Forskning på liv og død

Blogger: Lars Ursin, forsker ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie.

For noen år siden publiserte Aftenposten nakenbilder av Fridtjof Nansen, fra boken Nansens siste kjærlighet. Oppslaget vakte debatt: Var ikke dette private bilder? Hadde det offentlighetens interesse? Samtidig, mannen er jo død, hvilken skade kan offentliggjøringen av disse bildene gjøre? Hvem tar skade av det – Nansen?

Jeg vil gjerne dvele litt ved det siste spørsmålet. Hvis vi blir usikre på om vi gjør det rette når det gjelder en død person, hva dreier det moralske spørsmålet seg om? Hvem dreier det seg om? Et svar her er at det ikke er noen grunn til uro: Er du død, så er du død, og kan ikke lenger ta noen skade. Vi kan gjøre som vi vil og trenger ikke ha noen moralske kvaler med det. Nansens liv er over, og dermed også hans privatliv.

Et slikt svar kan gi en ro i sjelen: Døden er intet å frykte, sa den greske filosofen Epikur, for når vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi. Det eneste som står igjen å frykte, er i så fall dødsprosessen, smerten involvert i det å dø. Men er det ikke slik, som den britiske filosofen Thomas Nagel skrev: I should not really object to dying if it were not followed by death. Og hvis døden ikke er noe å frykte, hva er så egentlig galt med å ta liv?

Vi har gode grunner til å frykte døden. Vi er levende vesener. Vi bryr oss om livet vårt, og ønsker å leve et livsløp uten å med ett bli revet bort. Og det virker kanskje litt hardt å si at en overhodet ikke kan ta skade når en er død. I så fall faller det problematiske med organdonasjon ved død helt bort, når det gjelder den avdøde. Hvis pasienten ved døden rett og slett opphører å eksistere, burde legen ikke ha noen skrupler med å forsyne seg.

Ett syn er at det å snakke om å skade de døde egentlig er å blande sammen to ulike hensyn: En levende persons ønske om å bli behandlet med respekt, og en død persons mulighet til å oppleve hvordan en blir behandlet. Et ønske om et godt ettermæle er utbredt, men når den tid kommer, vil en jo ikke få oppleve det! Så et slikt ønske er i grunn veldig forvirret.

Men hva med de etterlatte? Kanskje det er de etterlatte dette egentlig dreier seg om. De som lever videre og bryr seg om avdøde, har gjerne sterke og klare interesser når det gjelder hvordan den døde skal omtales og behandles. Å gå på tvers av disse vil vekke sterke følelser og reaksjoner. I stedet for å tenke at en respekterer den avdøde selv – et subjekt som ikke lenger opplever noe – er det kanskje snarere de etterlatte en respekterer når en behandler en avdød med respekt.

Å tenke at det å respektere de døde egentlig dreier seg om å respektere de etterlatte, gir god mening ut fra en intuisjon om at en død person ikke kan oppleve å bli krenket. Samtidig gir det ikke så god mening ut fra en annen intuisjon: Hvis jeg bryter med avdødes vilje, eller behandler avdøde respektløst, er det ikke bare de rundt jeg forholder meg til. Jeg forholder meg til avdøde selv.

Vi er levende vesener som har omsorg for tiden etter oss, og omsorg for de som overlever oss. Slik sett har vi et «liv etter døden» som moralske vesener, vesener som har interesser som kan følges og krenkes. Personlig identitet er nært knyttet til fortellinger om en selv, og fortellingen om ens eget livsløp ender gjerne ikke fullstendig ved døden. Hvem vi er lever i andres fortelling om en selv, så vel i livet som i døden.

Slik sett er det Nansen selv vi forholder oss til når vi lurer på hvordan vi skal håndtere nakenbildene han etterlot. Og slik sett er det avdødes vilje vi bør forholde oss til ved det organdonasjon. Hvis vi på liv og død vil forske på opplysninger om og materiale fra de døde, er det de døde selv vi i utgangspunktet må tenke på.

På Litteraturhuset i Trondheim er det i morgen tirsdag den 26. september 2017 en samtale om etikken i forskning på de døde til nytte for de levende. Når og hvordan ble forskning på dødes kropper viktig i medisin, og har døde forskningsdeltakerne interesser som er i spill her? Hva dreier forvaltning av legemlige levninger fra urfolk seg om – er det snakk om å respektere de personene levningene stammer fra, eller snarere om å respektere symboler på en kollektiv kulturell identitet? Og hva sier vår forskning på døde om oss, og hva vi legger i å opptre med respekt for hverandre – overfor så vel de døde som de levende?