Blodet vårt – fra historiske forestillinger til vitenskap

Jostein Halgunset, Professor ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer og Institutt for bioingeniørfag.

Blod er denne klissete, røde væsken som pipler fram når vi skjærer oss, men som oftest stopper etter noen minutter. Menneskene har i uminnelige tider hatt en oppfatning om at blodet er viktig, og det har gitt opphav til ulike mytologiske forestillinger. Når våre forfedre skulle påkalle sine guder for å sikre et godt år skjedde det i form av «blot», som innebar ofring av blod, vanligvis fra dyr. Også den kristne nattverden har tatt opp i seg religiøse forestillinger knyttet til blodet. Vi sier at «blod er tykkere enn vann» og mener med det at nære slektninger er bundet sammen i et fellesskap gjennom blodet, gjerne kalt blodsbånd. Gjennom middelalderen og frem til for et par hundre år siden ble blodet oppfattet som den ene av de fire grunnleggende kroppsvæskene, ved siden av slim og to slags galle, både den vanlige, gule gallen og den noe mer obskure, «sorte galle». En balanse mellom disse fire væskene var den gang å anse som forutsetningen for god helse, mens sykdom ble forklart som en forstyrrelse av likevekten. Ettersom det var mye enklere å gjøre noe med blodet enn med de andre væskene, var det alltid fristende å si at et sykdomstilfelle skyldtes overskudd av blod, for dermed å tilby behandling i form av årelating.

Først i siste halvdel av 1600-tallet rapporterte et par nederlendere, utstyrt med det som den gang var en nymotens innretning, nemlig mikroskopet, at blodet ikke er homogent. Det består av ganske små partikler – «25.000 ganger mindre enn et lite sandkorn» – som flyter rundt i en fargeløs væske. Disse partiklene er det vi nå kaller røde blodlegemer, erytrocytter, og som vi nå vet ivaretar den helt essensielle funksjonen det er å transportere oksygen.

Blodprøve

Oksygen

Alle animalske celler, det vil si alle levende organismer unntatt planter, en del bakterier og så videre, trenger oksygen. Det bruker de til å skaffe seg energi ved forbrenning av næringsstoff. En flercellet organisme skal ikke bli særlig stor før den får behov for et eget system til å frakte oksygen ut til de ulike cellene. Insekter har kanaler som fører luft direkte til de enkelte vev, mens de fleste andre dyr har en væskebasert løsning, slik at oksygenet transporteres bundet i en væske. Alle virveldyr har et sirkulasjonssystem med blod, med blodlegemer, som har evnen til å binde oksygen og til å frigjøre oksygenet i nærheten av de cellene som har behov for det.

Hos mennesker er de røde blodcellene formet som små, runde plater med en diameter på ca 7-8 µm, litt tynnere på midten og tykkere ute langs kanten. Den beskjedne størrelsen gjør at man må legge 120 stykker ved siden av hverandre i rekke for å få en lengde på til sammen 1 mm. Når blodet er rødt, skyldes det at blodcellene inneholder hemoglobin, det proteinet som binder oksygen. Dette fungerer slik at i lungene, der det er rikelig tilgang på oksygen fra lufta vi puster inn, binder hemoglobinet til seg oksygen, men ute i andre vev, der det er mindre oksygen, gir hemoglobinet slipp på oksygenet. Som hos andre pattedyr mangler også våre erytrocytter cellekjerne. I fosterlivet dannes blodceller på litt ulike steder i kroppen, men etter fødselen er det i beinmargen de produseres. Umodne erytrocytter har cellekjerne, slik som andre celler, men like før de slippes ut i blodet, kvitter de seg med kjernen. Samtidig mister de også en del andre strukturer som de fleste celler ellers har. Dermed blir de røde blodcellene små, men på grunn av formen har de relativt stor overflate, så de klarer å komme seg gjennom de aller minste blodårene, kapillærene. Kapillærene er så trange at cellene må «åle seg» gjennom enkeltvis, i nær kontakt med åreveggen. Dette gjør at overføringen av oksygen til omgivelsene blir svært effektiv.

Jern

Alle hemoglobinmolekylene inneholder jern, og det er dette jernet som er direkte ansvarlig for proteinets evne til å binde oksygen. Hos en voksen mann utgjør jernmengden i alle erytrocyttene ca 2,5 gram, noe som tilsvarer 2/3 av den totale jernmengden i kroppen. Den store produksjonen av nye blodceller utgjør et kontinuerlig behov for jern, og tilførselen kan fort bli for liten hos personer med ekstra behov, slik som barn, gravide og menstruerende kvinner, foruten mange pasienter med kronisk blodtap. Men også blodgivere kan komme i underskudd på jern. Jernmangel er den vanligste formen for ernæringssvikt i hele verden.

Blodceller og plasma

Blodet inneholder også andre celler. Hvite blodceller utgjør bare ca 5-10.000 pr mikroliter. Disse kan vi igjen dele inn i ulike undertyper, er involvert i forsvaret mot bakterier og virus og andre mikroorganismer. Blodplatene, 200-500.000 pr mikroliter, er bittesmå – nærmest å betrakte som fragmenter av større celler, og de er viktige for å stanse blødning ved skader på blodårer. Både hvite blodceller og blodplater dannes i beinmargen, slik som de røde cellene. Resten av blodet, det vil si unntatt de ulike celletypene, er det vi kaller plasma. Dette består av vann, oppløste salter og en mengde forskjellige proteiner med ulike spesifikke funksjoner, faktorer som gjør at blodet kan koagulere når det kommer utenfor blodårene, proteiner som transporterer næringsstoff, hormoner osv.

Blodbank_Foto_StOlavsHosptial

Blodoverføring

De første forsøk på å overføre blod fra dyr til mennesker ble gjort på slutten av 1600-tallet, og det med temmelig blandet suksess. Først på 1800-tallet ble praksisen tatt opp igjen, da med blodoverføring mellom mennesker for å behandle alvorlig blødning. Noen ganger lyktes det, andre ganger ikke. Selv om røde blodlegemer ser identiske ut, er de biokjemisk forskjellige, og de kan oppfattes som fremmede av mottakerens immunsystem dersom de avviker fra vedkommendes egne celler. Dette kan kan føre til alvorlige – og i verste fall livstruende – reaksjoner. Først like etter år 1900, med oppdagelsen av blodtypesystemet ABO, kunne blodoverføring gjennomføres med noenlunde sikkerhet for mottakeren. Senere er et det påvist et antall andre blodtypesystemer, men uten at disse innebærer like stor risiko, i hvert fall ikke uten gjentatte blodoverføringer. Med utvikling av en lang rekke tekniske forbedringer i årenes løp, og stadig mer omfattende sikkerhetsprosedyrer, er blodoverføring i dag en trygg prosedyre. Likevel er det en viss risiko forbundet med all medisinsk behandling, og det pågår derfor et kontinuerlig arbeid for å begrense behovet for blodoverføring.