Tag Archives: Helsevesen

Flyktninghelse – hva kan vi gjøre?

Europa og Norge har sett en stor økning i antall flyktninger den siste tiden – spesielt fra Syria. Mennesker som kommer fra en annen verdensdel og en annen kultur og som bærer med seg erfaringer de fleste nordmenn ikke har personlig kjennskap til. Hvilke helseproblemer ser vi hos flyktninger? Hvilke muligheter har vi i Norge for å ta vare på helsa til flyktninger? Hvor ligger utfordringene, og hva kan vi gjøre for å takle dem? Hva kan kommunene gjøre, og hvordan kan helsevesenet bidra?

HUNT forskningssenter inviterer til et åpent møte i serien «Aktuell samfunnsmedisin».
Innledere på dette møtet er:

  • Prof Berit Berg, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU: Hva vet vi om flyktningers behov når de ankommer Norge?
  • Randi Venås Eriksen, enhetsleder Innvandrertjenesten, Levanger kommune Hvem er er det vi tar imot i Levanger? Om asylsøkere, flyktninger, enslige mindreårige og kommunens rolle.
  • Imad Hamadeh, fastlege Åsen legekontor: En første erfaring med helsevesenet i Norge – om fastlegens møte med flyktninger/migranter

 Debattmøte i serien «Aktuell samfunnsmedisin» – arrangeres hver siste fredag i måneden av HUNT forskningssenter.
HUNT forskningssenter ønsker med disse møtene å skape en arena hvor leger, politikere, helsearbeidere og alle som er interessert i samfunnsmedisin og folkehelse kan drøfte aktuelle problemstillinger
.

Leave a Comment

Filed under Generell helserelevans, NTNUmedicine

eHelse i praksis forutsetter kompetanseheving i sektoren

Kirsti BerntsenBlogger: Kirsti Elisabeth Berntsen

 

 

 

Det er fredag, og en snau time til dagskiftet i hjemmetjenesten er over. En sykepleier ankommer sonekontoret etter sine siste pasientbesøk og får beskjeden: «NN blir sendt hjem i dag.» «Men han ble jo innlagt på onsdag!?… jeg har ikke…», utbryter hun. «Likevel. Han kommer hjem i dag. Satt på nye medisiner. Jeg har lagt det inn i medisinlista for deg. Her er utskriften,» sier fagkoordinator, som har antatt at det allerede er travelt. «Men… får han med medisiner fra sykehuset? … resepter? Jeg har hentet medisinene han hadde hjemme, men …» «Det vet vi jo ikke sikkert, selv om de lover.» Før vakta er slutt skal alle sonens medisiner for de neste tre døgnene være klargjort for utlevering av personalet som jobber kvelds- og helgeskiftene. Ferdig pakket og kontrollert.

Her er det mange detaljer å passe på. De håndteres av kompetente men travle fagpersoner som jobber skift i et tjenestesystem. En tjeneste i drift døgnet rundt, hele uka og bemannet av mennesker med ulik erfaring, alder, utdanning, dagsform … Utfordringen er å levere god pleie og riktige medikamenter – midt oppi dynamisk hverdag – med en pålitelig kvalitet. Her florer informasjon og media – telefoner, samtaler, møter, flere datasystemer med tilgangsbegrensninger, papirer, permer, medikamentpakninger med instrukser, planer osv.

Er IT svaret? JA, og NEI.

IT er en nødvendig, men aldri mer enn en del av svaret i kompleks samhandling og tjenesteleveranse.

Løser informasjonsteknologi alt? (illustrasjonsbilde: iStock)

Løser informasjonsteknologi alt? (illustrasjonsbilde: iStock)

IT kan være et lim på tvers av alle aktørene som strever med å gjøre sitt beste for å bidra til god helse og verdige liv – pleiere, leger, portører, administratorer, pasienter, pårørende, farmasøyter, IT-drift osv. eResept og kjernejournal er eksempler på teknologi som er under innføring og utvikling i Norge for å støtte, blant annet, den beskrevne situasjonen. Gjennomføring forutsetter et kompetanseløft i sektoren.

Erfaringene med IT-basert endring sies å omfatte ca. 20% teknologi og ca. 80% mennesker. Vi må dermed investere i både mennesker og teknologi – samtidig! De som skal bruke teknologien må involveres i alle ledd – fra behovsdefinering, til systemdesign, til hvordan den kan eller skal brukes i organisasjonen. Derfor har NTNU siden 2009 tilbudt videreutdanning i ehelse til sektoren, på masternivå – både for teknologene og for de med helsebakgrunn. Ved å studere hverandres fag og felles utfordringer – sammen – kan de bygge kompetanse som muliggjør fruktbar dialog og innovasjon for en virkelighet som er i stadig endring.

I midten av september ble HelsIT konferansen holdt i Trondheim, i regi av Norsk senter for elektronisk pasientjournal (NSEP) ved NTNU i samarbeid med Helsedirektoratet og Norsk Helsenett. Her ble det drøftet status, muligheter, forskning og – for første gang på en slik konferanse – behovet for bred ehelse-kompetanseheving i sektoren. På kort og lang sikt. En arena der NTNU med Det medisinske fakultet (DMF) og Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk (IME) har ambisjoner om å bidra – med NSEP som faglig base.

Denne uka kjører vi for første gang et enkeltkurs på 7,5 stp – Helseinformatikk Intro, der de som ikke ønsker en komplett master kan få et overblikk over fagområdets problemstillinger. Målsetningen er at de skal kunne gjøre informerte valg og lage bedre strategier. Kurset har 30 deltagere og tilbys på nytt i februar 2014. Her kan du se informasjon om kurset.

Helseinformatikk ved NTNU,. (Foto: Hanne Strypet)

Første kull fra Helseinformatikk introduksjonskurs. Trond Elde snakket om hvordan en leverandør arbeider med utvikling ev EPJ-systemer.

Ref.: Hamre, Gro Alice; Berntsen, Kirsti Elisabeth; Monteiro, Eric. (2010) Kvalitetssikring av legemiddelhåndtering i et samhandlingsperspektiv. IKT og samhandling i helsesektoren – Digitale lappetepper eller sømløs integrasjon?.

 

Leave a Comment

Filed under Meninger, NTNUmedicine

To år etter: Har 22. juli skapt nye forventninger?

Blogger: Tormod RimehaugTormod Rimehaug

 

 

 

 

Tror vi at 22.juli terroren burde tilhøre fortiden nå? Allerede i oktober 2011 spurte noen foreldre på en samling meg om ikke reaksjonene blant Utøya-ungdommene deres burde gå over snart. Lars Weiseth minner oss i sommer om at traumer ikke kan kureres raskt.

trøst

22. juli har utfordret oss til å forandre forståelsen av og forventningene til psykososial beredskap. Men er alle disse nye forventningene like riktige og realistiske?

Det kan ta år før grusomme hendelser mister sin kraft gjennom at en forholder seg til det som har hendt. Men livet kan samtidig gå videre og de fleste vil klare å fungere, selv om de plages av minner, stressreaksjoner, tanker og følelser. Det kan være grunn til bekymring hvis slike ekstreme hendelser tilsynelatende mister sin kraft etter kort tid. Det er rimeligere at 4 av 10 fortsatt har plager. Men det innebærer at 22.juli fortsatt påfører lidelse.

Det kan være grunn til bekymring hvis slike ekstreme hendelser tilsynelatende mister sin kraft etter kort tid

Forventer vi for mye av hjelp og oppfølging? Ingen kan annullere de groteske handlingene og den reelle faren som Utøya-ungdommene og menneskene i Regjeringskvartalet ble utsatt for. Ingen kan annullere foreldrenes marerittopplevelse: Å vite, men ikke kunne handle. Ingen kan annullere at håpefull idealistisk og sommerglad ungdom ble massakrert i kjølig kalkyle. Hjelpetiltakene for ofre og berørte vi satte i verk etter 22.juli kan bare begrense virkningene og støtte gjenerobring og mestring av livet.

«Aldri mer» – er lett å kreve, selv om vi ikke ventet oss 22.juli. Det som KAN skje før eller siden VIL skje – ifølge «Murphy’s lov». Terrorens dynamikk å planlegge det uventede, finne svakhetene i sikkerheten, søke vår sårbarhet. Vi kan bare redusere farene og begrense konsekvensene, tross godt sikkerhetsarbeid og beredskap. Det er derfor god grunn til at Grete Dyb forlanger at samfunnet forbereder seg bedre og har bedre kompetanse før neste katastrofe – for den VIL komme.

Hvorfor sier halvparten av Utøya-overlevende at de ikke har blitt fulgt opp aktivt lokalt? Samtidig som kommunale hjelpere forteller om «Nei takk», eller ikke å få svar på brev og telefonbeskjeder. Hvordan kan disse ulike oppfatningene forklares?

Er det slik at hjelpen ikke regnes som god nok hvis den ikke er gitt av psykolog eller psykiater? Har de ulike oppfatningene sammenheng med uvanlige forventninger til hjelperne?  Å kontakte, følge opp, og kontakte på nytt ut fra å stå på en liste – uavhengig av etterspørsel, ønsker og behov? Denne anbefalingen fra helsemyndighetene er svært forskjellig fra den ordinære arbeidsmåten: Å vente på henvendelser og forholde seg til etterspørsel og ønsker om hjelp. Hjelpere er systematisk trent på å respektere brukernes valg og deres rett til avslå – også når hjelpen er anbefalt.

Hjelpere er systematisk trent på å respektere brukernes valg og deres rett til avslå – også når hjelpen er anbefalt.

Har 22.juli etablert en ny standard – og en ny serviceforventning? Den langsiktige aktive Utøya-tilnærmingen er begrunnet i en målsetning om å fange opp alle støtte- og behandlingsbehov etter kjent akutt traumatisering. Overlevende ungdom etter Utøya sier de ønsker aktiv oppfølging både for seg selv og for familien. 16-åringer har juridisk rett til å samtykke og avslå i helsevesenet, men kan streve med å forvalte denne rettigheten.

Flere av dem beskriver til Barneombudet og i medieintervjuer at behovene og ønskene forandret seg over tid. Noen forteller at de husker lite fra den første tiden, kanskje avslo hjelp i begynnelsen, men opplevde det viktig senere. Ungdommene legger stor vekt på å klare seg selv, samtidig som de ønsker støtte, tilrettelegging og forståelse rundt seg. De trenger tydeligvis Helsedirektoratets anbefaling om ”watchful waiting”: Å minimum bli kontaktet på nytt både ett og to år etter for å snakkes skikkelig med om hvordan det går. Burde kanskje fastlegen være den som innkaller rutinemessig til dette, eller sikrer seg at andre gjør det.

Ungdommene legger stor vekt på å klare seg selv, samtidig som de ønsker støtte, tilrettelegging og forståelse rundt seg.

Hvor direkte involvert i bearbeidingen skal hjelpere være? Det har vært en terapeutisk tradisjon å anse det uheldig eller skadelig å redusere grensene og forskjellene mellom hjelper og rammet. 22. juli har utfordret denne nøytrale tilbakeholdne terapeutrollen. Jeg har selv vært skeptisk til at hjelpere skal delta i begravelser, minnemarkeringer og andre ritualer, men samtaler med kommunale 22.juli-hjelper har fått meg til å undres om slik involvering noen ganger kan kreves for å være ekte og troverdig? I hvert fall hvis både de berørte ønsker det slik og hjelpere føler at det er riktig.

Ekstremhendelser som 22.juli utfordrer oss til å gjennomgå både tjenester og forventninger, til å forbedre og til å ta i bruk kunnskap.

 

Leave a Comment

Filed under Andre, Barn og unge, Forskning, Meninger, Mental helse, Skader og ulykker

Hvor vanskelig kan det egentlig være?

 Blogger: Tove RøsstadTove Røsstadny

 

 

 

 

I dag er det slik at når en eldre pasient som har vært behandlet på sykehuset skal hjem igjen, er det en tradisjonell oppfatning i sykehus at det er diagnosen som avgjør videre pasientforløp. Men mennesker er sammensatte. De er ikke bare en diagnose. De kan ha flere diagnoser og flere andre forhold som avgjør hva slags oppfølging de bør få etter et sykehusopphold.

Sammen med kolleger fra NTNU har jeg akkurat publisert en studie i BMC Health Service Research som viser at diagnosefokus ikke fungerer spesielt bra for oppfølging av denne pasientgruppen.Midsection, senior couple with walker

Våren 2009 møttes brukerrepresentanter og ansatte fra tre sykehus og helsetjenesten i seks kommuner i Midt Norge for å utvikle en sammenhengende behandlingskjede for eldre pasienter som hadde behov for hjemmesykepleie etter et sykehusopphold. Målet var- i samhandlingsreformens ånd – å utvikle trygge pasientforløp i overgangene mellom sykehus og kommuner og samordnet oppfølging ved fastlegen og hjemmesykepleien i etterkant.

I prosjektet hadde jeg rollen som observatør og forsker. Med min bakgrunn som overlege i Trondheim kommune og med lang erfaring med samhandling om eldre pasienter, var det spesielt spennende å kunne følge den etter hvert svært krevende prosessen med å forsøke å integrere de ulike perspektivene som åpenbarte seg mellom de ansatte i kommunene og sykehusene.

Intensjonene var de beste og deltagerne gledet seg til å møtes på tvers av behandlingsnivåene for sammen å kunne utvikle pasientforløp for sykdommene kols, hjertesvikt og hjerneslag til beste for pasientene. Imidlertid endte vi med, etter intens tautrekking, ett felles pasientforløp for alle de tre sykdommene og for de fleste andre vanlige sykdommer. Og hvorfor ble det slik?

I utviklingsprosessen oppstod en frontkollisjon mellom smalt og høyspesialisert sykehusfokus og bredt kommunefokus. I sykehus-verdenen er det naturlig at det er sykdomsperspektivet som dominerer. Akutt syke eldre trenger rask avklaring og behandling av sin tilstand. Men studien vår viser at dette sykdomsperspektivet er lite egnet i kommunene.

Diagnosene isolert sett gir rett og slett et ufullstendig perspektiv i forhold til behovet for oppfølging av gamle med mange sykdommer og redusert førlighet som gjerne bor i en upraktisk leilighet i 4. etasje i hus uten heis.

Kommunenes helse- og omsorgstjenester argumenterte derfor for å legge et langt bredere perspektiv til grunn for pasientforløpet, med spesiell vekt på pasientenes muligheter for å klare seg hjemme og mestre hverdagen.  I studien vurderte vi dessuten at et pasientforløp for hver sykdom er uhåndterbart i hjemmesykepleien. Heller ikke for den gamle pasienten er det nødvendigvis slik at den beste behandling for hver enkelt sykdom, er den beste behandlingen for pasienten. Retningslinjer for oppfølging av hver enkelt sykdom kan til sammen bli omfattende og medikamentene mange med den risiko det innebærer av bivirkninger.

Studien konkluderer med at pasientforløp som i hovedsak fokuserer på enkeltdiagnoser hverken er særlig anvendelige eller bærekraftige for eldre pasienter med flere sykdommer når de kommer hjem etter et sykehusopphold.

Ut fra min erfaring som lege for eldre pasienter er det ikke nødvendigvis mest mulig optimal behandling av hver enkelt sykdom som står øverst på prioriteringslisten hos eldre pasienter, men best mulig livskvalitet og evne til å mestre sin hverdag.

Det blir derfor viktig at helsevesenet forsterker nettopp dette, og da må den medisinsk oppfølging tilpasses den enkelte pasient og ses i sammenheng med hans eller hennes totale livssituasjon både fysisk, psykisk og sosialt, slik også denne studien bekrefter.

 

Leave a Comment

Filed under Forskning, Generell helserelevans, Meninger, NTNUmedicine