er utviklet i et annet land er det veldig viktig å tilpasse spørsmålsteksten til norsk kultur. En direkte språklig oversettelse er ikke alltid tilstrekkelig og kan føre til dårlige statistiske måleegenskaper, for eksempel fordi det samme ordet kan ha forskjellige nyanser på forskjellige språk og kan misforstås. Det er viktig at tospråklige fagfolk involveres i oversettelsesprosessen og at en foreløpig oversettelse av spørsmålene prøves ut i den samme kulturen og den samme målgruppa som måleinstrumentet er beregnet for. På denne måten kan en øke påliteligheten til instrumentet.

Arbeidet er gjennomført i samarbeid med voksne psykiatriske polikliniske pasienter og ansatte i Vestre Viken Helseforetak. Ved hjelp av avanserte statistiske metoder har vi redusert MACE fra 75 til 55 spørsmål og vist at den har utmerkede måleegenskaper i norske utvalg.

Ved hjelp av MACE kan voksne personer kan retrospektivt rapportere om 10 forskjellige typer omsorgssvikt/overgrep og traumer. De kan også avmerke i hvilken alder fram til de er 18 år når de har hatt disse traumatiske erfaringene, og det er av betydning når i utviklingen, dvs. i hvilken alder, en opplever slike traumer.

Vårt arbeid er i disse dager blitt publisert i det anerkjente internasjonale fagtidsskriftet PLOS ONE. I onlinesupplementet til artikkelen kan den nye norske versjonen av MACE lastes ned og brukes vederlagsfritt i klinisk arbeid og forskning mot at en refererer til forfatterne og artikkelen.

Her kan du lese artikkelen.

Forskergruppen har bestått av:

RKBU Midt-Norge/NTNU: Thomas Jozefiak, Chris Margaret Aanondsen og Hanne K. Greger
Vestre Viken Helseforetak: Roar Fosse og Dag Vegard Skjelstad
Universitetet i Konstanz: Inga Schalinski og Thomas Elbert
Universitetet i Frankfurt: Dorothea Isele

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no

Foto: Wikimedia Commons

I dette blogginnlegget skriver psykologspesialist og førsteamanuensis ved RKBU Midt-Norge, Silja Berg Kårstad, om følelser, forskning og filmen «Innsiden Ut».

Jeg heter Silja og jeg har følelser!

Dette med følelser ble jeg opptatt av når jeg studerte til å bli psykolog. Jeg var så heldig at jeg fikk være studentassistenten til professor Arne Vikan, som er en av de i Norge som har forsket mest på barn og følelser. Jeg fikk reise rundt i barnehager og på skoler for å snakke med barn om følelser.

Av: Silja Berg Kårstad, førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge

Tekstkonsulent: Marie Antonsen

Noen av barna fortalte at følelsen sinne sitter i føttene, mens andre sa den sitter som en vondt klump i magen. Noen av barna hadde mange ord for følelser, mens andre manglet ord, og syntes det var enklere å snakke om det de tenkte enn det de følte. Noen barn syntes det var fint å snakke om glede og tristhet, mens andre syntes at det å snakke om følelser som gjør litt vondt var litt mer vanskelig.

Silja Berg Kårstad (Foto: Frode Fossvold-Jørum / NTNU)

Dette stemmer overens med det jeg har lært senere, at det er store individuelle forskjeller i barns emosjonelle kompetanse. Faktisk har forskning vist at en fireåring kan ha et bedre følelsesvokabular enn en tiåring.

Følelser er så viktig

Etter studiene ble jeg barnepsykolog og forsker på følelser, og ikke minst mamma. Jeg har virkelig prøvd å tilnærme meg dette med følelser fra mange ulike synsvinkler, og jeg er langt unna å være utlært! Jeg er så heldig at jeg får holde kurs om følelser for foreldre til pasientene våre på sykehuset der jeg jobber. Hver gang lærer jeg nye nyanser og får bekreftet at dette med følelser er så viktig i alle relasjoner vi inngår i, samt at det kreves øving og øving, prøving og feiling.

Det sies at følelser kan sees som limet mellom oss mennesker og at de har en funksjon

Det sies at følelser kan sees som limet mellom oss mennesker og at de har en funksjon, selv om det kanskje ikke alltid er like enkelt å snakke om, kjenne på eller forholde seg til egne og andres følelser.

Negative og positive følelser

I forskningen skiller man ofte mellom negative og positive følelser. Da er det fort gjort at man tenker at negative følelser er noe man bør unngå eller komme seg fort igjennom. Jeg og mange med meg har derfor begynt å kalle det ubehagelige og behagelige følelser isteden. For faktisk har vi flere sånne ubehagelige følelser enn behagelige! Og noen ganger tiltrekkes vi også de ubehagelige følelsene, som for eksempel at jeg digger å se på skrekkfilm, selv om jeg vet at jeg kommer til å bli skremt både av musikken og av bildene.

Innsiden Ut

Tror dere jeg ble glad når filmen «Innsiden Ut» kom!? Der Glede jobber så hardt for å overbevise Sorg om at hennes betydning er så mye bedre for 11-årige Riley, som er trist fordi hun har flyttet til ny by bort fra alle vennene sine. I den nydelige scenen der fantasielefanten Bing Bong mister raketten sin og uttrykker tristhet og Sorg sier «jeg er lei for at de tok raketten, de tok noe du elsket, den er vekk, for alltid» og setter seg tett inntil Bing Bong. Glede sier «Sorg, ikke gjør ham mer trist».

Det er jo ikke så rart at man prøver å unngå det som er ubehagelig å kjenne på og at det er ganske vanskelig å snakke om?

Verre for hvem?

Men når man har det vondt i følelsene sine, hvor godt er det egentlig at noen sier at det er ikke riktig å føle sånn eller at du heller bør føle noe annet? Og er det egentlig sånn som Glede sier at det å bekrefte ubehagelige følelser gjør det verre? Verre for hvem? Den som kjenner på ubehaget fra før? Eller den som må være sammen med en som har det tungt? Min erfaring både som barnepsykolog og mamma er at både voksne og barn synes at det er vondt når andre har det vondt, og vi ønsker at det skal gå over fort, også for vår egen del.

Men, den som har det vondt har kanskje ikke nødvendigvis en forventning om at de rundt skal fikse og endre følelsen, for det er jo heller ikke alt som kan fikses. Det er ofte bare godt at noen tør være i det som blir vanskelig. Og det handler ikke om hva du nødvendigvis sier, men like mye om kroppskontakt, blikk og stemme.

Barna selv er nøkkelen

Det mest magiske som jeg opplever gang etter gang som mamma, det er at barna ofte kommer opp med løsninger selv, eller de godtar at man ikke finner en løsning. Det var kanskje bare godt å få gråte litt! Og noen ganger kan både barn og voksne spare opp litt følelser, så det som kommer ut handler ikke alltid om det som akkurat skjedde, men det er godt å lette på trykket når det er noen der som tar imot.

De modigste

Så de modigste menneskene jeg møter, både av barn og voksne, er de som tør å utforske de ubehagelige følelsene. Det er så nydelig å se når de voksne som tar inn over seg at det er deres ansvar å være der sammen med barna i følelsesverdenen og at det alltid er mulighet å reparere hvis man enten reagerte litt vel sterkt på noe eller kanskje ikke reagerte i det hele tatt.

Jeg fant faktisk ut i min forskning at hele 91 % av foreldre til fireåringer overvurderer hvor mye barna sine forstår av følelser.

Barna lærer av begge deler

Barna lærer like mye av at vi voksne treffer, som at vi bommer. Jeg fant faktisk ut i min forskning at hele 91 % av foreldre til fireåringer overvurderer hvor mye barna sine forstår av følelser. Så faktisk er det ganske vanlig å bomme. Det som er viktig er at vi blir bedre på å fange opp når vi bommer og ber om unnskyldning på en genuin måte, samt at man tør å møte andres følelser uten å hele tiden tenke at man må fikse eller problemløse. Det kan holde med noen få ord, en klem, et sukk eller bare sitte helt inntil hverandre, slik som Sorg gjorde med Bing Bong.

Glede fant faktisk ut etter hvert at Sorg ikke var en så dum følelse å ha med på livets reise.

Relatert: Hva med de engstelige og triste barna og deres følelser? Hør og se mer om Tidlig Intervensjon – Mestrende barn og Echo-studien her:

Symptomer på angst og depresjon (internaliserte vansker) er relativt vanlig hos barn, og forekomsten øker med alderen. Angst og depresjon gir høyere risiko for blant annet mistrivsel og dårlige karakterer på skolen og frafall fra videregående skole. Tidlige målrettede tiltak er viktige for å forhindre en negativ utvikling.

Av: Marit Løtveit Pedersen, stipendiat, RKBU Midt-Norge

Tekstkonsulent: Marie Antonsen

Dette blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert i BMC Psychology, titulert «School functioning and internalizing problems in young schoolchildren». Studien ser på sammenhengen mellom unge grunnskolebarns internaliserte vansker og skolefungering, rapportert av barna selv og lærer. Dette er en tverrsnittstudie som inkluderte 750 barn mellom 8-12 år som var mer (< 1 SD) engstelige og/eller lei seg enn gjennomsnittet for alderen. Utvalget besto av ca. 750 barn som var mer (>1 SD) engstelige eller lei seg enn gjennomsnittet. Barna var fra 36 skoler i ulike deler av Norge. Lærerne rapporterte på internaliserte vansker hos barna, samt skolefungering; faglig nivå og skoletilpasning. Barna rapportere selv på symptomer på angst og depresjon. Artikkelen er del av PhD-studien «Tidlig psykisk helsehjelp i barneskolen» og brukte data fra en nasjonal randomisert, kontrollert studie (RCT): Tidlig Intervensjon Mestrende barn (TIM).[1] 

Marit Løtveit Pedersen. (foto: Frode Fossvold-Jørum, NTNU)

Sammenhengene mellom skolefungering og internaliserte vansker

Hovedfunnene i artikkelen «School functioning and internalizing problems in young schoolchildren» viste at både lærerrapporterte internaliserte vansker hos barn og barnas egen rapportering om depressive symptomer hadde sammenheng med både faglig fungering og tilpasning i skolen, uavhengig av kjønn og alder. Dette indikerer at barn med depressive symptomer ikke gjør det så godt på skolen. Depressive symptomer som redusert energi og vanskeligheter med å konsentrere seg, rastløshet eller å føle at de ikke er så flinke som andre, kan føre til at de ikke får brukt sine evner.

Et interessant funn knyttet til dette er, at hvis man samtidig ser på utdanningsnivået til barnets mor, så er det ikke lenger sammenheng mellom barnets egenrapporterte depresjonssymptomer og skolefungering. Dette kan indikere at å ha en mor med høy utdanning kan dempe mulige negative sammenhenger mellom tristhet og skolefungering.

Når man ser på barnas egen rapportering på symptomer på angst, så er det ikke sammenheng med verken faglig nivå eller skoletilpasning. At angst ikke virker inn på skolefungering kan handle om at skolekravene ikke er så høye på dette alderstrinnet, eller at symptomene på angst er relatert til andre problemer enn skolefungering. Engstelige barn kan også være opptatt av å gjøre ting riktig, og kan derfor være både pliktoppfyllende og flinke på skolen.

Forskjeller mellom lærerrapportene og barnas selvrapport på engstelse og tristhet

Lærerne rapporterte mindre internaliserte vansker enn barna selv gjorde. Det var også sterkere samsvar mellom lærerrapporten og barnas selvrapporterte depresjonssymptomer enn selvrapporterte angstsymptomer. Dette kan handle om at de triste barna i større grad har synlige symptomer, som at de er mindre glad eller interessert i aktiviteter, viser redusert motivasjon, har mindre energi eller er trøtte, viser rastløshet eller irritasjon.

Derimot, barn med angst kan i noen tilfeller tilsynelatende ha normal fungering og vise få symptomer utad. Det kan også være at internaliserte vansker i alderen 8-12 år er annerledes uttrykt enn i ungdomsalder, og at lærerne ser disse symptomene som eksternaliserte vansker eller atferdsvansker og ikke rapporterer det som internaliserte vansker.

Skolefungering hos barna i studien

Barna i denne studien representerte et utvalg barn som var litt mer engstelige og triste enn andre barn på samme alder, og vi fant at de også hadde en noe svakere faglig fungering enn i et populasjonsbasert norsk utvalg. Dette kan bety at de har større risiko både for å utvikle psykiske vansker og for vansker på skolen. Jentene i utvalget skåret høyere både faglig og på tilpasning til skolen enn guttene. Dette kan indikere at internaliserte vansker hos gutter kan påvirke deres skolefungering i større grad enn hos jenter.

Angst underrapporteres

Man bør være oppmerksom på at til at barn med symptomer på engstelse og tristhet ofte ikke blir oppdaget av lærere. Ofte brukes foreldrerapport og/eller lærerrapport i en eventuell utredning av barn på dette alderstrinnet. Når man bruker lærere til å rapportere om symptomer på angst hos barn, bør man være klar over at dette ofte underrapporteres.

Man vet ikke om disse barna kan utvikle mer utfordringer når det gjelder psykiske helseproblemer eller skoleproblemer, men det bør vektlegges tidlig forebyggende innsats før barna kommer i ungdomsskole og videregående. Effektive kartleggingsverktøy for lærere i forhold til å oppdage angst kan være nødvendig. Ettersom disse barna ikke er så lette å identifisere på dette alderstrinnet når det gjelder engstelighet og tristhet, bør det bli økt fokus på hvordan man kan oppdage slike utfordringer og hvordan hjelpe disse barna.

Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Dam (tidligere Extrastiftelsen) via Rådet for Psykisk Helse, Samarbeidsorganet Helse Midt-Norge & RKBU Midt-Norge, NTNU.

Lenker:

Marit Løtveit Pedersen et al. (2019). School functioning and internalizing problems in young schoolchildren. BMC Psychology, vol. 7, Article number: 88 (2019). https://bmcpsychology.biomedcentral.com/articles/10.1186/s40359-019-0365-1

PHD-studien: https://www.ntnu.no/rkbu/tidlig-psykisk-helsehjelp-i-barneskolen

For å lese mer om TIM-studien: https://www.ntnu.no/rkbu/mestrendebarn. Alle publiserte artikler knyttet til studien, legges fortløpende på denne siden.

[1] TIM undersøkte om gruppetiltaket «Mestrende barn» reduserte angst og depresjonssymptomer hos skolebarn fra 8-12 år og om endringen av en slik eventuell reduksjon ble opprettholdt ett år etter.  Som et alternativ til såkalte universelle forebyggende tiltak som er rettet mot alle barn, er Mestrende barn er et indikativt tiltak, det vil si målrettet mot barn som er i risiko. I dette tilfellet var det rettet mot barna som ble ansett å ha forhøyet risiko for utvikling av angst og/eller depresjon, fordi de utviste begynnende symptomer. For å vite sikkert om et indikativt tiltak virker, må en gruppe barn som får tiltaket sammenliknes med en gruppe barn som ikke får tiltaket eller et som får et begrenset tiltak. Dette kalles en kontrollert studie (RCT).

Dette innlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no. 

Tjenestene for barn, unge og familier har utviklet seg til separate siloer der staten har satt opp «hamsterhjul» av prestasjonskrav. PP-tjenesten har sine sakkyndigutredninger, barnevernet sine saksbehandlingsfrister og prosedyrer for bekymringsmeldinger, sykehusene har sine fristbruddregler og pakkeforløp, skolene har nasjonale prøver og skolevurderinger, og NAV har regler og politiske føringer som spriker. Fagfolkene løper så fort de kan i hver sine pålagte hamsterhjul, og rop fra andre siloer om å samarbeide og samordne blir forstyrrelser, ikke invitasjoner.

Tekst: Tormod Rimehaug, førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge

Tekstkonsulent: Marie Antonsen

Arven fra Frostatingsloven

Tormod Rimehaug (foto: Frode Fossvold-Jørum, NTNU)

Det er mange tjenester som skal hjelpe og støtte barn og unge i utviklingen deres, og de har lange historiske røtter. I Norge har vi tradisjoner for å organisere samfunnet vårt med lover, vi kan spore dette tilbake til Frostatingsloven fra norrøn tid. Lover har blitt skapt for å avgrense utfordringene som samfunnet sto overfor: Ivaretagelse av eldre, funksjonshemmede, fattige og syke, rettigheter mellom barn og foreldre og i generasjonsskifter, regler for konfliktløsning, kriminalitet, selvtekt og straffeforfølgelse.

Først var lovene samlinger av enkeltbestemmelser, etterhvert ble de mer og mer spesialisert med egne lover for forskjellige områder. Den norske lovstrukturen ble grunnlaget for å bygge samfunnsinstitusjoner som skoleverket, fattigvesenet, justisvesenet og helsevesenet. Denne strukturen lever videre i dag i organiseringen av tjenestetilbudene, og har blitt grunnlaget for en rekke profesjoner og organisasjoner.

Vi har mye å takke denne utviklingen for. Problemet i dagens praksis er at strukturene danner grunnlag for siloer i samfunnsorganiseringen.  Samordning, samarbeid og sammenheng for befolkningen er utfordrende og arbeidskrevende å få til.  Lovstrukturene strekker seg utover fra stortingskomiteer og sakskart, gjennom departementer, direktorater og tilsyn, og statlige, regionale, fylkeskommunale og kommunale systemer og inndelinger.

På golvet i disse separate siloene står fagfolk og betjener befolkningen når de kommer innom eller blir innkalt. Men siloene er dessverre ikke ryddige parallelle strukturer, for eksempel ser den geografiske strukturen slik ut: 38 ulike etater er organisert med 36 forskjellige distriktsinndelinger (NOU 2016:3, s. 34).

Vi kan ikke klare oss uten strukturering og spesialisering, men i prosessen har vi dratt med oss skillelinjer som er kjepper i hjulene hver gang noen forsøker å få systemene til å henge sammen eller utvikle seg til noe bedre.

Forbedringer i beste mening – utilsiktede skadevirkninger

Alle krav og rapporteringer i tjenestesystemene oppleves i høy grad som individuelle hamsterhjul. Forordningene er laget og installert av staten i beste mening, ofte for å tvinge fram bedre tjenestekvalitet for befolkningen eller oversikt for staten. Men hamsterhjul har alvorlige bivirkninger. De skaper spenning mellom kravene om å jobbe både mer og bedre, samtidig som fagfolkene i tjenestene drives fra hverandre med hver sine standarder og rapporteringer.

Det er få insentiver for felles innsats og samordning utenfor festtaler og rundskriv. Konsekvensen av dette er at brukerne tvinges til å gå fra silo til silo når de har sammensatte behov.
Det er ikke åpenbart hva kuren kan være for denne sykdomstilstanden. De separate tjenestene var opprinnelig intuitivt lette å forstå. Enten behovene dine handlet om utdanning, penger, jobb, helse, rus, foreldreskap eller omsorg, så hadde hver av disse behovene sin egen tjenesteorganisasjon som tilbød vanlige tjenester og spesialtjenester.

I dag blir det komplisert når noen trenger mange tjenester samtidig eller det er utydelig hva de trenger. NAV er et forsøk på å slå sammen flere ulike organisasjoner med forskjellige lovverk og departementer over seg, med målsetning om at de skulle møte brukerne samordnet. De har fått til noe, men omkostningen er en organisasjon som har blitt ugjennomsiktig og vanskelig å forstå. Dessuten preges NAV av en gammel kultur hvor det synes viktigere å følge reglene og prosedyrene enn å finne gode løsninger for brukerne. Også et slags hamsterhjul, med andre ord.

Foto: Adobe Stock

De fleste offentlige tjenestene har fått rapporteringssystem og frister, hamsterhjul som må snurres – forskjellige for hver tjeneste.  Et annet eksempel jeg kjenner godt er historien om de statlige kravene til BUP/PHBU – psykisk helsevern for barn og unge.  Barn henvist til PHBU i 80-årene kunne behandles i flere år – vi kalte det den gangen «å vokse opp i BUP». PHBU-behandling den gang skjedde bare en gang i løpet av oppveksten, i dag skal så mange barn som mulig raskt inn og raskt ut igjen. På 90-tallet fikk vi krav til maksimal ventetid, som ble skjerpet til 3-6 måneder i 1997. Så kom 30 dagers vurderingsfrist 2004, med enda kortere frister i 2012. I 2015 ble det skilt mellom ulike tilstander, med 2-13 uker.

Brudd på disse fristene ga i 2017 rett til privat utredning/behandling betalt av PHBU. I 2019 ble pakkeforløp innført. Nå skal henvisninger vurderes innen 10 dager, problemene være ferdig utredet på 6+6 uker og behandlingen skal evalueres med faste intervall.

Samtidig har ambisjonene for dekning av barnebefolkningen for PHBU økt jevnt fra 1 og 2% til 5%. Antall henviste barn har økt med ca. 10 % pr. år fra 80-tallet – i ett tilfelle utgjorde dette en økning fra 50 barn til 1000 barn pr. år. Bemanningen har økt vesentlig mindre – og langt fra Høies «gylne regel» om å holde tritt med somatisk helsevesen. Nå skal kommunene overta mer, og alle skal ha psykologer. Det skal forebygges i stedet for å repareres, men ingenting i kommunene skal dikteres av statlige myndigheter, hverken organisering eller metoder.

Isolert sett har disse ordningene vært godt begrunnet, og de blitt innført i tro på at overvåkning, telling og retningslinjer skal bringe tjenestene og fagfolkene ut av gamle spor og erstatte langsom innovasjon og egenutvikling. Slik har det i hvert fall sett ut ovenfra – og ofte nedenfra.

Registrere, rapportere, standardisere, effektivisere – kompromittere

Likevel, opplevelsen blant fagpersonell har vært å få en ny bølge av krav før en begynner å øyne håp om å leve opp til den forrige. De økte kravene har innebygget utilsiktede skadevirkninger for befolkningen, som individfokus, overfladisk vurdering, overdrevet problem- og symptomfokus, svingdørstjenester og avslutning uten bærekraftig endring.

Slagordet brukermedvirkning, en av hjørnesteinene i pakkeforløp, er en potensiell motvekt mot å vite best på andres vegne, og det gir et mandat for fleksibilitet. Men sykehusene blir overfokusert på frister, og registreringsprosedyrene har blitt et mål i seg selv. Samhandling blir vanskelig fordi kommunene ikke ser mye grunn til å stille opp og statens instruksjonsmyndighet er svak overfor kommunene. Ofte tar det lengre tid å få vurdert lærevansker i PP-tjenesten enn å få behandlet ADHD i PHBU, fordi PPT ikke har frister annet enn for sakkyndighetsuttalelsene sine.

Fagmiljøene har møtt disse tallkravene på flere kreative vis: Halvdager med utredning, spørreskjemaer som returneres i posten eller fylles ut på nett, standardiserte individuelle behandlingsopplegg, bruk av tekstmeldinger og videosamtaler, sakkyndigvurdering annethvert år og avslutning av tiltak så snart det går litt bedre. I disse hamsterhjulene forsvinner den kjensgjerningen at hjelp til et barn krever involvering av 2-20 andre personer fra barnets hverdag, som det er vesentlig å få tillit hos og støtte fra for å bringe barnets utvikling i et bedre spor.

Enhver behandlingsmanual for barn og unge burde ha standardkomponent for foreldreinvolvering og pedagoginvolvering. Det hadde vært en meningsfull standardisering for både familier og klinikere.

En resept mot siloer?

Silometaforen er et bilde på isolering, fra omgivelsene og fra samordning og dialog.  Å dele informasjon og samhandle med andre er tidkrevende, og stadig nye omstillingsprosesser er tidkrevende. I dag er tilstanden at fagfolkene løper i sine hamsterhjul i en rekke isolerte siloer, satt opp av velmenende byråkrater og politikere som vil mye, men som ikke alltid ser rekkevidden av det de setter i gang. Standardisering, frister og rapporteringer fører typisk til at organisasjoner blir mer selvsentrert, og endringsprosesser tar ressurser fra drift.

Så vi må kanskje tåle å snurre hamsterhjulene en stund til, men våge å snu ryggen til dem iblant for å ta en tur ut i nabolaget og høre på hvordan både andre fagfolk, brukere og pårørende tenker.

Pakkeforløpene er et forsøk på å åpne opp mellom nivåene til sammenhengende forløp fra familier og kommunale hjelpere til spesialistnivået. Imidlertid, bedre flyt innen siloene øker isoleringen mellom siloene. Samorganisering, samlokalisering, og flerfaglige team på tvers av tjenester forsøkes som løsninger, med fare for å skape uoversiktlige tilbud med uklar identitet utad.

Dette føles som å ha skrevet et rop om øyeblikkelig hjelp til «den store doktor stat». Men kjære politikere og byråkrater: Vennligst IKKE kom med en kjapp resept. Hvis noen tror de kan fikse dette fort, blir jeg redd for hva de kan finne på. Politikerne kommer neppe til å miste troen tro på hamsterhjul, de skal vise handlekraft før neste valg.

Så vi må kanskje tåle å snurre hamsterhjulene en stund til, men våge å snu ryggen til dem iblant for å ta en tur ut i nabolaget og høre på hvordan både andre fagfolk, brukere og pårørende tenker.

Referanse

NOU 2016:3 v/ Jørn Ratsø (2016). Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Oslo: Finansdepartementet.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse. Her kommer våre 4 siste tiltak på indikativt nivå.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

7. Redusere stress for familier og individer.

Hva kommer først av høna og egget er som kjent et vanskelig spørsmål. Blir en psykisk syk av stress, eller påfører psykiske plager og lidelser deg stress i hverdagen? Psykisk lidelse, som somatisk lidelse, rammer ikke bare individet. Psykiske lidelser hos barn og unge rammer alltid en hel familie, både de voksne og eventuelle søsken. Det er slitsomt for foreldre å se at barnet strever, kanskje ha de også dårlig økonomi eller strever med ekteskapet, eller de har andre utfordringer i hverdagen.

Summen kan bli en tilværelse preget av stress, som igjen kan forårsake dårlig søvn eller misbruk av tabletter og/eller rusmidler. I sum blir dette en dårlig kombinasjon som preger hele familien.

8. Legge til rette for mestring.

I vår barndom, i vår ungdom og i vårt voksne liv vil vi underveis møte små tog store utfordringer som setter oss på prøve. Foreldre kan skille lag, en i familien kan falle i fra ved en ulykke, vi kan bli utsatt for et overgrep eller noe annet kan skje med oss. Når vi blir utsatt for disse utfordringene må vi ha en konto med oppspart psykisk helse som setter oss i stand til å møte motgangen.

Selvtillit er kanskje den viktigste egenskapen som holder deg psykisk frisk. Har du tro på deg selv, så føler at du er verdt noe, du tenker at du har mange positive sider, du vet du er god til noe. Dette bidrar til at du også håndterer de nedturene som nødvendigvis vil måtte komme på en måte som ikke er skadelig. Ingen kan gå igjennom et helt liv uten å få seg en på nesa, som en noe slitt frase understreker: «Livet er ikke for amatører».

Selvtillit bygges i all hovedsak gjennom to ting. Det ene er ros og belønning når vi presterer så godt vi kan, fra våre viktigste nære som foreldre, trenere, lærere og venner. Det andre er opplevelsen av mestring. Alle har sett hvordan et lite barn opplever selvtillit når de mestrer noe nytt, fra det å reise seg og gå til det å skrive navnet sitt.

9. Sørge for godt forebyggende arbeid på mangfoldige områder.

Forebygging er viktig i alle faser knyttet til sykdomsutvikling, også på indikativt nivå. Det handler om å være tidlig til stede i en eventuell sykdomsutvikling, det handler om å sette inn de riktige ressursene og tiltakene, det handler om å koordinere og samordne tiltakene mellom to eller flere aktører i tidlig fase og ikke vente til noe har gått galt.  Det handler om å se hele barnet/ungdommen inklusive søsken og foreldre, og det handler om hjelpe barnet/ungdommen der det er (og det er som regel i hjemmet, i en barnehage eller på en skole.)

10. Sørge for implementering av virksomme tiltak.

Vår siste anbefaling er å bruke tiltak som vi vet virker. Dette er en selvfølge innen somatikken. Har du lungebetennelse så hjelper det lite med plaster og grønnsåpe. Har du hjerteinfarkt, så er ikke tiltaket familieterapi eller samtaleterapi. Slik må det bli innen vårt fag også. Vi må kunne si til en med en psykisk lidelse: Vi har sterk evidens for at dette eller dette tiltaket virker på dine problemstillinger.

Vi kan ikke garantere 100% hjelp i form av helbredelse til alle, like lite som en i somatikken kan garantere at alle med hjerteinfarkt eller alle med lungebetennelse blir helt friske igjen. Men, vi kan si at dette er den behandlingen som vi vet hjelper flest i dag. Som et kunnskapssenter ønsker vi derfor å promotere tiltak som har vitenskapelig evidens for at det virker. Et slikt tiltak fra RBUP/RKBU-familien er ungsinn.no.

Dette er siste blogg i denne serien om de 10 viktigste tiltakene for bedre psykiske helse for barn og unge. Vi har gitt 10 tiltak på universelt nivå, 10 tiltak på selektivt nivå og 10 tiltak på indikativt nivå til Barneombudet. En tilstandsrapport fra Norge i dag vil dessverre peke mot at til tross for stadig høyere levekår, reduseres ikke de psykiske helseproblemene til våre barn og unge. Vi har fortsatt en vei å gå i dette arbeidet.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på indikativt nivå:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Foto: Thinkstock

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

4. Bygge opp og sikre kapasitet og kompetanse i førstelinjetjenesten.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Barn og unge med psykiske helseproblemer bor og lever sine liv hjemme i en kommune. Det kan være en stor kommune eller en liten kommune. Det er i kommunen mulighetene ligger for tidlig oppdagelse av mulig skjevutvikling med mye angst, atferdsproblemer, traumer eller lammende tristhet. Det er på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen eller i skolehelsetjenesten disse barna må ses og forstås.

Ikke minst må barna få adekvate tilbud som kan avhjelpe, helbrede eller forhindre negativ utvikling: I barnehagen og på skolen. Videre må fastleger, helsesøstre, PPT ansatte, ansatte i barnevernet og andre fagpersoner i kommunale helse- og sosialtjenester ha en minimumkompetanse på diagnostikk av psykiske lidelser hos barn og unge og kunnskap om behandling av lette og moderate psykiske lidelser.  Det må også finnes god kunnskap i kommunene om virksomme familierettede tiltak.

5. Sikre en lett tilgjengelig spesialisthelsetjeneste.

Mange psykiske lidelser er kroniske tilstander hvor helbredelse ikke er mulig. Da er det desto viktigere at barn og unge og deres familier opplever nære og gode tiltak fra tjenestene. Det må stilles riktig diagnose og riktige tiltak må iverksettes slik at barnet og familien får best mulig hjelp. Helsevesenet og andre vesener er bygd opp som siloer med til dels vanntette skott mellom seg. Disse siloene kan vi lage broer imellom, broer som kan være smale og kronglete, eller broer som er brede og rette.

Denne samhandlingen handler hverken om evne eller metoder. Den handler om vilje til å gjøre livet lettere for pasient og pårørende med å etablere gode samhandlingsrutiner mellom aktørene. Spesialisthelsetjenesten må oppleves som lett tilgjengelige av ansatte i førstelinjetjenestene når behovet er der, og pasientene med kroniske lidelser og deres på rørende må oppleve av spesialisthelsetjenesten er der for dem. De må slippe å bli skrevet ut og inn, med forutgående henvisninger og ventetid når spesialisthelsetjenesten først er blitt involvert. Det gjelder ikke minst i saker hvor en ser at det kreves det langvarig oppfølging.

6. Sikre god samhandling mellom tjenestene som gjør utredning og behandling.

Norge er et land som setter av mye ressurser til oppfølging av barn og unges helse og velferd. Det er svært mange aktører som er involvert i arbeidet. Innen alle nivå (første, andre og tredjelinje) er det flere aktører. I kommunene så har vi kommunalt barnevern, vi har fastleger, kommunepsykologer, jordmødre, helsesykepleier, PPT, førskolelærere, spesialpedagoger, for å nevne noen. Hos et barn kan eventuelle problemer oppstå som resultat av genetikk, av lese- og skriveproblemer, av mentalt nivå (IQ), av fysiske forutsetninger, av støtte og relasjon til egen familie, av konflikter med venner, naboer eller lærere, av relasjoner til venner, og så videre.

Til å identifisere dette trenger vi fagfolk som både skjønner at egen kompetanse bare er en av flere kunnskapsområder som trengs for å forstå barnet og deres familie, og fagfolk som er i stand til å samhandle med andre fagfolk med komplementerende kunnskap. Vi har metodene – f.eks. BTI og ACT – det er kun snakk om å ville det nok.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på indikativt nivå:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10

Foto: Adobe Stock

RKBU Midt-Norge (Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern) har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Jeg har i tre tidligere blogginnlegg beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og tre blogginnlegg om tiltak på selektivt nivå. Jeg skriver nå tre nye blogginnlegg om våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye (senterleder RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU).

1. Viktigheten av å identifisere og gjenkjenne vansker hos barn og unge, særlig de med varige kognitive vansker.

Alle barn, unge og voksne har både en soma og en psyke. Det finnes ikke en soma uten en psyke og omvendt. Å gjenkjenne en lidelse har alltid vært viktig for folks helse. Har dette barnet astma, har det røde hunder, har det leukemi eller har det en psykisk lidelse? Å oppdage lidelsen så tidlig som mulig gjør at tiltak kan iverksettes før sykdom har utviklet seg for lenge. Dette er relevant og viktig i all medisin.

Foto: Geir Mogen/NTNU

Hva menes så med kognitive vansker? I Store Norske Leksikon defineres kognitive funksjoner som: «Mentale funksjoner som har betydning for erkjennelse, tenkning og kunnskapservervelse. Kognitive funksjoner omfatter sanseoppfattelse (persepsjon), oppmerksomhet (konsentrasjonsevne), hukommelse og logiske evner (begrepsdannelse, resonnerende evner, teoretisk intelligens), problemløsning og språk.»

Barn og unge med varige kognitive problemer er en gruppe som det er særlig viktig å se tidlig.

2. Anerkjenne varighet i vansker hos barn og unge med komplekse og sammensatte lidelser.

Noen tilstander er kroniske, det gjelder også for psykiske lidelser. Noen har astma hele livet, noen har en reumatisk lidelse som er kronisk, noen har allergier som ikke går over og noen kan ha en alvorlig psykisk lidelse som ikke lar seg helbrede. Dette gjelder ikke minst innenfor kategorien nevroutviklingsforstyrrelser som ADHD, Asperger og Tourettes. Det er viktig å ha kunnskap på plass om dette både i barnehage og skole der disse problemstillingene først opptrer, og senere i livet hos arbeidsgivere og andre som møter disse menneskene på sin vei gjennom livet.

I tillegg må vi rigge tjenestene på en slik måte at disse barna og deres pårørende slipper å måtte møte stadig nye behandlere innen de forskjellige tjenestene. Som en mor til et barn med Asperger sa til BUP for noen år siden: «La meg få én behandler hos dere som jeg kan forholde meg til.» Dette må gjelde i alle tjenester, i både førstelinje og andrelinje.

3. Sikre at tjenestene kan følge opp de dårligste barna over tid.

Det er dessverre slik at noen har både flere og større helseproblemer enn andre. De fleste av oss har god helse helt til livets siste fase. Fra vi er nyfødt til vi dør i 80-90 årsalderen er det noen av oss som aldri har behov for å se en lege eller en psykolog. Og heldige er de. Ikke minst hvis vi går hundre år tilbake i tid. Da var jo det å tilkalle doktoren jevngodt med å tilkalle presten for den siste olje, og en psykolog hadde ingen hørt om.

I dag er det heldigvis annerledes, men fortsatt er det slik at noen har større behov for helsetjenestene enn andre. Barn med de største psykiske problemene fortjener alle de ressursene vi kan stille opp med. Husk, det er ingen barn og unge som ønsker å ha det slik, de fleste ville nok gitt hva som helst for å ha sluppet unna den lammende angsten, eller den alvorlige melankolien eller den urolige kroppen som ikke vil sitte i ro. Hva om vi sluttet å hjelpe barn med alvorlige hjertefeil eller barn med kreft etter at vi har satt diagnosen? Det ville blitt ramaskrik.

Det er på sin plass at ingen barn og unge har sin hjemmeadresse ved en BUP-institusjon, men vi må ikke overlate de dårligste av de dårlige til barnevernet når disse barna og ungdommene er for dårlige eller for krevende til å bo hjemme. Det gjelder også de barna som åpenbart trenger en ny omsorgssituasjon. Noen av disse barna er så psykisk skadet og syke at også spesialisthelsetjenesten må stille opp med sine ressurser.

Dette blogginnlegget er også publisert på fagbloggen Tilbeste.no.

Våre 10 anbefalinger på selektivt nivå:

• Tiltak 1-4
• Tiltak 5-7
• Tiltak 8-10

Les også om våre 10 anbefalinger på universelt og generelt nivå – tiltak som bør omfatte alle barn og unge i Norge:

• Tiltak 1-3
• Tiltak 4-6
• Tiltak 7-10