Fra blogg til A-magasinet

Blogger: Ivar Skjåk NordrumIvar Skjåk Nordrum

I april i fjor blogget Joachim Frost på #NTNUmedicine om «Har obduksjon gått av moten?». Joachim er PhD-student og lege i spesialistutdanning (LIS-lege). Bakgrunnen var en studie vi hadde publisert i et internasjonalt tidsskrift. Frilansjournalist Per Magnus Riseng leste bloggen. Han lurte på hvorfor obduksjon hadde gått av moten, og ringte Joachim som satte ham i kontakt med meg.

IMG_0907[1]

Mine oppgaver som professor ved NTNU er å forske, undervise og formidle. Forskningskompetansen er grunnlaget for ansettelsen som professor og undervisningskompetansen er aldri diskvalifiserende. Men formidling – ja, hvordan er vi nå på det?

Men formidling – ja, hvordan er vi nå på det?

Etter over tjue år i en rekke roller har jeg en viss erfaring i faglig formidling på alminnelig norsk som sakkyndig i straffesaker, forteller til skoleklasser og i møter med journalister. Som NTNU-ere har vi et bredt samfunnsansvar. Dette ansvaret innebærer blant annet samarbeid med journalister for å forklare det vi driver med.

Et presseoppslag er ikke en vitenskapelig artikkel. Det skal helst fange leseren gjennom overskriften, ingressen eller de aller første linjene i teksten. Et presseoppslag kan ikke inneholde alle de nyanser og forbehold som er nødvendig i en vitenskapelig artikkel. Vi, vitenskapsfolkene, leverer informasjonen mens journalisten er skribenten og setter det hele sammen utfra et journalistisk perspektiv. Og; utformingen av et presseoppslag avhenger av om oppslaget skal i en dagsavis eller et magasin.

Journalister kan fange opp noe interessant via bloggen vår på fakultetet, eller vi kan bruke våre kommunikasjonsmedarbeidere til å tipse media om noe som kan være av interessere.

Så når en journalist ringer – hva gjør du? Finn ut hva vedkommende tenker om saken, og avtal et møte. Et møte er viktig. Bruk tid, bli kjent, tenk høyt sammen, finn ut om dere har samme mål. Ha respekt for hverandres profesjon og roller.

Ha respekt for hverandres profesjon og roller.

Som fagperson må du være forberedt og tenke igjennom på forhånd hva du mener er viktig. Det du sier er nemlig med å forme hvordan journalisten vil bygge opp artikkelen. Hva er viktig å få med, og hva er mindre viktig?

Bli tidlig enige om betingelser. Dette er nokså standard, men potensielt ømtålige emner bør inneholde rett til godkjennelse av bildebruk etc. Be om å få sitatsjekk før oppslaget publiseres. Når du får sitatene (og gjerne hele teksten) til gjennomlesning må du ikke bli journalisten, men holde deg til det faglige innholdet og det du faktisk har sagt.

Tilbake til A-magasinsaken…

Faksimile A-magasinet 29. november 2013

Faksimile A-magasinet 29. november 2013

Utgangspunktet var at Per Magnus Riseng hadde en mulighet til å lage en reportasje i A-magasinet. Så etter en innledende telefonsamtale møtes Per Magnus, Joachim og jeg til en lengre samtale over en kopp kaffe.  Det skulle handle om obduksjon. Et viktig og kjenslevart emne. Livet og døden. Svarene – hvorfor tok livet slutt.

Han og fotografen ville også gjerne være med på en obduksjon. Det var et nødvendig ønske, men samtidig også utfordrende. Respekt for den døde, taushetsplikten og god etikk måtte være på plass, men også ivaretagelse av journalisten og fotografen. Vi har rutiner for dette. Det gikk bra.

(…) bildene måtte være informative, ikke krenkende, men heller ikke likegyldige.

Etterpå fikk vi et utvalg bilder til vurdering. Noen kunne ikke brukes av etiske årsaker. Andre bilder var vi litt usikre på og de testet vi ut på ulike kolleger. Til grunn for den endelige konklusjonen om bildebruk lå også den tanken at bildene måtte være informative, ikke krenkende, men heller ikke likegyldige.

Da teksten kom fra Per Magnus forsto vi at dette kom til å bli både spennende og informativ lesning. Allikevel, spenningen var til å ta og føle på den dagen A-magasinet sendte oss pdf-fila som viste hvordan tekst og bilder ville bli seende ut på ordentlig i den trykte utgaven av magasinet.

Oppe til høyre på forsiden av A-magasinet stod det under vignetten Viten: «Døde vitner lyver ikke».  Spennende – ikke sant? Lederen i magasinet var viet tilblivelsen av artikkelen og sluttet slik: «Målet vårt er å vise at i et høyteknologisk samfunn er det menneskelige øye fortsatt viktig for å finne skjulte svar».

En tid etter at saken stod på trykk hadde Per Magnus, Joachim og jeg et oppsummerende møte. Vi kunne konstatere at de mange tilbakemeldingene fra leg og lærd nesten uten unntak var udelt positive, og at dette var et resultat av godt samarbeid.

Om forarbeidene til A-magasinartikkelen eller et oppslag i april i fjor i papir-Adressa har påvirket antall rettslige obduksjoner vet vi ikke. Imidlertid utførte vi hos oss betydelige flere slike obduksjoner i fjor enn årene før.

Det er spennende og lærerikt å arbeide sammen med andre fagfolk som journalister. Jeg er opptatt av å formidle at obduksjon er viktig, og at tradisjonell obduksjon ikke for eksempel kan erstattes av avansert teknologi som CT-undersøkelser, og det tror jeg vi fikk frem.

Om forarbeidene til A-magasinartikkelen eller et oppslag i april i fjor i papir-Adressa har påvirket antall rettslige obduksjoner vet vi ikke. Imidlertid utførte vi hos oss betydelige flere slike obduksjoner i fjor enn årene før.

Lyst til å lese hvordan saken ble til slutt? Her er saken i nettutgaven av Aftenposten.

  • Morten Sylvester

    Her er gode og konkrete tips til mange. Liker spesielt godt dette med gjensidig respekt – mer av det hos fler!

    • Ivar Skjåk Nordrum

      Takk for kommentaren Morten!