Tag Archives: blod

Blodet vårt – fra historiske forestillinger til vitenskap

Jostein Halgunset, Professor ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer og Institutt for bioingeniørfag.

Blod er denne klissete, røde væsken som pipler fram når vi skjærer oss, men som oftest stopper etter noen minutter. Menneskene har i uminnelige tider hatt en oppfatning om at blodet er viktig, og det har gitt opphav til ulike mytologiske forestillinger. Når våre forfedre skulle påkalle sine guder for å sikre et godt år skjedde det i form av «blot», som innebar ofring av blod, vanligvis fra dyr. Continue reading

Leave a Comment

Filed under Blod, Forskning

Gullstandard for dykkerforskning

Andreas MøllerløkkenBlogger: Andreas Møllerløkken,
Forsker, Gruppe for barofysiology, Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk (ISB)

 

 

Når du dykker stoler du fullt og helt på at den tabellen eller den computeren du følger gir deg de beste anbefalingene for hvordan du skal gjennomføre dykket uten å få noen problemer, enten du dykker på fritiden din, eller om du dykker på jobb. I Trondheim har vi et av verdens ledende forskningsmiljøer på effektene av dykking, og i sommer ble det etablert en gullstandard som vil hjelpe til å bedre forståelsen av hvordan dykkingen påvirker kroppen vår.

Dykker i testkammerOpphold og arbeid i områder med endret omgivelsestrykk, som for eksempel ved dykking, fordrer gode kunnskaper om kroppens evne til tilpasning for å unngå akutte og eller langtidsskader som følge av arbeidet. Et av verktøyene som benyttes for å undersøke dykkere etter en eksponering, er ultralyd. Gassbobler som slippes fri i blodbanen når dykkeren er på vei tilbake til overflaten, kan studeres ved hjelp av ultralyd, og mengden gass som slippes, forteller oss noe om hvor belastende dykket har vært.

Med den stadige utviklingen av ultralydsystemer, har også mengden studier gjennomført rundt omkring i verden hvor denne teknologien har blitt benyttet innen dykking økt betraktelig.
Vi har da fått en utfordring når vi forsøker å sammenligne studier med hverandre. Det er veldig sprikende metodikk for hva som rapporteres, og hvordan det rapporteres. Noen undersøker dykkerne en enkelt gang etter et dykk, mens andre observerer dykkerne gjentatte ganger over flere timer. Continue reading

Leave a Comment

Filed under Blod, Forskning, Hjerte-kar, NTNUmedicine

Spør en forsker: Er det sunt å være blodgiver?

Vibeke Videm. Foto: Geir Mogen

Blogger: Vibeke Videm

Spørsmål:

Er det sunt å være blodgiver? Bakgrunnen for spørsmålet er at jeg lurer på hvor i kroppen forskjellige giftstoffer og tungmetaller lagres/akkumuleres, og om man kan bli kvitt noen av disse stoffene gjennom blodgivning. Eventuelt hvor stor er denne effekten?

 

Svar:

Er det sunt å være blodgiver? Her må vi nok svare at blodgivning vanligvis ikke gir spesielle helsegevinster selv om det er trygt å være blodgiver i Norge. På den annen side er blodgiverne våre sunne og friske. Det er faktisk det aller viktigste kravet for å kunne gi blod, for å beskytte både giveren selv og mottageren av blodet.

Tungmetaller og andre giftstoffer lagres forskjellige steder i kroppen, bl.a. i lever, nyrer, knokler, nervesystem, hud og fettvev, avhengig av det enkelte stoffet. Noen, bl.a. bly, finnes også i blod. Mange av tungmetallene og miljøgiftene påvirker ulike enzymer, som er hjelpere i kjemiske reaksjoner i kroppen og derfor helt nødvendige for at kroppen skal fungere normalt. Akkumulering over en viss grense kan gi forskjellige plager – fra nerveskade, nedsatt fruktbarhet og økt risiko for kreft til nattblindhet, svake knokler og svikt av indre organer som lever, nyrer og hjerte.

Det er trygt å være blodgiver i Norge

Blodgiver gir blod. Foto: St. Olavs Hospital

Illustrasjonsbilde. Foto: St. Olavs Hospital

Hvis det oppstår forgiftningstegn, vil man ikke lenger være frisk og kunne godkjennes som blodgiver. Et eksempel er hvis det akkumuleres for mye bly: da hemmes dannelsen av røde blodlegemer og man blir blodfattig (anemisk). Selv om man ville blitt kvitt noe av blyet ved å gi blod, ville det være en altfor stor belastning på kroppen som allerede strever med blodproduksjonen. Dessuten ville den som fikk blodet bli tilført skadelige mengder bly.

Et viktig unntak gjelder jern. En liten andel av befolkningen (under en prosent) har en arvelig tendens til å ta opp for mye jern i kroppen. Over mange år kan det hos enkelte akkumuleres så mye jern at de får symptomer på tilstanden hemokromatose, med bl.a. følelse av å være slapp og kraftløs, leddsmerter, mavesmerter, misfaring av huden og i alvorlige tilfelle leversvikt, diabetes og hjertesvikt. De røde blodlegemene inneholder mye jern, og behandlingen for å bli kvitt jernoverskuddet er blodtapping. Brukes blodet til transfusjon, er jernet ikke skadelig for mottageren; tvert imot er jernet viktig for blodets normale funksjon med å transportere oksygen rundt i kroppen.  Hemakromatosepasienter i stabil fase kan derfor være blodgivere hvis de oppfyller de øvrige kravene som stilles til alle blodgivere.

Ellers penser spørsmålet tankene inn på en viktig del av medisinens historie, nemlig årelating. Før man kjente til sykdomsmekanismer og hadde moderne behandling, ble jo årelating eller fjernelse av blod med blodigler brukt som behandling for svært mange plager og sykdommer. Dette skulle gjenopprette balansen mellom de fire kroppsvæskene blod, sort galle, gul galle, og flegma, og derved kurere pasienten. I de fleste tilfellene ble pasienten bare påført ytterligere belasting av årelatingen slik at tilstanden faktisk ble forverret, og i våre dager brukes blodtapping som behandling nesten bare ved hemokromatose.

Leave a Comment

Filed under Blod, Forskning, NTNUmedicine, Spør en forsker