Tag Archives: PBL

Reisebrev frå AMEE

Blogger: Torfinn Støve Madssen Torfinn Støve Madssen

Vi som studerer medisinske fag er på mange måtar svært heldige. Vi studerer eit fag der ein i større grad enn i mange andre fag ser viktigheita av å satse på god og evidensbasert undervisning. For eksempel er det godt etablert i pedagogikken at studentaktiv læring er ein overlegen læringsform samanlikna med passiviserande forelesingar. Denne kunnskapen har Det medisinske fakultet  NTNU, og mange andre medisinske fagmiljø over heile verda, tatt konsekvensen av. Problembasert læring (PBL) er ei læringsform som mellom anna har studentaktivisering som nøkkelelement, og er i dag ein mykje brukt og godt ansett lærings- og undervisningsform på medisinstudier over heile verda, og ved NTNU.

Studentrådets leiargruppe. Frå venstre: Institutttillitsvalde Elisabeth Stauri (INM), Lise Margareth Stebekk (IKM), Kari Syverud (LBK), studieprogramrepresentant for masterstudentane Giovanna Perinetti Casoni, institutttillitsvalde Thomas Reese (ISM), Eirik Bakke (ISB) og fakultetstillitsvalde Erlend Frøland og Torfinn Støve Madssen.

Studentrådets leiargruppe. Frå venstre: Institutttillitsvalde Elisabeth Stauri (INM), Lise Margareth Stebekk (IKM), Kari Syverud (LBK), studieprogramrepresentant for masterstudentane Giovanna Perinetti Casoni, institutttillitsvalde Thomas Reese (ISM), Eirik Bakke (ISB) og fakultetstillitsvalde Erlend Frøland og Torfinn Støve Madssen.

Continue reading

Leave a Comment

Filed under Meninger, NTNUmedicine, Studieliv

Karakterer eller ikke

Blogger: Cathinka TynessCAthinka Thyness, medisinstudent og konsulent for Studentrådet DMF

 

 

 

Et overfylt auditorium tok imot leder for revisjon av medisinstudiet ved universitetet i Oslo, Knut Lundin, og prodekan for utdanning fra det medisinske fakultet på NTNU, Hilde Grimstad, da de skulle diskutere karakterer forrige mandag.

Stemningen var på forhånd tilsynelatende klar motstand mot karakterer, med noen få karakterforkjempere, men spørsmålene fra salen viste interesse og nysgjerrighet heller en høylytt motstand.

 

Hva har karakterer så for seg?

Knut Lundin har følgende smørbrødliste for karakterer:

  • Gir den enkelte student tilbakemelding på nivå og prestasjoner underveis i studiet og ved studiets slutt
  • Kan virke motiverende for innsats
  • Representerer en potensiell ressurs for den enkelte ved søknad om jobb etter studiet
  • Gir bedre forutsetninger for å vurdere en persons samlede faglige kompetanse ved endt studium, inkludert for arbeidsgivere som vil kunne bruke karakterene som ett av flere transparente vurderingskriterier ved jobbsøknader

Videre har han sagt at med omlegging fra dagens PBL modell faller noe av grunnlaget for å ikke ha karakterer. Og at når psykologi-, sykepleie- og fysioterapistudenter takler å få karakterer, så bør medisinstudenter også takle det.

Medisinstudenter (foto: Geir Mogen)

Medisinstudenter (foto: Geir Mogen)

Noen ville si det er litt kontraintuitivt at «studentene ønsker tilbakemeldinger» skal være et argument for å gi studentene en tilbakemelding de selv har gitt klart uttrykk for at de ikke ønsker. Men det kan sies at det å få tilbakemelding på «nivå og prestasjoner underveis i studiet» kan bidra til å «virke motiverende for innsats». Får man en D og mener man burde vært på en B eller høyere, er det vanskelig å komme med argumenter mot å jobber hardere med studiene. Karakterer vil således gi en pekepinn til studentene om hvor de ligger og dermed gi dem mulighet til å regulere studieinnsatsen.

At karakterer kan virke motiverende for innsats appellerer følelsesmessig positivt eller negativt for de fleste av oss. Noen er enige, noen uenige, og noen mener det gir en motivasjon men at denne ikke er en god form for motivasjon. Det ble sagt under debatten, med tilsynelatende enighet blant debattanter og sal, at forskningen viser at karakterer øker stress. Således gjør i hvert fall karakterer noe med studentenes grunnleggende aktivering. Men påvirker dette adferd?

Det sies fra mange kanter at søknadsbasert turnusordning ikke skal være et tungtveiende argument, og at turnus er i endring, slik at man ikke burde basere avgjørelser på dagens turnusform. Det må imidlertid sies at muligheten til å vurdere «personens samlede faglige kompetanse ved endt studium» antagelig er det beste argumentet for innføring av karakterer. For som Waldum påpekte under mandagens debatt «Hvilken institusjon kan bedre evaluere studentens dyktighet enn universitetet», som har undervist vedkommende i 6 år? Skal sykehusene som i beste fall snakker med dem i et intervju klare å vurdere dem bedre? Det er liten tvil om at karakterene faller kort for en perfekt evaluering, men er den dårligere enn alternativene?

Et poeng til må, med karakterer in mente, nevnes. Er karakterer fra de forskjellige universitetene sammenlignbare, slik at de faktisk kan benyttes til å sette jobbsøkere opp mot hverandre? Det medisinske fakultet ved UiO har uttalt at de ikke vil legge opp sine karakterer etter hvordan de gis et annet sted i Norge. Rapporten «Karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning» fra Universitets- og høyskolerådet viser at det er forskjeller norske institusjoner i mellom, og at NTNU er den høyere utdanningsinstitusjonen i Norge der det er vanskeligst å få gode karakterer. Det jobbes imidlertid med å finne felles systemer for karaktersetting, slik at karakterene skal tilsvare hverandre, utdanningsinstitusjoner imellom. Samarbeid om felles beskrivelser av hva karakterene betyr finnes også i en liten grad EØS universiteter imellom.

 

Noe studentene bør takle?

Det medisinske fakultet, UiO har vært tydelige på at de mener studentene burde takle å få karakterer, fordi «alle andre på UiO får karakterer». Men er det egentlig det dette handler om? Under møtet mandag ble det sagt at burde det ikke heller være medisinstudiene som fører ann til en bedre studiemodell. Også lederutdanningene strever med å sette karakterer på sine studenter. For noen former for kompetanse finnes det ikke gode evalueringsformer i dag.

Lundin og Grimstad uttrykte enighet om at karakterer fremmer interesse for å lese på det som blir testet på eksamen. Lundin mener at dette uansett er tilfelle og vi må nøye oss med evalueringsformene vi har. Grimstad derimot ønsker å gi studentene rom til å utvikle seg på alle arenaer, og å ikke la en eksamen ta så stor plass. De mener begge at vi ikke kan forutse konsekvensene av karakterer på studentenes generelle adferd, men forventer bl.a. noe mindre vilje til samarbeid når kampen om arbeidsplassene øker.

 

Hva er den største innvendingen mot karakterer?

Grimstad uttrykte at hennes mål er å utdanne leger som ønsker å bli gode leger for pasienten. Dette innebærer kompetanse innenfor legens syv/åtte roller:

  • Medisinsk ekspert
  • Kommunikator
  • Akademiker (vitenskapelig holdning)
  • Profesjonell (empati, etikk, holistisk etc)
  • Samarbeidspartner (tverrfaglig og med andre leger)
  • Leder
  • Helseopplyser
    Og (kanskje noe spesielt for Norge og Norden):
  • Samfunnsmedisiner

I tillegg til bl.a. livslang læring og opprettholdt nysgjerrighet.

Pugging og stress med karakterer?

(Illustrasjonsbilde: iStock)

Medisinsk kunnskap kan lett testes på en eksamen. Det samme gjelder vel for kommunikasjon av fagstoff til annen lege, om man har en vitenskapelig holdning og enkelte kliniske ferdigheter. Men hvem skal vurdere kommunikasjonen med ikke-leger, enten de er andre helsefagarbeidere eller legfolk? Hva med evne til å være profesjonell, en dyktig samarbeidspartner, leder og helseopplyser? Hvordan teste ikke bare teorien om forvaltning av fellesskapets goder, men også gjennomføringsevne på dette feltet?

UiOs modifiserte OSCE (objective structured clinical examination) er et forsøk på å gi studentene standardiserte prøver på kliniske ferdigheter som gir etterprøvbare resultater.

Det som ligger igjen i dette er kanskje ikke at karakterer ikke kan vise noe, men at de ikke kan vise alt. En rapport utarbeidet av BEME i 2006, finansiert av Association for Medical Education in Europe, så på dokumentasjonen om hvordan karakterer forutsa prestasjoner som lege. Denne viste at “undergraduate grades and rankings were moderately correlated with internship and residency performance”. Grimstad fortalte at korrelasjonen var størst der testene på medisinstudiet ble sammenlignet med tester av lignende type fra spesialistutdannelsen og satte spørsmålstegn ved om dette viser alle sidene av det å være lege. Kanskje vil det å sette karakterer på, og bruke som utvelgingskriterium, noen av sidene ved det å være lege, undertrykke utviklingen av andre like viktige kvalifikasjoner.

Èn nasjonal eksamen for alle som er ferdig på medisinstudiet?

Lundin og UiO stiller seg positive til en nasjonal eksamen. Grimstad uttrykte skepsis. Hun frykter at dette lett blir en pugge-eksamen eller eksaminering av ferdigheter som er enkle å teste. Derfor vil Grimstad heller jobbe med andre sider av studiet som gir studentene mulighet til å utvikle flere forskjellige kunnskaper, ferdigheter og holdninger.

En nasjonal eksamen kunne fjernet behovet for karakterer på det enkelte medisinstudium og overlatt sorteringsoppgaven til et annet fora. Den ville også kunne måle studentene fra de forskjellige fakultetene opp mot hverandre.

Enn så lenge får UiO studentene karakterer i nær fremtid, mens NTNU studentene vil stå uten. Kanskje vil noen forske på konsekvensene…

1 Comment

Filed under Meninger, NTNUmedicine, Studieliv

Teambasert læring – den glemte læringsformen

Blogger: Ivar Skjåk Nordrum Ivar Skjåk Nordrum

 

 

 

Vår nye rektor, Gunnar Bovim, twitret i august i år:  «—[rektoratet] tror det er mulig å se nærmere på innovative studieformer».

Noen måneder før gjorde vi nettopp det sammen med medisinstudentene på 2. studieår. Vi piloterte den innovative læringsformen som kalles team-basert læring (TBL) i slutten av mai i år. «Dere tok en sjanse», sa en student i sin tilbakemelding til Børge og meg, «tiden før eksamen er kanskje ikke den beste å teste ut nye undervisningsformer på».

Vi ved NTNU er altså blant de første til å prøve TBL i Norge.

Hvem er vi?

Det har seg slik at Børge Lillebo kom over TBL da han var på forskeropphold ved Vanderbilt University Hospital i Nashville. Børge er stipendiat og koordinator for problembasert læring (PBL) på fakultetet vårt. Ikke lenge etter arrangerte prodekan Hilde Grimstad et seminar om TBL sammen med to TBL-lærere fra University of North Dakota. Det ene tok det andre den dagen, og før vi viste ordet av det hadde studentene Even Holth Rustad og Jarle Alexander Møller, som den gang begge var tillitsvalgte, Børge og jeg etablert et TBL-pilotteam. Jeg selv er patolog og professor i rettsmedisin. Terningen var kastet. Arbeidet gjenstod.

Hva er TBL?

TBL er pedagogisk modell som ble unnfanget av Larry Michaelsen for hele 35 år siden ved økonomistudiet ved universitetet i Oklahoma i USA. Modellen er lite kjent i studiemiljøene i Norge, og det er få publikasjoner å finne i medisinske bibliografiske databaser før år 2000. Ikke er det keiserens nye klær heller. De medisinske studieplanene ved landets medisinske fakulteter er de siste årene revidert eller foreslått revidert, men TBL er knapt nevnt i noen av revisjonsdokumentene. Vi ved NTNU er altså blant de første til å prøve TBL i Norge.

TBL er en lærerstyrt og studentaktiviserende læringsform som gir studentene god trening i resonnement, beslutning og argumentasjon. Det er gruppearbeid med oppgaveløsning med konkrete svaralternativer. Og, hele seansen foregår i et auditorium med alle studentene til stede og det hele ledes av en lærer.

TBL-pilot

Da studentene kom kunne de se hvor de skulle sitte. Vi benyttet PBL gruppeinndelingen.

Modellen består av tre trinn, eller faser, pluss lærerens arbeid med å lage oppgaver på forhånd. Det første trinnet er individuell forberedelse, altså selvstudium, basert på oppgitte læringsmål. Senere møter studentene i auditoriet. Nå tar de fatt på det andre trinnet som er oppgaveløsning individuelt (såkalt iRAT) og så i grupper (tRAT). De får ikke svarene på oppgavene etter iRAT, men må første diskutere seg i mellom og bli enige i gruppa om gruppesvaret på de samme oppgavene. Dette trinnet er en slags oppvarmingsrunde før det siste og mest omfattende trinnet.

Det tredje og siste trinnet tar typisk 2/3 av tiden i auditoriet og består av gruppevis løsning av oppgaver med viktige problemstillinger og høy vanskelighetsgrad (tAPP). Gruppene jobber 10-15 minutter med hver oppgave. På kommando fra læreren rapporterer alle gruppene samtidig sitt svar med en plakat, eller et elektronisk studentresponssystem. Læreren plukker ut studenter som må argumentere for sin gruppe sitt svar i plenum. Alle studentene må derfor forberede seg på at de kan bli plukket ut til dette. Læreren kommenter og forklarer hva som er det mest riktige svaret før studentene begynner på neste oppgave. En TBL-sesjon tar gjerne 2-3 timer.

TBL-pilot

Samtidig rapportering av svar. De gule skiltene er nummer på gruppene.

Se opptak fra TBL-piloten (foreløpig versjon)

Slik er altså prinsippet. Så har du to timer forelesning kan du erstatte dette med to timer TBL. Gi studentene læringsmålet og veiledning om relevant faglitteratur et par uker i forveien. Og, så må du lage noen gode oppgaver. For øvrig er det samme rom, samme lærer, men mer lærerikt og mye mer gøy for alle sammen.

Hvordan gikk det så med TBL-piloten vår?

Studentene skulle jo opp til eksamen uken etter, og var nettopp ferdig med kurset i generell patologi. Nysgjerrigheten førte allikevel til at 2/3 av kullet på 120 studenter stilte opp. Læringsmålet var to emner fra patologikurset. Så forberedelsene til studentene avvek fra hovedprinsippet denne gangen. Diskusjoner, smil og latter ble det. Vi traff bra med vanskelighetsgraden på oppgavene viste det seg, og lærte mye av gjennomføringen. Den skriftlige evalueringen fra studentene var veldig positiv. En av studentene skrev: «Håper dette kommer på timeplanen framover». Det gikk altså riktig bra.

Stor takk til sporty innstilling hos Medisinkull 2011.

2 Comments

Filed under Meninger, NTNUmedicine, Studieliv