Gode råd er dyre, men lønner seg på lang sikt

Besøk av Det Vitenskapelig Råd ved K.G. Jebsen – senter for myelomforskning

 Blogger: Anders SundanAnders Sundan. Foto: Geir Mogen

 

 

 

I neste uke (25.-26. mars) får K.G. Jebsen – senter for myelomforskning ved NTNU besøk av to internasjonalt kjente eksperter på kreftsykdommen myelomatose (beinmargskreft). Det er professor Leif Bergsagel fra Mayo-klinikken i Arizona, USA, og seniorforsker Karin Vanderkerken, Brussel, Belgia. Disse to utgjør to tredjedeler av senterets vitenskapelige råd. Det tredje medlemmet i denne komiteen, professor Ola Landgren fra Memorial Sloan Kettering Hospital i New York, USA, vil besøke oss i juni.

Hensikten med besøket er å ha en gjennomgang av forskningsaktiviteten ved senteret vårt, som forhåpentligvis resulterer i at vi ved K.G. Jebsen – senter for myelomatose blir enda mer målrettet i forskningen vår.

Det er nå omtrent to år siden de første forskerne ble ansatt ved senteret, men først nå har vi kommet opp i full størrelse når det gjelder nyansettelser etter opprettelsen. Det er også slik at den opprinnelige forskningsplanen vår ble skrevet for tre år siden, og det er klart at det nå er på tide å se på denne planen på nytt.

Forsker på beinmargskreft. Foto: Geir Mogen

Toril Holien (fra venstre), Oddrun E. Olsen og Glenn Buene er tre av rundt 20 forskere tilknyttet K.G. Jebsen – senter for myelomforskning ved NTNU. Foto: Geir Mogen.

På tre år har verden forandret seg; For det første fordi vi er inne i en rivende utvikling når det gjelder kreftforskning. Dernest fordi det er klart at over tre år har også vår grunnleggende forståelse av myelomatose forandret seg. I utgangspunktet betraktet vi nok myelomatose mer på linje med andre kreftsykdommer, f.eks når det gjelder betydningen av mutasjoner som drivere av kreftutviklingen. Vi tror nok at dette fortsatt er viktig, men det har også blitt klarere at kreftcellene ved myelomatose i tillegg har andre egenskaper, og egenskaper som er spesielle for myelomcellene.

Dette handler kanskje først og fremst om at myelomceller er celler som har beholdt noen av egenskapene til normale plasmaceller. Dette er en celletype som normalt representerer sluttstadiet i utviklingen av B-celler (en type hvite blodceller). Plasma- (og dermed myelom-) cellene har én bestemt funksjon i kroppen, nemlig å produsere antistoffer (immunglobuliner), – normalt som et ledd i infeksjonsforsvaret. Det har i økende grad blitt tydelig at den store protein-produksjonen i form av antistoffer i disse cellene kan ha store konsekvenser for overlevelse av selve myelomcellene, og i tillegg også sannsynligvis for følgetilstander ved myelomatose slik som den alvorlige beinsykdommen som rammer de fleste pasientene. En konsekvens av dette er at myelomatose er omtrent den eneste kreftsykdommen der behandling med medikamenter som påvirker proteinomsetning faktisk har god effekt.

Både Bergsagel og Vanderkerken vil holde foredrag som er åpne for alle når de er her. Det vil skje i møterom KS12 i Kunnskapssenteret onsdag 26. mars kl 1015 til 1200. Bergsagel vil der snakke om betydningen av kreftgenet MYC ved myelomatose, mens Vanderkerken vil snakke om rollene til vekstfaktoren IGF-1 ved myelomatose.