Har obduksjonen gått av moten?

Joachim-Frost

Gjesteblogger: Stipendiat Joachim Frost

 

 

 

Over hele verden obduseres det mindre og mindre. Spesielt sykehusobduksjonene, obduksjoner bestilt av sykehusavdelingene for å få svar på hva pasienten døde av, er blitt sjeldnere og sjeldnere over de siste tiårene. Er dette fordi medisinen er blitt bedre og mer teknologisk avansert? Er diagnosen og dødsårsaken klar?

Bommer på dødsårsak

En rekke studier, også fra 2000-tallet, har vist at obduksjon fortsetter å være et viktig korrektiv til stilte diagnoser og dødsårsaker. I fjor publiserte to norske patologer en studie i Tidsskrift for Den norske legeforening hvor de viste at obduksjonsfunn førte til endring av den anførte dødsårsaken i 61 % av alle sykehusobduserte dødsfall i Norge i 2005. For 32 % var endringen stor og medførte skifte av sykdomsgruppe. Andelen endrede dødsårsaker var større i de yngste og de eldste aldersgruppene og for kvinner.

Dette forteller oss at teknologiske fremskritt i diagnostikk og behandling ikke frigjør medisinen fra feil eller vanskelige og lunefulle sykehistorier. Det forteller også en ubehagelig sannhet om at den jobben vi gjør som diagnostikere og behandlere ikke alltid er så god og treffsikker som vi kanskje liker å tro, selv om feil anført dødsårsak ikke er ensbetydende med oversette tilstander.

Studien illustrerer hvordan tilstrekkelig obduksjonshyppighet er nødvendig for å sikre kvaliteten og gyldigheten til dødsårsaksstatistikken, noe som igjen er av betydning for planlegging av helsetjenesten. Ved rettslige obduksjoner, obduksjoner bestilt av politiet ved for eksempel mistenkelige eller uklare dødsfall, kan manglende obduksjon i tillegg ha strafferettslig betydning.

Store forskjeller i nord og sør

I min egen forskning har jeg sammen med kolleger fra det rettsmedisinske fagmiljøet studert rettslige obduksjonssaker i Midt-Norge. Nylig fikk vi publisert en artikkel i det internasjonale rettsmedisinske tidsskriftet Forensic Science International der vi presenterte en systematisk undersøkelse av hyppigheten av rettslig obduksjon i Sør- og Nord-Trøndelag over tre år, sortert etter dødsmåte, alder og kjønn. Vi registrerte også forekomsten av alkohol, medikamenter og andre substanser, funn som med stor sannsynlighet ikke ville blitt gjort uten gjennomføring av obduksjon.

Studien viste at det obduseres for sjelden ved flere dødsmåter, bl.a. etter voldsomme dødsfall som veitrafikkulykker og andre ulykker. Det var dessuten store forskjeller i obduksjonsrate mellom de to fylkene, med gjennomgående lavere obduksjonsrater i Nord-Trøndelag enn i Sør-Trøndelag, til tross for at lovverket for begjæring av rettslig obduksjon er likt for hele landet.

Mest slående var forskjellen ved selvmord. I Nord-Trøndelag obduseres kun 11 % av selvmordene mot 91 % i Sør-Trøndelag.

Dette kan skyldes både ulik fortolkning av lovteksten og ulik oppfatning av betydningen av rettslig obduksjon ved de ulike politidistriktene. Det er heller ikke utenkelig at økonomiske forhold eller andre ikke-faglige insentiver spiller inn all den tid politidistriktene selv må dekke utgiftene forbundet med en rettslig obduksjon, inkludert kostnader til transport fra funnsted til obduksjonssted.

Viktige svar

Noen vil kanskje mene at det er en slags fallitterklæring at man må obdusere pasientene for å finne ut hva de feiler. Når jeg diskuterer dette med mer erfarne kolleger, hører jeg imidlertid påfallende ofte personlige historier om hvordan obduksjonen tidligere var en naturlig del av den kliniske hverdagen og hvordan resultatene fra obduksjonen festet seg i minnet og ble med videre som nyttige erfaringer i det kliniske arbeidet.

Dagens klinikere vegrer seg kanskje, eller finner ikke tid til, å ta opp obduksjon med pårørende, som har anledning til å motsette seg sykehusobduksjon. Obduksjon vil imidlertid kunne gi viktige svar til de pårørende, selv om man må være åpen på at pårørendes preferanser i forhold til obduksjon kan være forskjellige fra gang til gang.

Spørsmålet er om vi skal sitte passivt og se på de lave obduksjonsratene, de regionale forskjellene i tolkning og utøvelse av loven og de følgene det kan ha for medisinsk kvalitetssikring, dødsårsaksstatistikk og rettssikkerhet, eller om vi som har virksomheten vår i dette feltet, enten vi er leger, politijurister eller riksadvokat, bør sette dette på dagsordenen.