Hva er praksisnær forskning – i praksis?

Blogger: Førsteamanuensis Hege Kristin Andreassen, Senter for omsorgsforskning, NTNU i Gjøvik

Praksisnær forskning åpner for nye relasjoner mellom forskere, brukere, profesjonsutøvere og offentlige aktører. Sammen kan vi utforme nye typer av prosjekter der vi stiller ett av de mest grunnleggende spørsmålene av alle; hva kunne vært annerledes?

Ideen om at forskningen skal være med å utvikle og forbedre helse og omsorgstjenestene i samspill med offentlige aktører, profesjonelle og brukerne selv utfordrer de tradisjonelle helsefaglige forståelsene av forskningsmetoder og forskning som aktivitet; eller forskningspraksis, om du vil.

Se bakover og tenke fremover

Senter for omsorgsforskning, øst er ett av fem omsorgssentre etablert av Helse- og omsorgsdepartementet i 2008. Nettverket av omsorgssentre har jobbet sammen med og produsert ny kunnskap om og med kommunehelsetjenesten i snart 10 år.

Vi prøver ut en rekke metoder for å tenke sammen med tjenestene om fremtiden. Innovasjon, følgeforskning, aksjonsforskning, implementeringsstudier og improvement science – som kan oversettes til ”kvalitetsforbedringsforskning” på ett litt knotete norsk – er alle aktuelle metoder hos oss. Felles for dem er at de drar forskeren vekk fra skrivebordet og ut i feltet for å jobbe sammen med dem forskningen gjelder. Ikke bare for å dokumentere hva de gjør og hvordan de tenker, men også for å stille nye spørsmål og reflektere sammen med dem.

COLOURBOX20368025-3

Å forske på aktive, tenkende mennesker som arbeider i en sektor i rask utvikling, gir andre utfordringer enn når forskningsobjektet ikke selv reflekterer og handler mens det forskes. Forskning på og med praksis fordrer andre metoder enn for eksempel forskning på behandling. Studier av ”hva som virket” og hvilke tiltak som hadde hvilke effekter er viktig også i helsetjenesteforskningen, men det er ikke nok. Flere tilnærminger må til. For samtidig som vi må bruke metoder som hjelper oss å se bakover og produsere systematisk kunnskap om hva som hittil har vært beste praksis, skal vi bidra med kunnskap om hvordan ting kan bli i årene som kommer.

Variert kommunehelse

Akkurat nå er det 426 ulike kommuner i Norge. Fra og med 1. nyttårsdag er det 422, og fra 2020 skal kommunereformen ha redusert tallet til 354. Alle disse tilbyr helse- og omsorgstjenester. Variasjonene i geografi, befolkningssammensetning og ressurstilgang er betydelige. Rammevilkårene endrer seg raskt. Kommunereform, samhandlingsreform og nye digitale arbeidsformer er viktige stikkord.

Samtidig er lik tilgang til helse et grunnleggende politisk prinsipp i Norge. Det er stor politisk enighet om at vi skal jobbe mot ”uønsket variasjon”, og for ”god kvalitet”. En bestemor som trenger hjemmehjelp på Grønland i Oslo skal få like godt tilbud som bestemor som bor alene i huset sitt på Vega. Men – det er ofte en utfordring å finne løsninger som både er lokalt tilpasset og møter alles forventinger og krav til standardisering og kvalitet.

Fra kunnskap til handling

De endringene og reformene som det arbeides med å realisere i den norske helse og omsorgstjenesten akkurat nå, høst 2017, er ikke tatt ut av løse lufta. Beslutningene som er tatt og anbefalingene som gis er alle basert på grundige utredninger, kunnskapsoppsummeringer og vitenskapelige beviser. For oss er neste steg å følge prosessen fra kunnskap til handling.

Hvordan samvirker kommunereform, samhandlingsreform og digitaliseringsinitiativer i de 426 kommunene i Norge? Hvordan samhandler de ansatte i hjemmetjenesten i Trondheim kommune med avdelinger på St.Olav om overføring av pasienter? Hvordan brukes nye elektroniske journalsystemer og velferdsteknologi i daglig praksis? Hvordan involveres brukerne? Hvem blir satt til å gjøre hva i de nye systemene, og hvilke konsekvenser får det? Gjøres det på samme måte i Tromsø? Eller på Gjøvik?

Viktig med nærhet til praksisen

Den tradisjonelle forskeren går ut i feltet for å observere og registrere data som han eller hun kan ta med på kontoret for å analysere i fred og ro. Praksisnær forskning handler blant annet om at forskeren kan ha en jevn dialog med de involverte i hele forskningsløpet. Det gir nye relasjoner mellom forskeren og dem han eller hun samarbeider med, så som mottakere av omsorgstjenester, ansatte i helsevesenet, brukere av teknologi, ledere og byråkrater.

Hvis vi vil forstå og forklare hva som skjer når kunnskapsbaserte planer og endringsinitiativer møter virkeligheten trenger vi helse- og omsorgstjenesteforskning som praktiseres, kritiseres og videreutvikles ut i fra sine egne premisser. Ett slikt premiss er nærhet til praksis.